Dagen min begynte ganske bra, men nå ble den bare tung.
For det første hadde jeg IKKE fått beskjed om at fristen for å sende inn hånd og fotavtrykk til begravelsesbyråets fabrikk, var den 17 . juni - altså for å få stenen opp innen 15. juli. Nå kommer ikke stenen opp før i september! Da er jo sommeren over her i Nord-Norge , og det er så godt som vinter snart! Får jeg ikke pynta ordentlig nå om sommeren, med flott sten eller noe? Jeg blir så lei meg. Sitter her og griner.
Dessuten så fikk jeg beskjed om å lete opp reglementet for kirkegården selv, på kirken.tromso.no...
Da jeg ringte kirkekontoret, fikk jeg bare beskjed om å spørre begravelsesbyrået, det var vanlig at de leverte ut reglementet, og når jeg ringer dit, så må jeg gå på kirkekontoret sine nettsider!
Mens jeg sitter og leter, så finner jeg masse annet som har med gravferd, og forberedelser til gravferd å gjøre. Først begynte jeg å gråte enda mer på grunn av det, det ga meg så mange vonde minner tilbake, men ikke nok med det. Plutselig kommer jeg over denne vedtekten, noe som skulle ha vært gitt beskjed om allerede FØR gravsted ble valgt:
Men ved nærmere ettertanke, kan jeg ha misforstått, hva er en rekkegrav? Klarer ikke finne
ut av det i google. Er det når flere graver er plassert bortover, en og en, eller er det familiegrav? For slik jeg leser det her, så virker det som én og én, siden man ikke kan reservere plass ved siden av, jeg skjønner ikke?
Jeg vil gjerne gravlegges ved siden av min Linnea når min tid kommer, og jeg skjemmes ikke en gang for å snakke om det lenger - om min tid. Jeg kan innrømme at det er en skremmende tanke, men den er helt naturlig.
Jeg hadde ingen erfaring med gravferd og gravstell fra tidligere, hvordan kunne jeg vite hva jeg måtte tenke på under forberedelsene til gravferden? Var det ingen som tenkte på at jeg kanskje ville gravlegges ved siden av min lille jente? Jeg kan jo ikke tilbringe tid med henne mens jeg lever, da burde det vel forstås at jeg vil ligge ved siden av henne inn i evigheten? Tenk om jeg ikke kan det, bare på grunn av en dum regel... Så igjen, hva er en rekkegrav? Jeg må vite det, takler ikke å ringe begravelsesbyrået igjen, også vet jeg ikke om jeg klarer å spørre en gang. Jeg blir helt svimmel her jeg sitter...
Nå fant jeg dessuten dette, hvorfor ga ingen meg beskjed om at jeg fant reglementet på kirkekontorets nettsted tidligere?
Egentlig føler jeg det ganske provoserende at de kan skrive "virker skjemmende" - for jeg skjemmes ikke over å se en knust engel for eksempel, synes bare synd i de som må oppleve å komme dit og finne englepryden knust. Jeg ville heller ikke finne det skjemmende å se visne blomster og "gamle" kranser og sløyfer, iallfall ikke når det er noe som viser at noen tar seg av gravstellet - nye blomster, for eksempel, eller annen gravpynt. Det viser bare at de har TENKT å rydde opp etter seg - i verste tilfelle kunne kirkeansatt ta kontakt med nærmeste pårørende til den døde, og si i fra at nå må det fjernes, ellers gjør vi det. Jeg antar sterkt at begravelsesbyrået som ble brukt i henhold til en gravferd, står oppført i kirkekontorets papirer, og da burde det ikke være så vanskelig å få tak i nærmeste pårørende heller. Ta kontakt med begravelsesbyrået som gir opplysningene. Er ikke vanskeligere enn det.
