Er jeg kaotisk?

Før følte jeg meg som en ryddig og normal person, som hadde orden på livet.
Følte meg egentlig godt likt, og ellers brydde jeg meg ikke så mye om hva andre syntes - om fordommer og slikt. Jeg bare lo av det.

Nå er jeg konstant redd for å bli mistolket, mislikt; oppfattet som kaotisk, nevrotisk,
angstfylt, negativ. Kaotisk på den måten at jeg er redd folk misoppfatter tankegangen min, redd jeg motsier meg selv her på bloggen. For jeg har faktisk en oppfattelse av verden basert på mitt liv, og grunnen til at tankene mine kan virke kaotiske av og til, er fordi jeg har så mange tanker å sortere ut, og på denne måten blir det en del gjentakelser og tolkninger av ting i forskjellige retninger - men jeg har likevel et syn på livet.

Jeg føler også at folk trekker seg unna meg på grunn av det jeg har vært gjennom. Kanskje har jeg blitt for alvorlig, humoren min har blitt for dyp. Smilene mine har blitt for ekte.

Jeg er overhodet ikke noen av disse tingene jeg beskrev i sted - altså kaotisk, nevrotisk, angstfylt og negativ. Hver gang noen hentyder det, faller jeg rett ned i kjelleren.

Jeg er faktisk en ganske glad person når jeg er med andre. Når jeg kommer med noe som for meg er en kommentar, en flyktig tanke, helt uskyldig ment, får jeg inntrykk av at andre oppfatter det som en negativ holdning. Det kan være en så enkel kommentar som: "Hjemme er det mye enklere å krysse veien, for der blir det grønn mann overalt med en gang, og det er bare å trykke på en knapp". Ofte sier jeg slike ting i mangel på bedre å si, fordi jeg føler at situasjonen ikke passer seg til å snakke om dypere ting.

Men med en gang denne følelsen av misoppfattelse oppstår hos meg, følelsen av å bli oppfattet negativ, trekker jeg meg tilbake og gjemmer meg en stund, som en kreps i sitt skall. Det er jo slik Krepsen er, nemlig mitt stjernetegn. Når folk sier at jeg er negativ, føler jeg meg mislikt - jeg er faktisk veldig nærtagende når det kommer til dette. For personlig føler jeg meg ikke som en negativ person, med mindre alt går til h**** en dag (med det mener jeg vennepar som slår opp, tragedier, følelsen av svik, løftebryting osv). Jeg har faktisk evnen til å være veldig positivt innstilt.

Likevel har jeg dager der jeg sliter veldig, men på dager som disse, da viser jeg meg ikke blant folk - ikke i det hele tatt. Så dersom du møter på meg utendørs, kan du jo egentlig bare anta at jeg har en god dag, i alle fall hvis jeg er kontaktsøkende, hvis jeg smiler, hvis jeg snakker og ler. Ja, da har jeg faktisk en veldig god dag!