Minnestund 13. november 2011 ?

Jeg vet ikke helt hva jeg vil si nå, egentlig. Blir vel en av disse vanlige ordflommene mine...

Jeg satt og leste gjennom innlegget "Den siste tiden med Linnea", og da kom jeg på noe viktig jeg glemte å fortelle. Etter at jeg hadde skrevet innlegget, ble jeg nemlig fortalt hvem som senket kisten med vår lille vakre datter ned i jorden. Jeg trodde jo det var begravelsesagentene, for jeg fikk ikke med meg noe, på grunn av sjokket, irritasjonen og fornektelsen. Inntil jeg fikk beskjed om at det var Kai Håvard sin bestefar, Linneas oldefar, som var en av de to som senket kisten. Det er godt å vite - at det var han - og at det ikke var bare fremmede. Fint at han ble såpass inkludert! Det er jeg såå glad for..
Tenk at jeg ikke fikk med meg det, at det var han som senket ned kisten? Det er altså rart... Jeg så liksom bare føttene på de som senket kisten ned i jorden...
Vi skulle vel gjerne ha senket kisten selv, men det slo oss vel ikke at det var vanlig. Tenkte ikke på det i det hele tatt...

Jeg var hos sosionomen her om dagen. Da fikk jeg snakke med sykehuspresten - en utrolig god mann å prate med. Han satte ord på noe jeg selv ikke hadde klart å sette ord på, når
det gjaldt min fraværenhet under begravelsen. Jeg husker det ikke ordrett akkurat nå (har ordet på tungen, skal si fra hvis jeg husker det), men det handlet altså om at jeg ikke var "inkludert" - tilstedet i mitt eget barns begravelse. Jeg var bare tilskuer, nettopp på grunn av irritasjonen over alt som ble feil. Jeg kjente ikke igjen noenting, det ble ikke slik jeg hadde tenkt, og på den måten ble det ikke mitt barns begravelse. Jeg var altså ikke inkludert. Jeg var bare tilskuer. Gjest. Kondolerende. Følte meg ikke nær nok barnet i kisten. Symbolikken var som sagt ødelagt, det som skjedde i kirken, hadde ikke noe med barnet i kisten å gjøre. Jeg var så irritert at jeg ikke fikk sjans til å kjenne på sorgen. Jeg satt der og var nærmest furten framfor trist - jeg hadde både armer og ben i kors, bet meg i leppen - ikke av nervøsitet, men for å skjule min innbitthet. Jeg hadde fått tildelt noen lommetørkler, men jeg rørte dem ikke. Ikke én eneste gang... Jeg satt og ventet på noe som skulle få meg til å gråte - men det kom ikke.

Vel, hovedgrunnen til at jeg skulle snakke med sykehuspresten, var ang. en eventuell minnestund den 13. november - på ettårsdagen til Linnea - for å finne ut om dette er noe vi kunne tenke oss å gjøre, og hvordan det eventuelt skal gjennomføres.
- Skal vi være i sykehuskapellet eller Elverhøy kirke?
På en måte hadde jeg lyst til å være på Elverhøy, men nå er jeg usikker. Jeg tenker at det kanskje blir litt for rart - vi skal jo ikke gjenta begravelsen, bare samles for å minnes. Så sånn sett hadde det kanskje vært bedre å gjøre det i sykehuskapellet. Jeg er redd for at dersom vi gjennomfører det i Elverhøy kirke, så vil jeg få tilbake "feelingen" fra begravelsen, og da blir det ikke fint allikevel. Og uansett vil jeg liksom føle at det blir en gjentakelse av begravelsen, og det blir bare trist. Jeg vil at det skal være litt fint også. Ikke noe gråtepress - bare at man skal gråte hvis man føler for det.

På den annen side, burde jo Linnea vært i nærheten, føler jeg... Men som jeg skrev om tidligere her på bloggen, så er Linnea i hjertene våre - det som ligger under jorden, er bare et skall. (Les mer på avsnitt 11 og 12 her:  Det å ha med det døde barnet hjem.) Likevel er det jo fint å ha et sted å gå til for å være alene med tankene, og for å minnes. Jeg har bestemt meg for å begynne å slå av mobiltelefonen når jeg drar dit, syns folk ringer og forstyrrer bestandig når jeg er der. Med mindre jeg venter en viktig telefon, skal telefonen være slått av.