Når det gjelder "gamle" kranser og sløyfer, så følte jeg ikke at de som lå på Linnea sin grav var gamle, selv om andre tenkte det. For meg var de helt nye - tiden har som sagt stått stille for meg etter hennes død. Jeg forstod knapt at blomstene visnet, enda jeg så at de var visne. For meg var de pene enda, derfor gikk jeg inn i en slags sjokktilstand når Karoline sa at det ikke var pent lenger, og spurte om vi skulle rydde. Da sa jeg nei. Og hun hadde jo rett i at det ikke var pent lenger, men jeg skjønte det liksom ikke med en gang. For meg var det Linneas blomster, de første som ble lagt der, med hilsner fra triste besteforeldre. Hilsner som jeg ikke følte for å ta bort, de var på en måte en del av graven. Og når blomstene var borte, så det så tomt ut. Når blomstene og kransene lå der - uansett hvor visne de var - så markerte det liksom at "under her hviler Linnea, rett under blomstene, langs denne jordhaugen". Nå når det er planert ut, og gresset kommer til å gro neste år, er det bare stenen igjen, og man "glemmer" på en måte at det ligger noen ut fra stenen, om noen skjønner hva jeg mener. Den døde ligger ikke UNDER stenen, men UT FRA stenen. Stenen er der og markerer at det ligger noen der, men man tenker liksom ikke på at når man går forbi graven, så tråkker man oppå graven til den døde - at ca. 1 meter under føttene dine, ligger det et dødt menneske. Det tenker man nesten ikke på i det hele tatt. Man skjønner det liksom ikke like godt som før, da de visne blomstene, "gamle" sløyfene og jordhaugen er borte og ikke lenger markerer hvor den døde ligger hen.
Barnegraver er i tillegg ganske ømfintlige... Og så unge som vi er, forholdsvis 20 år, så er det jo klart at vi ikke har greid å sette oss inn i alt dette med gravstell og prosedyrer. Jeg syns noen skal sette opp en regel for dette - å informere uerfarne om hva de trenger å vite i henhold til gravferd når en slik situasjon oppstår. Si at det gjør vondt å forberede en begravelse, men at det er visse spørsmål og avgjørelser som må bli gjort, som er avgjørende for framtiden - for eksempel dette med å kunne reservere plass til seg selv ved siden av en annen grav - eller å vite at kirketjeneren fjerner kranser og slikt uten forvarsel. Dette føler jeg er veldig viktig.
I vårt tilfelle, så ante vi ingenting, og fikk heller ingen informasjon. Den dag i dag, angrer jeg på at jeg ikke var frempå og spurte, men i den sjokktilstanden jeg var i, så var det ikke mulig å være frempå, og å tenke klart. Ikke i det hele tatt.
En annen ting i en situasjon der noen helt uforvart har mistet sitt barn, er at folk virkelig burde vente til et par dager etter at foreldrene har levert barnet fra seg til likavdeling, før man begynner å mase om gravferden. Jeg var personlig ikke i stand til å tenke dagen etter vi hadde levert Linnea fra oss. Jeg tenkte å utsette det to dager, før jeg begynte å forberede noe som helst gravferd. Det hjalp ikke akkurat på sjokktilstanden å få alt presset nedover hodet. No offence, det er fullt forståelig at andre prøver å ta i et tak for å hjelpe, men vi som foreldre ville gjerne ha tatt litt mer ansvar for gravferden selv. Jeg skriver dette fordi jeg synes det er viktig å opplyse om det til allmennheten. Også vil jeg si at den dag i dag, kan jeg føle at jeg er i sjokktilstand, enda det nærmer seg 8 måneder siden dødsfallet.
Det er ganske teit. Jeg har ikke helt forstått at gravstellet begynte ordentlig FØR stenen kom opp, jeg har bare ventet på stenen - følte at det ikke var tid for opprydning før stenen kom opp. Helt til noen ryddet FOR oss, jeg er så forbanna og lei meg at jeg kan ikke få sagt det. INGENTING går som planlagt lenger. Sløyfene forsvant, monotypiene jeg lagde til ære for Linnea forsvant - bare helt uten videre! - den rosa pusestrikken min som Linnea har maken til rundt håndleddet sitt - den forsvant plutselig, dukket aldri opp igjen! Så nå har ikke jeg strikken til felles med Linnea lenger. Det verste er at hun har hatt på seg denne strikken også; den hadde en liten blodflekk og noe væske på seg som holdt på å bli borte, da jeg gikk med strikken rundt armen.
Dessuten får jeg ingen nødvendige beskjeder heller, er det mulig?! Nei, nå kjenner jeg at jeg er opprørt...
Tårene har sluttet å sile, nå er jeg bare sint.
