UKM-festival i Trondheim

(Foto: Eivind A. Hansen) 

I morges stod jeg opp samtidig som den vidunderlige kjæresten min - jeg ikke fikk sove mer. Ikke fordi jeg ikke var trøtt, for det var jeg - men det var fordi jeg tenkte på åndsverkene mine som forsvant i Trondheim etter kunstworkshopen i helgen. Det er akkurat som om noen bare har kastet dem eller stjelt dem, for leteaksjonen har ikke ført til noe som helst, og det gjør meg så uendelig trist. Om de ikke blir funnet, håper jeg virkelig at jeg tilfeldigvis kommer over dem på en vegg et sted i fremtiden.

Jeg skal forklare dette bedre nå. I helgen var jeg med som reiseleder for Troms fylke til UKM-festivalen 2011 i Trondheim. Det var i bunn og grunn en positiv opplevelse - en
kjempeflott tur, jeg møtte masse herlige mennesker, og vil komme til å holde kontakten med noen av dem. Dessuten var det masse flotte sceneinnslag, fantastisk kunst og veldig sosiale kvelder! Fremmede mennesker kom bort til meg da jeg satt for meg selv og tegnet Linnea min - følte jeg måtte gjøre noe for henne selv om jeg var borte, særlig da jeg ikke fikk snakket med noen som helst om henne, eller skrevet på bloggen. Jeg hadde lenge hatt lyst til å tegne henne - tegningen er ikke ferdig enda, men jeg legger den ut når den er ferdig. Jeg møtte imidlertid en herlig jente fra Namsos, vi piffet tydeligvis opp hverandres tur, jeg ble skikkelig fortrolig med henne med en gang! Det var helt rart, men utrolig fint. Jeg klarte til og med å fortelle henne om Linnea til slutt, - greide vel ikke holde det inne da det la en demper på humøret mitt. det å ikke kunne snakke om henne. Føler jeg plager folk rundt meg med sorgen, at jeg har sagt alt som er å si til dem, at det burde vært forbi nå. Jeg får på en måte ikke lov til å ta opp temaet, og i hvert fall ikke på en slik tur - det er bare ikke et tema å ta opp, på en måte. Men hun var i tankene mine hele tiden i Trondheim, og det var både sceneinnslag og kunstverk som berørte meg, da de handlet om døden, eller ting jeg kunne assosiere med graviditet og spebarn. Jeg fikk dessverre ikke sett filmforestillingen, fordi jeg var under tidspress, ting tok lenger tid enn de skulle, og jeg måtte rekke apoteket før det stengte.

Dessuten var jeg på 2 forskjellige workshops. Lørdag 25. juni, startet dagen med kick-off på NOVA-senteret, hvor Are og Odin-Are (altså bare Are) var konferansier. Han var ganske kul. Det var dans , musikk og DJ på programmet. Man kom virkelig i stemning. Herregud, som jeg elsker kultur! Etter kick-off, bare det rett på første workshop; "Finn din indre forteller", sammen med Karoline (som var kommet videre til festivalen med bandet sitt "A Tempo" og sangen "Nye sko"). Det var ganske gøy på workshopen, bortsett fra at jeg ble litt satt ut da første forteller-oppgave var å fortelle hvorfor en ting i rommet var farlig. Jeg kom ikke på annet en gardinene - jeg så egentlig etter en gardinsnor eller noe, men til slutt måtte det bli gardinene. Jeg må si jeg følte meg skikkelig utilpass da jeg stod der og stammet fram en liten historie at hvis man lekte i gardinene, kunne man kveles. Hun som ledet det hele, ville at vi skulle være detaljerte, men jeg klarte bare ikke, jeg så ikke humoren i det, dette var bare ikke noe for meg å fortelle med dramatisk stemme og detaljer i det hele tatt. Jeg klarte ikke å bruke min fortellerstemme der og da, alt ble bare dumt, og jeg skulle ønske jeg hadde trukket meg. Temaet var for vanskelig for meg, med min opplevelse, og da jeg hadde valgt gardinen, klarte jeg ikke annet enn å tenke på den stakkars lille jenta som ble kvalt i en persiennesnor i barnehagen, jeg får så vondt av det hele, slikt skal bare ikke skje! Alle mulige varme tanker sendes foreldrene...

