Helvetesstien

Kjente litt på disse følelsene og tenkte tilbake, og nå skrev jeg altså dette diktet. I dag er det akkurat 8 måneder siden jeg fikk nordlys og villblomster i mine armer, og Linnea tok på seg sine vinger og forlot oss. Jeg behøver vel ikke å si noe mer enn det...
 


Helvetesstien

 
Høstblader faller ned på mine smilerynker.
Tørre blader, tørt ansikt, myk seng.
En myk seng full av høst.
Hvorfor så plutselig?

Smilerynker borte.
Ut av ingenting faller noen røde regndråper.
Noen skjøre toner gjennom luften.
Ingenting skjer. Hva er dette? 

Desperat.
Det går så fort.
En dame snakker til meg,
i en alvorlig kontekst.

Plutselig ligger jeg i en hvit seng.
Den er ikke så myk som den forrige.
Det blir kaldere
Rim på høstbladene

Det kommer noen større regndråper
De er ikke røde lenger
For det er ingen vits i å forsøke
Alt står stille, mens stormen raser

Den forrige hadde farger.
Den forrige var myk.
Høsten har forfulgt meg hit,
men fargene er borte.

Ved min side ligger han
Kjenner på den våte høsten, han også
For nå har han forstått
Og det er ingen vei tilbake


Jeg kjenner frysninger
Det er iskaldt, gjør vondt
Ruller avgårde
Og han står ved min side

Snø, snø, snø
Smerter, smerter, smerter
Jeg synes synd på han
Stakkars, stakkars han...

Plutselig blir armene mine fylt med nordlys
Nordlys og villblomster
Nå midt på vinteren
Mørket siger på


Den litt eldre gråter, han gråter
Vi gråter, alle sammen
Nordlyset bader i saltvann
Villblomstene kan ikke drukne igjen

Aldri har en ubegynt vinter vært så kald før
Nordlyset danser ikke i mine armer
Jeg vet ikke om jeg synes nordlyset er nydelig
Dans for meg da, kjære?

Hun blunker, er det sant?
Nei, slutt og lyv til meg, lille venn!
Jeg er så lei meg
Dans for meg da!

Sannhet, sannhet, sannhet
Iskald kulde, kinnbitere
Snø, snø, snø
Ingen vits i å bygge snøhule nå

Sannheten er i sannhet en usannhet
Klør og vær og vind og grusomhet
La meg spise dopapir igjen!, ber jeg deg
Jeg vil spise dopapir!



Tilbake står vi
og ser på den lille hvite kisten
Som rommer så mye kjærlighet
Tapt håp, tapte drømmer

En ny tid i vente
En ukjent tid, en ukjent gate
Vi vet ikke hvor lang veien til målet er
Noe kart finnes ikke, tid finnes ikke

Og her er hva vi har for øynene;
en sti av kull, aske og ild
Dampende varme
Som vil bli dynket i saltvann

Så her står vi
Det er her vår nye vei starter
Og egentlig,
er det bare å begynne å gå

Så vi tar hverandre i hendene
Og begynner å gå
Føttene brenner, smerten iler
Saltvann renner fra våre øyne


Men vi holder sammen,
Deler saltvann
Bygger tro

Og vi stopper aldri å gå...