For det første hadde jeg IKKE fått beskjed om at fristen for å sende inn hånd og fotavtrykk til begravelsesbyråets fabrikk, var den 17 . juni - altså for å få stenen opp innen 15. juli. Nå kommer ikke stenen opp før i september! Da er jo sommeren over her i Nord-Norge , og det er så godt som vinter snart! Får jeg ikke pynta ordentlig nå om sommeren, med flott sten eller noe? Jeg blir så lei meg. Sitter her og griner.
Dessuten så fikk jeg beskjed om å lete opp reglementet for kirkegården selv, på kirken.tromso.no...
Da jeg ringte kirkekontoret, fikk jeg bare beskjed om å spørre begravelsesbyrået, det var vanlig at de leverte ut reglementet, og når jeg ringer dit, så må jeg gå på kirkekontoret sine nettsider!
Mens jeg sitter og leter, så finner jeg masse annet som har med gravferd, og forberedelser til gravferd å gjøre. Først begynte jeg å gråte enda mer på grunn av det, det ga meg så mange vonde minner tilbake, men ikke nok med det. Plutselig kommer jeg over denne vedtekten, noe som skulle ha vært gitt beskjed om allerede FØR gravsted ble valgt:
"Vær oppmerksom på at dersom rekkegrav velges, lar det seg ikke gjøre å reservere plass til senere bruk ved siden av. Vi har egne felt for både rekkegraver og for festegraver. Et gravsted kan bestå av inntil tre graver (to av disse kan da være reservert til seinere bruk ved såkalt feste)."
Men ved nærmere ettertanke, kan jeg ha misforstått, hva er en rekkegrav? Klarer ikke finne
ut av det i google. Er det når flere graver er plassert bortover, en og en, eller er det familiegrav? For slik jeg leser det her, så virker det som én og én, siden man ikke kan reservere plass ved siden av, jeg skjønner ikke?
Jeg vil gjerne gravlegges ved siden av min Linnea når min tid kommer, og jeg skjemmes ikke en gang for å snakke om det lenger - om min tid. Jeg kan innrømme at det er en skremmende tanke, men den er helt naturlig.
Jeg hadde ingen erfaring med gravferd og gravstell fra tidligere, hvordan kunne jeg vite hva jeg måtte tenke på under forberedelsene til gravferden? Var det ingen som tenkte på at jeg kanskje ville gravlegges ved siden av min lille jente? Jeg kan jo ikke tilbringe tid med henne mens jeg lever, da burde det vel forstås at jeg vil ligge ved siden av henne inn i evigheten? Tenk om jeg ikke kan det, bare på grunn av en dum regel... Så igjen, hva er en rekkegrav? Jeg må vite det, takler ikke å ringe begravelsesbyrået igjen, også vet jeg ikke om jeg klarer å spørre en gang. Jeg blir helt svimmel her jeg sitter...
Nå fant jeg dessuten dette, hvorfor ga ingen meg beskjed om at jeg fant reglementet på kirkekontorets nettsted tidligere?
OppryddingKirkegårdens ansatte sørger for å fjerne kranser og blomster på graven før de visner og virker skjemmende.
Egentlig føler jeg det ganske provoserende at de kan skrive "virker skjemmende" - for jeg skjemmes ikke over å se en knust engel for eksempel, synes bare synd i de som må oppleve å komme dit og finne englepryden knust. Jeg ville heller ikke finne det skjemmende å se visne blomster og "gamle" kranser og sløyfer, iallfall ikke når det er noe som viser at noen tar seg av gravstellet - nye blomster, for eksempel, eller annen gravpynt. Det viser bare at de har TENKT å rydde opp etter seg - i verste tilfelle kunne kirkeansatt ta kontakt med nærmeste pårørende til den døde, og si i fra at nå må det fjernes, ellers gjør vi det. Jeg antar sterkt at begravelsesbyrået som ble brukt i henhold til en gravferd, står oppført i kirkekontorets papirer, og da burde det ikke være så vanskelig å få tak i nærmeste pårørende heller. Ta kontakt med begravelsesbyrået som gir opplysningene. Er ikke vanskeligere enn det.