Vel, både søndag og mandag var jeg på kunstworkshop. Jeg tror jeg kom litt for sent første dagen til å få med meg at vi skulle male med komplementærkontrasten (fargene som står ovenfor hverandre i fargesirkelen, gult og lilla, rødt og grønt), så jeg hev meg i gang med  å male et bilde jeg allerede hadde planlagt en liten uke. Det handlet om en vrede mot Gud, når man ikke kan være sint på noen andre. Det var for meg et viktig bilde, og jeg angrer ikke på at jeg malte det selv om det ble feil i henhold til oppgaven. Jeg trodde vi kunne male hva vi ville nemlig. Jeg har tidligere malt et bilde i samme stilen, men jeg føler ikke at noen av disse bildene er ferdige enda, jeg vil jobbe mer med de. Mer om det røper jeg ikke nå.

Mens jeg tok pause fra malingen for å la bildet tørke litt før jeg fortsatte, forsøkte jeg meg på monotypi - papirtrykk, altså. Det betyr å male på et blankt ark og trykke bildet over på et annet ark - og en kan fortsette å jobbe på samme bildet hvis man er misfornøyd. Jeg ble egentlig veldig fornøyd med det første jeg lagde. Det forestilte et rødt og oransje hjerte i midten, omgitt av grønt nordlys, innrammet i lilla blomster. Veldig symbolsk og viktig for meg, med andre ord. Jeg skulle få beholde det blanke arket også, når de allikevel hadde tenkt til å kaste det fordi malingen hadde tørket før de rakk å vaske den av. Det andre bildet, var logoen til Linnea Aurora - ble ikke helt fornøyd med dette, helt egentlig, men det er viktig for meg allikevel.

Jeg fikk beskjed om at all kunsten skulle sendes til Trondheim Spektrum til kvelden, der vi sov, slik at vi bare kunne hente det i sekretariatet. Jeg stolte så klart på det, det var tross alt UKM, og arrangørene er der for ungdom. Personlig hadde jeg ikke plass til A3-arkene noe sted, og orket ikke bære rundt på dem hele dagen. Nå angrer jeg på at jeg ikke gjorde det. Jeg stod personlig og så på at den ene lederen la monotypiene fra søndagens workshop i en A3-blokk, og la den på bordet. Monotypiene hadde hengt til å tørk over natten. Blokken hadde blitt observert i lokalet da de fraktet kunsten over til Olavshallen, hvor de plasserte den sammen med kunstutstillingen i noen timer. Maleriet mitt stod der, men jeg kunne overhodet ikke se monotypiene. Jeg så faktisk ikke blokka i det hele tatt, ingen av monotypiene fra søndagens kunstworkshop var der! Kun mandagens. Jeg tenkte at jeg kanskje hadde oversett noe, jeg hadde tross alt dårlig tid. Jeg fikk kontakt med ansvarlige, som satte i gang en leteaksjon, hun forstod hvor viktig det var for meg. Dagen etter sa hun at hun hadde utvidet leteaksjonen, men at jeg skulle få beskjed når de fant det - eller ikke fant det i det hele tatt... Jeg håper virkelig på det første. Hun sa at de ikke bruker å kaste bildene, og siden de var observert i lokalet etter opprydningen, antok hun at de eksisterte et sted. Men nå begynner jeg å miste troen, siden de enda ikke er funnet. Så som sagt virker det som om de er kastet, eller at noen har stjelt dem, av en eller annen syk grunn. Kanskje de ved et uhell ble sendt med et annet fylke hjem. De pakket kunsten fra fylkene i egne forsendelser. Men jeg observerte de som sagt ikke i Olavshallen, og det var før kunsten i det hele tatt var pakket ned. Jeg er så skuffet, håper de finner det...

Nå ble det et langt klageinnlegg, men dette er tross alt en blogg relatert til sorgen min og følelsene rundt det, og da er det nettopp det som skal skrives om her. Jeg har som sagt, hatt en positiv opplevelse av turen, alt i alt, og det er det som betyr noe. Jeg vil heller skrive litt mer detaljert om de positive opplevelsene ved turen, på den andre bloggen.