Når det gjelder minnestund på ett-årsdagen - hvordan skal det gjennomføres?
Presten mente at alt var lov i kirken, det var lov å rase mot Gud. Han snakket om hvor mange sinte samtaler han hadde hatt med Gud opp gjennom årene. Jeg sa til han at min venninne (vidunderlige Karoline) hadde begynt på en sang hun skulle synge i begravelsen, men så trakk hun seg, delvis fordi hun følte at sangen ikke var ferdig, men også delvis fordi hun syntes den raste for mye mot Gud, og det passet ikke i kirken, mente hun. Da sa presten at det gjorde ingenting, man kunne synge hvilke sanger man ville, ingenting var forbudt i kirken. Det er jo til og med en egen bok i kristendommen som heter "Klagesalmer"!, sa han. Og i klagesalmene raser man mot Gud. Han var virkelig god å prate med den sykehuspresten...

Jeg snakket om noen dikt og malerier der jeg raste mot Gud, og da sa presten at jeg kunne ta med hva som helst og vise fram i minnestunden. Om det så var i kirken, kunne jeg rase så mye mot Gud jeg ville. Jeg liker virkelig den presten!

Selv om jeg ikke er kristen, så må jeg jo skylde på noen. Og når man ikke kan skylde på et eneste levende individ, så er den eneste å rette sitt sinne mot, nettopp Gud.

Det var en merkelig tanke som slo meg da jeg snakket med sykehuspresten. Det gjelder de bildene jeg nevnte for han, jeg sa det forsåvidt til han også - om enn litt nølende, så sa jeg det i alle fall! Temaene i maleriene, er en vrede mot Gud når man ikke kan være sint på noen andre. Motivene er litt (eller ganske?) blodige - kommer an på øyet som ser. (Les mer om prosjektet "Den usynlige hånd", og se foto av det ene maleriet i serien, på min kunstblogg: Prosjekt "Den usynlige hånd".)
Tanken min var å få rammet inn maleriene og tatt de med til minnestunden, plassert de et sted. Fått vist de fram. Presten sa at jeg kunne ta med bilde av maleriene til neste samtale, så kunne vi se på det sammen - han mente at han ville tåle det, og sosionomen ville tåle det - Gud ville tåle det! Men det kunne jo være andre sarte sjeler der under minnestunden man vil måtte ta hensyn til.

Etter at jeg dro derifra, ble jeg skeptisk til det hele. Minnestund, blir ikke det litt rart? Blir ikke vi bare satt i fokus igjen, som de som det er synd på? Jeg vil jo føle meg mest mulig normal, jeg vil ikke være i fokus. Det er Linnea som skal være i fokus, ikke vi. Vil folk egentlig forstå hvorfor vi gjennomfører denne minnestunden?

Og hva med maleriene, blir ikke det enda verre? Nei, jeg kan ikke ta de med, bestemte jeg meg for da jeg gikk ifra sosionomen, - men nå er jeg plutselig usikker igjen. Hva synes dere?
Jeg kunne jo plassere de i et rom i nærheten, opplyse om at bildene står der, og at om noen vil se, kan de gjøre det, men advare om at det kan være provoserende, og noen veldig sarte sjeler vil kanskje ikke tåle det.

Egentlig tror jeg ikke at bildene er såå ille at folk ikke vil tåle det. Personlig føler jeg meg ikke ferdig med "følelsen" i bildet. Som Susi så fint påpekte til meg; bildene er ikke ferdig før du føler deg ferdig med følelsen, sa hun. Hun har nok rett. Og når jeg ikke føler meg ferdig, når jeg selv ikke føler at bildene er groteske nok, hvordan kan da andre la seg skremme av dem? Jeg syns maleriene mangler en hel del sjel enda...

Og når det gjelder dato for minnestunden...
13. november? Det er en søndag. Da er det gudstjeneste ved Elverhøy. Jeg vet ikke når på dagen. Vi må i så fall booke til et tidspunkt da det er ledig. Men jeg føler da at vi bare samles der for å sørge. Egentlig vil jeg samles for å minnes, ikke for å sørge. Derfor tenker jeg at sykehuskapellet kanskje er et bedre alternativ. Hjemme hos oss er det så trangt at det blir ikke noe særlig.

Om det ikke går den 13. november, vurderer jeg to andre datoer; hennes siste levedag - dvs. den siste dagen jeg kan huske tydelige bevegelser i magen - nemlig 7. november. Da kan vi på en måte minnes hennes siste bevegelser. Eller så er det jo begravelsesdatoen, 23. november - men det føler jeg kan bli litt for trist igjen.

Og hvem skal vi invitere? Hvor mange?
Hvem skal eventuelt synge og spille? Hva skal synges? Kan vi ha noe på CD?
Skal vi ha en kantor? Tør jeg å lese en tale? Jeg vil i alle fall lese et dikt. Og kan jeg lese flere dikt? Jeg føler at jeg har skrevet så mange nå, at det blir vanskelig å bestemme seg.