Når det gjelder "gamle" kranser og sløyfer, så følte jeg ikke at de som lå på Linnea sin grav var gamle, selv om andre tenkte det. For meg var de helt nye - tiden har som sagt stått stille for meg etter hennes død. Jeg forstod knapt at blomstene visnet, enda jeg så at de var visne. For meg var de pene enda, derfor gikk jeg inn i en slags sjokktilstand når Karoline sa at det ikke var pent lenger, og spurte om vi skulle rydde. Da sa jeg nei. Og hun hadde jo rett i at det ikke var pent lenger, men jeg skjønte det liksom ikke med en gang. For meg var det Linneas blomster, de første som ble lagt der, med hilsner fra triste besteforeldre. Hilsner som jeg ikke følte for å ta bort, de var på en måte en del av graven. Og når blomstene var borte, så det så tomt ut. Når blomstene og kransene lå der - uansett hvor visne de var - så markerte det liksom at "under her hviler Linnea, rett under blomstene, langs denne jordhaugen". Nå når det er planert ut, og gresset kommer til å gro neste år, er det bare stenen igjen, og man "glemmer" på en måte at det ligger noen ut fra stenen, om noen skjønner hva jeg mener. Den døde ligger ikke UNDER stenen, men UT FRA stenen. Stenen er der og markerer at det ligger noen der, men man tenker liksom ikke på at når man går forbi graven, så tråkker man oppå graven til den døde - at ca. 1 meter under føttene dine, ligger det et dødt menneske. Det tenker man nesten ikke på i det hele tatt. Man skjønner det liksom ikke like godt som før, da de visne blomstene, "gamle" sløyfene og jordhaugen er borte og ikke lenger markerer hvor den døde ligger hen.
Barnegraver er i tillegg ganske ømfintlige... Og så unge som vi er, forholdsvis 20 år, så er det jo klart at vi ikke har greid å sette oss inn i alt dette med gravstell og prosedyrer. Jeg syns noen skal sette opp en regel for dette - å informere uerfarne om hva de trenger å vite i henhold til gravferd når en slik situasjon oppstår. Si at det gjør vondt å forberede en begravelse, men at det er visse spørsmål og avgjørelser som må bli gjort, som er avgjørende for framtiden - for eksempel dette med å kunne reservere plass til seg selv ved siden av en annen grav - eller å vite at kirketjeneren fjerner kranser og slikt uten forvarsel. Dette føler jeg er veldig viktig.
I vårt tilfelle, så ante vi ingenting, og fikk heller ingen informasjon. Den dag i dag, angrer jeg på at jeg ikke var frempå og spurte, men i den sjokktilstanden jeg var i, så var det ikke mulig å være frempå, og å tenke klart. Ikke i det hele tatt.
En annen ting i en situasjon der noen helt uforvart har mistet sitt barn, er at folk virkelig burde vente til et par dager etter at foreldrene har levert barnet fra seg til likavdeling, før man begynner å mase om gravferden. Jeg var personlig ikke i stand til å tenke dagen etter vi hadde levert Linnea fra oss. Jeg tenkte å utsette det to dager, før jeg begynte å forberede noe som helst gravferd. Det hjalp ikke akkurat på sjokktilstanden å få alt presset nedover hodet. No offence, det er fullt forståelig at andre prøver å ta i et tak for å hjelpe, men vi som foreldre ville gjerne ha tatt litt mer ansvar for gravferden selv. Jeg skriver dette fordi jeg synes det er viktig å opplyse om det til allmennheten. Også vil jeg si at den dag i dag, kan jeg føle at jeg er i sjokktilstand, enda det nærmer seg 8 måneder siden dødsfallet.
Det er ganske teit. Jeg har ikke helt forstått at gravstellet begynte ordentlig FØR stenen kom opp, jeg har bare ventet på stenen - følte at det ikke var tid for opprydning før stenen kom opp. Helt til noen ryddet FOR oss, jeg er så forbanna og lei meg at jeg kan ikke få sagt det. INGENTING går som planlagt lenger. Sløyfene forsvant, monotypiene jeg lagde til ære for Linnea forsvant - bare helt uten videre! - den rosa pusestrikken min som Linnea har maken til rundt håndleddet sitt - den forsvant plutselig, dukket aldri opp igjen! Så nå har ikke jeg strikken til felles med Linnea lenger. Det verste er at hun har hatt på seg denne strikken også; den hadde en liten blodflekk og noe væske på seg som holdt på å bli borte, da jeg gikk med strikken rundt armen.
Dessuten får jeg ingen nødvendige beskjeder heller, er det mulig?! Nei, nå kjenner jeg at jeg er opprørt...
Tårene har sluttet å sile, nå er jeg bare sint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar