Beyond the door
There's peace I'm sure.
And I know there'll be no more...
Tears in heaven
- Eric Clapton
Føler meg litt i ubalanse for tiden. I det ene øyeblikket syns jeg at jeg har kontroll på alt, og at nå skal alt bli bra. I det neste sitter jeg og lurer på hvor babyen min ble av.
Jeg skjønner noen ganger ikke helt at hun skulle ha levd. At hun skulle rørt på seg, pustet, lekt, flirt, smilt, grått, spist, vokst. Til nå skulle hun ha lært seg å krabbe!!! Og jeg forstår det ikke helt, har jo aldri vært mamma til en levende liten bylt, så jeg vet ikke hvordan det er. Min eneste erfaring er en død
datter, hvilket er en grusom erfaring. Og for meg nå, så er Linnea min nesten en dukke. Når jeg ser på bildene, skjønner jeg ikke at det er en ekte baby, - en baby som skulle ha vært her nå, lys levende, i mine armer, eller i voggen sin. Plutselig slår bare følelsen ned for fullt, helt uforvart. Og det gjør så ufattelig vondt i de få sekundene jeg virkelig skjønner det. I de få sekundene jeg kan se for meg en liten baby i armene mine, farer smerten gjennom meg som helt ulidelig, - før den med ett blir borte, og jeg ikke helt klarer å få tak i følelsen av å holde babyen min lenger. Det er vel nettopp derfor det er mulig for oss mennesker å komme oss igjennom dette. Vi sperrer ute de følelsene, den forståelsen som volder oss mest smerte.
Jeg tror det er først nå i det siste jeg virkelig har begynt å forstå at hun ikke er en dukke, men at hun skulle vært her, en lys levende liten baby. Min baby. Vår baby. Vår vakre lille Linnea Aurora. Dere skal tro vi styrte for å finne navnet hennes. Det måtte være perfekt for den lille jenta vår. Det ble mer perfekt enn vi noensinne skulle trodd. Linnea Aurora, vår blomst, vårt nordlys.
♥
Linnea vår skulle ha krabbet rundt på gulvet her nå. Faktisk ikke her en gang. Planen var å flytte til en større leilighet når vesla begynte å forflytte seg. Det er for liten plass her til at det er forsvarlig å ha en krabbende baby her. Ikke barnevennlig i det hele tatt. Alle drømmene som bare ble ødelagt. Og her sitter jeg da, og prøver å få dagene til å gå. Jeg takler ikke et hvilket som helst arbeid nå. Derfor går dagene til kunsten. Har en slags plan for arbeid framover, vet ikke om det er mulig da, men det skal jeg oppdatere om siden. Har nemlig søkt arbeidsavklaringspenger hos NAV, og skal sette opp et opplegg med dem. Antar sterkt at søknaden blir innvilget.
Hvorfor skjedde dette meg?! Hvorfor må jeg kjempe for å bli en praktiserende mamma?! Hvorfor må JEG gå gjennom dette smertehelvetet?!
Det var dagens lille ordflom. Takk til deg som orket å lese.
Nå skal jeg gå å male videre på et av fem malerier i en serie jeg holder på med.
Mer informasjon kommer.
Det er klart tankene om Linnea vil oppsøke deg, igjen og igjen, resten av livet ditt, i varierende styrke og grad. Det er naturlig at de vil endre seg i forhold til hvor du er hen i sorgprosessen. Jeg føler med deg og blir lei meg for at ikke Linnea kryper rundt med sitt søte smil på gulvet ditt.
SvarSlettJeg skulle ønske du kunne være den stressede mammaen som irriterende ventet på samboeren din :)
Og jeg lærer av å lese dine tanker. Jeg lærer å selv forsøke å verdsette ethvert minutt med mine barn, og ikke være kritisk eller stresset. Vi glemmer ofte det, hvor mye verdt livet er, og hvor lett det kan være å miste det man elsker mest. Dine tanker gjør at jeg forsøker å tenke meg om, når det er jeg som sukker over at poden ikke vil sove skikkelig en og annen gang om natta. Tusen takk for det. Klem. Silje.
Tusen takk, Silje. Er glad for at jeg kan hjelpe andre, det er vel gjerne det som er målet med bloggen :)
SvarSlettKlem :)