Full av spørsmål... Vel, godt å få skrevet det ned. Jeg føler på en måte at jeg får sortert tankene ved å gjøre det. Kjenner jeg blir litt mer positivt innstilt til minnestund i skrivende stund.

Når det gjelder dette med CD i kirken, så fikk jeg vite noe nytt.
Det er flere som har kranglet på dette med CD i kirken i Tromsø by. Organistene begynner gjerne å krangle dersom det blir snakk om musikk på CD. De vil bare ha levende musikk. Det var en organist som sa at han/hun nektet å spille dersom det ble noe musikk fra CD midt i seremonien. Organisten gikk med på det når musikken fra CD ble spilt av FØR selve seremonien startet. Det er jo helt høl i hodet! Hva er poenget?!

Begravelsesbyråene har tydeligvis bestemt noe så latterlig som at det KUN skal være levende musikk i begravelser her i Tromsø. Hva er det for slags tull?! Jeg blir provosert. Får lyst til å starte en debatt i avisa! Pårørende burde da vel selv få lov til å bestemme hva som er viktig for dem å gjennomføre ved det siste farvel?! Særlig når det bare er én eneste uke å planlegge det hele på. Hvor er sikkerheten for at musikken blir bra nok i kirken? Det finnes ingen garanti for det! Hvordan skal man kunne finne en god sanger, med mindre man selv har noen bekjente tilgjengelig, som kan stille opp på flekken? Har ikke begravelsesbyråene og organistene hørt om et verdig farvel???

De er vel bare redd for å tape jobb, at orgelmusikken skal overtas av musikk på CD. Kan de virkelig sette penger framfor et verdig farvel med noen som er død?! Framfor andres følelser og sorg? Framfor kaoset de pårørende har i hodet når noen er død?! Har de hørt om personlig symbolikk? Skjønner de ikke at noen kanskje vil plages med at ting ikke ble som de ønsket ved det siste farvel? At symbolikken ble ødelagt? Skjønner de ikke at folk ikke orker å krangle seg til at ønskene går i oppfyllelse, når de er midt oppi en sorg?

- Det er kanskje nettopp det organistene skjønner, de utnytter andres kaos i hodet, til å få det som de vil. De vet at folk ikke vil være i stand til å protestere, derfor utnytter de det til å få kun levende musikk i kirken. Huff, nå føler jeg meg slem - jeg føler at jeg overdriver, - men jeg blir bare så ufattelig provosert! Skal en dum liten regel, sørge for at det siste farvel ikke blir som ønsket? Det er altfor trist. Kanskje jeg burde sende inn klage. Klage med underskrifter.

Så nok en gang.. Penger framfor et verdig farvel?! Hørt på maken... Alt dette er bare antakelser fra min side, kanskje har de en eller annen innviklet dypere mening med at det kun skal være levende musikk i kirken, men bevares... Andre steder får de da lov å bruke CD! Å spille av én sang fra CD, betyr ikke at man ikke skal ha levende musikk i kirken. Er det mulig! Og når syekhuspresten syns at man kan rase mot Gud i kirken, hvorfor skal man ikke kunne bruke CD?

Til sist skal jeg kopiere inn et sitat fra et tidligere innlegg her på bloggen, som handler om det samme, sitatet sier en del:

"I utgangspunktet hadde jeg en tanke om å spille "Velsignelsen" av Oslo Gospel Kor fra CD, for å være sikker på at sangen ble så rørende som jeg ønsket, men vi fikk ikke lov til å bruke CD i kirken under selve seremonien, kun i minnestunden etterpå. Dette var jo egentlig bare tull, for nå i ettertid har jeg funnet ut at det er mange som bruker CD i kirken! Jeg blir så provosert! Vi fikk ikke lov, de syntes ikke noe om å bruke CD! Unnskyld meg?! Det var vårt siste farvel med drømmen som ikke ble noe av..."

Fra innlegget "Den siste tiden med Linnea", 13. juni 2011

Jeg kommer aldri i verden til å klare å blogge mindre...
Nå avslutter jeg imidlertid dette innlegget. Som sagt ble det en ordflom. Har mange tanker nå om dagen. Sorgen blusset plutselig opp igjen for fullt, og jeg har lagt meg noe syk i helgen. Tror jeg var litt syk på ordentlig også... Det er nok alt som har skjedd i det siste - og tro meg, det har skjedd mye! Men det er ingenting jeg begynner å brette ut her, jeg skal bare si at det har påvirket meg en del, da det gjelder mine nærmeste og venner av meg.. Kan hende jeg forteller noe senere.

God natt på morgenen.
Jeg skal sove bort halve søndagen, hvis jeg får til å sove i det hele tatt.