Til Helene og Tommy

Med tillatelse fra Helene, har jeg skrevet dette innlegget. Håper virkelig at jeg ikke sier noe feil. Tenker på dere, har grått mange tårer for dere, på fredagen knakk jeg sammen i gråt, da jeg skjønte hvilken dag dere gjennomgikk. Det endelige farvel... Man skal ikke behøve å ta et slikt farvel med sitt eget barn...

For litt tid tilbake,

fant det sted igjen.

Et barn har reist til him'len,

foreldrene gått hjem.

De sitter nå og gråter,

ønsker du var der.

For lille englevennen,

de har deg jo så kjær...

- Connie Iren

Det å miste et barn, er som å trå inn i en helt annen verden.
Det er surrealistisk, skal ikke skje. Små barn skal ikke dø, de er jo begynnelsen på noe nytt, begynnelsen på et nytt liv.
Det er surrealistisk, annerledes enn "vanlig" sorg, så mye som følger med.
Det er som om Gud har tatt seg blod på hendene.

Det er ikke bare sorgen over den som er død, men tapt håp, tapt tro, tapte drømmer.
Sorgen over det som ikke ble. Alle planene som ble lagt i grus.
Og vi kan ikke kontrollere det. Det bare skjer, og så har vi ikke annet valg enn å lære oss å leve med det.

Smerten du opplever når det skjer, er ufattelig vond. En hadde aldri trodd det skulle være så vondt. Det var jo bare et foster, du visste jo at det kunne gå galt? Hvordan kan det være så vondt?

Det er klart at det gjør vondt, du hadde drømmer, håp, lengsler og planer for din lille baby.
Plutselig stoppet alt bare opp. Og du skjønner ikke hvorfor. Det blir bare meningsløst, alt blir bare meningsløst. Og sånn skal det være en stund, det er en prosess å gå gjennom. Det er ufattelig hardt, men det vil komme lysere dager.

Da jeg gikk inn i denne verdenen, innbilte jeg meg at alle som hadde vært der en stund, hadde det godt nå. At de var ferdige med det. Det er ikke tilfelle. Man blir aldri helt ferdig med det. Det blir bedre, men man blir aldri ferdig med det. Jeg trodde at et halvt år var lang tid, men det er ikke det. Jeg opplever at tiden står stille, for meg skjer det enda, jeg mister enda mitt barn. Selv nå, 8 måneder senere, sliter jeg. Jeg ser folk som kan slite flere år i etterkant. Dette betyr ikke at de har det vondt hele tiden, det betyr ikke at sorgen er intens lenger. De bærer ikke lenger denne fysiske smerten, men bryter gjerne ut i gråt etter 7 år, helt uforvart. Det kan være forårsaket av et utsagn, et syn, en dato, et besøk på graven. Uansett om de har følt at de har hatt det godt, så er englebarnet med dem, i hjertene deres. Et barn vil aldri glemmes. Jeg hørte om en dame som fortsatt snakker smilende om sin avdøde vakre sønn etter hele 50 år. Det er jo noe å tenke på...

Vi som har mistet barn, kan reagere på så mangt, uten at jeg skal gå i detaljer her, da det blir for tabu å snakke om. Jeg vil vel egentlig bare si at det er helt vanlig å reagere på de sykeste ting, de mest hverdagslige ting kan bli smertefullt. Og tanken på å kanskje gå gjennom et nytt svangerskap, hvordan vil det bli? Dette er kanskje noe av det vanskeligste. For når man mister et barn, er man ikke sene om å tenke; vi vil prøve på nytt.

Noen andre har nå gjort entré i min verden. Noen andre skal nå gjennom de tanker og følelser jeg til nå har vært gjennom. Og jeg er enda ikke ferdig på min vei. Jeg håper jeg kan hjelpe de gjennom sorgen. Jeg er nå et stykke på veien, noen andre kommer etter, og jeg vil være der for dem, for jeg vet akkurat hvordan det er. Det er hardt, det vanskeligste i verden. Å miste sine barn, er det verste foreldre kan oppleve.

Helene og Tommy, jeg lover dere; det er tungt nå, men det skal bli bedre. Det skal komme bedre dager. Vi mennesker er skapt til å komme oss gjennom ting som dette. En dag vil dere kunne le igjen uten dårlig samvittighet, en dag vil dere kunne snakke om deres elskede lille Frida på en fin måte, uten vonde tanker. Det tar bare litt tid. De som har peiling, sier at sorgens intensitet kan vare i 2 år før den begynner å avta, det kan sikkert også stemme. Min smerte er faktisk ikke den samme som før, sorgen er allerede litt lettere å bære - det gjør fortsatt vondt, bare på en annen måte, et annet sted. Det er mer vemodig enn smertefullt nå, lettere å snakke om det. Jeg trodde aldri på at det skulle bli bedre, men det har det altså blitt. Så jeg lover dere, det kommer bedre dager. Det gjør det alltid! Det tar som sagt bare litt tid...

Sammen hver for seg

Så skjedde det igjen

Dette horrible hjerteskjærende

Det rammet ikke meg nå

Men det er ille nok for det

Det gjør meg så utrolig vondt

å se andre tråkke i mine spor

Hvorfor denne grusomhet

på denne lille jord?

Å miste våre barn,

se de reise langt av sted.

Det er en smerte å bære,

som ingen andre vet

Mine tanker går til de

som vandrer den vei jeg går

De ligger nå et stykke bak meg,

tenker samme tanker, samme ord

Ønsker jeg kunne stoppe,

la de ta meg snart igjen

så kunne vi vandre sammen

i samme tempo, samme spor...


- Til Helene og Tommy, 
  fra Connie Iren

Masse klemmer og varme tanker sendes deres vei i denne vonde tiden.
Jeg tenker på dere hver eneste dag, vit det. Jeg forstår at du er sterk, Helene, du er modig, du er god. Du må ikke være sterk hele tiden, det er lov å bryte sammen i blant, men lov meg å reise deg igjen. For din egen skyld, for Tommy sin skyld, for menneskebarna sin skyld. Ta vare på hverandre i sorgen, det er viktigst av alt!

Jeg er sikker på at den lille englejenta deres bare vil at dere skal ha det godt.
Hvem vet, kanskje returnerer hun en dag, så mye mer klar for livet?

Det var et par som gikk nedover en gate, og ble stoppet av en totalt fremmed dame.
Hun spurte om de nylig hadde mistet et barn. Ja, svarte de, uforstående?
Da sa damen: "Ikke fortvil, det går en liten jente imellom dere, og hun skal få en ny sjanse."

Massevis av klemmer fra meg
Hvil i fred, lille Frida