Tar en pause fra Internett

Jeg greier ikke helt å beskrive og sortere ut tankene som popper opp i hodet mitt nå om dagen, jeg kan komme med rotete og ugjennomtenkte kommentarer, spekulering. Føler meg teit, patetisk, naiv og latterlig. Unnskyld, Norge, jeg skal herved slutte å si det som kan virke som dumme ting. Jeg mener ikke noe vondt, får bare så mange spørsmål som surrer i hodet nå.

Her har min vidunderlige Karoline tent 92 lys for de omkomne i går kveld. Aldeles nydelig. Hvil i fred, alle som mistet livet i tragediene den 22.07.2011, en dato som for alltid vil være brent fast i hukommelsen til alle nordmenn.

Her er et veldig bra innlegg skrevet av Plomma, anbefales: De siste dagers forferdelige hendelser

Jeg elsker ungdom og engasjement, ungdom og kultur, ungdom som står på for andre. Det er noe av det mest fantastiske i vårt samfunn, vårt land. Derfor går det ekstremt hardt innpå meg at en brutal og grusom mann kan gå inn å gjøre dette mot den fantastiske
ungdommen, mot den stolte regjeringen, mot det nydelige og ytringsfrie landet vårt. Jeg tror det er nå jeg begynner å engasjere meg mer i politikken, tror jeg begynner å forstå litt mer, men det er ufattelig tragisk at det var dette som skulle til for at det skulle skje. Det er så urettferdig at en mann skal gå ut og skremme hele Norge, barn og unge vil leve i frykt, traumer, hat, sorg, gleden over å være i live, og ikke minst paranoia. Flere vil være påført psykiske skader for livet. Familier og pårørende vil leve under harde forhold, enten det er i form av å hjelpe barna som befant seg på Utøya under tragedien, eller gjennom sorg, sinne og hat. Følelsen av uvirkelighet, surrealisme. Jeg kjenner til en del av disse følelsene, vet hvordan det er, det er grusomt. Likevel kan jeg ikke sette meg inn i sjokket når det smeller i Regjeringskvartalet, eller frykten når en gal mann jager deg med autovåpen.

Måtte jævelen ikke få innfridd sine ønsker om å tale til verden om det han har gjort, måtte han bli spyttet på og hånet under hele sin fengselsstraff, måtte han bli oversett når han kommer ut igjen. Han skulle ha blitt fengslet resten av livet. Siden norske fengsler tydeligvis er som hotell, så hadde han fortjent en enda strengere straff. Folk vil ikke at han skal ha noe navn heller, og jeg skjønner det. Jeg ønsker personlig ikke å la hans navn gli over mine lepper, det er ikke verd det. Jeg får avsmak bare av å tenke på det, av å se for meg bildene av han. Skulle ønske jeg hadde sluppet å vite hvem han er. Han blir realitetens Voldemort («hvis-navn-må-være-unevnt»).

Også tenker jeg på alle som skal begrave sin barn, sine nesten voksne barn, sine nære og kjære. Det er en tung prosess de må igjennom, og først etterpå slår sorgen til for fullt. Da er alt «over», da får man tid til å tenke og sørge.

Jeg tror jeg også blir såpass preget i.o.m at jeg vet hva sorg er. Jeg kjenner til smertehelvetet, jeg har vært der, og jeg er der enda. Og det faktum at kjæresten min, forleveden min, barnefaren til vår avdøde vakre lille Linnea, skulle vært på den øya der helvete utspant seg... Det er ikke til å tro.
Jeg fikk også nettopp høre at en i nær familie forlot regjeringsbygget bare 3 kvarter før bomben smalt... Kona hans jobber der også, men hadde heldigvis ferie. Dessuten vet jeg at en barndomsvenninne av meg skulle møte noen i en kafé like ved regjeringsbygget da bomben smalt, men at det ble avlyst fordi hun ble syk. Heldigvis, sier jeg bare...

Nå tror jeg at jeg forsvinner fra internett en stund, jeg trenger bare å fordøye en del vonde tanker og komme sterkere tilbake. Håper jeg gjør det rette, føler meg så teit, naiv og latterlig. Er ikke meg selv lenger, er ikke lenger den strålende jenta jeg var, men stiller istedet spørsmål ved alt mulig... Linneas død har påvirket meg på så mange måter, så mange syn er blitt forandret, så mange reaksjoner jeg aldri har opplevd maken til før, det skal lite til før jeg reagerer; feil ord, feil handling.. Likevel setter jeg så utrolig mye mer pris på livet, og tar lettere til meg det som skjer rundt meg. Nei, nå blir jeg stille på ubestemt tid. Kommer tilbake en dag.

Ha det så bra som mulig så lenge, så snakkes vi, Norge.

Varme klemmer og tanker går til alle som måtte trenge det.
Tenner lys for landet vårt, for alle de tapte og alle de modige sjeler, hver eneste dag.
Our bravehearts.

Måtte landet bli en enda sterkere og mer sammensveiset nasjon etter dette.
La oss ikke kue, men la oss fortsette å jobbe for en bedre verden.

Igjen, håper ikke jeg sa noe dumt her nå.