Det å ha med det døde barnet hjem

Jeg tenker på at det er mange som faktisk ikke hadde med seg babyen hjem da det var dødfødt, slik at det fikk være i det miljøet og de omgivelsene det skulle ha vært i om det hadde overlevd. Da vi var på sykehuset med et dødt barn i magen, forstod vi det sånn at det var helt vanlig, det å ha med det dødfødte barnet hjem. Derfor trodde jeg automatisk at alle gjorde det.

Men i ettertid, har jeg faktisk ikke kommet over mer enn kanskje én person på Englesiden, som har gjort dette (så vidt jeg vet). Har i motsetning lest om mange som ikke visste at det var mulig, flere som skulle ønske at de hadde fått vite dette. Kanskje enkelte sykehus synes det er for mye styr å la foreldrende ha med det døde barnet hjem, og derfor ikke opplyser om det, jeg vet ikke. Kanskje de synes det er feil og horribelt å sende et dødt barn hjem, kanskje de er redd foreldrene vil få et større utgangspunkt for å "dyrke" sorgen, som det heter - noe jeg synes er helt feil tankegang. Det har bare gitt oss et større utgangspunkt for å komme videre, slippe anger for det vi ikke gjorde. Det er igrunn bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke har gjort. Det har jeg fått erfare. Jeg sliter f.eks. med begravelsen enda, fordi jeg ikke gjorde alt jeg kunne for at den skulle bli perfekt og vakker. Hadde jeg ikke slitt med det, ville ting kanskje vært hakket lettere å bære. Det man kan tenke tilbake på som noe fint, gjør mindre vondt.

Egentlig synes jeg at det er dårlig. Det er dårlig at foreldre som får et dødfødt barn eller mister rett etter fødselen, ikke får opplysning om at det er mulig å ha med babyen hjem! Dette er viktig og relevant informasjon. For oss ble det faktisk helt naturlig å ha med Linnea hjem - det var bare en selvfølge - noe vi måtte gjøre, siden vi hadde muligheten til det - og jeg er så glad for at vi fikk opplysninger om alt som var mulig å gjøre for lille Linneaen vår, den lille uken hun var hos oss utenfor magen - selv om hun var død. Jeg fikk inntrykk av dette er en sterk prioritering ved føden på UNN, å opplyse om disse tingene. Så klart fikk jeg sjokk på sjokk da det ble snakk om å holde det døde barnet, fotografere, ta henne med hjem og i det hele tatt, men jeg angrer ikke et sekund på at vi gjorde det. Der og da føltes det ikke som et valg å ta, det ble - som sagt - rett og slett en selvfølge å gjøre alt som var mulig å gjøre for min førstefødte. Min nydelige lille førstefødte.

Jeg skal være rett ut ærlig nå, jeg har ikke skrevet dette før. Jeg har kun sagt det til en, kanskje to personer.

Da Linnea var nyfødt, klarte jeg ikke å tenke at hun var nydelig, selv om mamma stod der og sa det gjentatte ganger. Hun så ikke naturlig ut, hun så ikke ut som en helt nyfødt baby skal gjøre. Huden var flerret av på brystet, på halsen, bena og den ene armen. Hun var knallrød. Og sist, men ikke minst, var hun død. Det var vanskelig å forestille seg at hun i det hele tatt hadde vært i live. Hun var som en bisarr dukke, finner ingen bedre måte å forklare det på.

Samtidig var hun jo velskapt - jeg burde ikke klage på hvordan hun så ut, når jeg tenker på de babyene som ble født med blemmer og byller, tydelige dødsflekker på kroppen, ytre misdannelser og store skader. Linnea hadde jo ikke dødsflekker da hun ble født (noe jeg er glad for), og de få blemmene det var snakk om, var så små at de syntes nesten ikke - de satt for det meste på armer og føtter. Likevel var hun jo ikke som en vanlig, nyfødt baby. Hun skrek ikke, hun var helt slapp. Jeg tenkte; "nydelig? er hun i det hele tatt menneskelig?" Jeg klarer egentlig ikke å beskrive følelsen jeg hadde da jeg fikk se henne første gang. Men en ting er sikkert; jeg tenkte ikke at hun var nydelig. Det var mer sånn: "Er dette min baby? Det kan ikke være min baby, min baby skulle ikke se sånn ut, min baby skulle dufte baby, min baby skulle skrike, min baby skulle ha hel og frisk hud, har jeg bært dette i magen? Nei, jeg kan ikke tro det. Er dette i det hele tatt en baby, er hun menneskelig?" Det var rett og slett sånn at jeg klarte ikke å tenke at det var en ekte baby, aller minst min baby, en baby som hadde levd, og som ikke levde lenger - og jeg hadde aldri sett henne leve, annet enn på ultralyd, men det blir jo ikke det samme.

Jeg tror det ville vært lettere å forstå at det var en ekte baby hvis jeg bare hadde fått se henne leve litt først. Jeg skulle på en måte ønske at jeg hadde det. Mange sier: "Du skal i det minste være glad for at det skjedde så tidlig, og ikke etter at du var blitt kjent med henne". For noe tull, jeg skulle gitt alt i verden for å bli kjent med henne! Så lenge jeg fikk ha henne her litt, i denne verden, som en ekte baby. Opplevd babyduften hennes. Hvorfor skal det være lettere å miste et barn i magen enn utenfor? Det er fortsatt mitt barn, mitt eneste etterlengtede, elskede og høyt ønskede barn. Og det var forresten lettere å tenke at hun var nydelig da vi hadde fått på henne klær, men jeg skulle så veldig gjerne ønske at hun hadde hatt bleie på seg.

Jeg bruker å tenke sånn, at det er alltids noen som har det verre enn meg, men det betyr ikke at jeg skal anse meg som heldig, og overse mine egne problemer - jeg har fortsatt min sorg, og jeg må få lov til å sørge enda stund til. Og jeg har fortsatt min noe dårlige helse - og jeg må få lov til å ergre meg over den, selv om sykdommen min ikke er dødelig. Jeg blir tross alt kraftig nedsatt psykisk og fysisk.

Og som min vidunderlige Karoline og jeg snakket om i går - og som jeg også har snakket med sosionomen min om flere ganger - så er ordet "erfaring" et positivt ladet ord, men når det blir omtalt som "problemer i fortiden", så er det plutselig negativ bagasje. Sosionomen min bruker å si det slik; det gjelder så snu problemene og de negative opplevelsene om til livserfaring. Og det er jo det samme som å si at det gjelder å snu det negative om til noe positivt. Enkelte mennesker har ikke evnen til å gjøre det, noe som er veldig synd. Jeg håper mennesker som sliter med nettopp dette, klarer å forandre det etterhvert, for man ødelegger bare seg selv ved å se på negative hendelser i fortiden som problemer framfor livserfaring.

Jeg ser på Linneas død som en livserfaring, men det betyr ikke at erfaringen ikke gjør vondt. Den skal gjøre vondt en stund enda, men smertene forsvinner etterhvert. Det sier iallfall alle som har opplevd det forferdelige, å miste et barn. Jeg får håpe at det er sant.

I sted skrev jeg noe om sjelekvalene i forhold til begravelsen; jeg kan jo fortelle siste nytt.
Jeg var hos sosionomen i går, og fortalte at jeg enda slet med begravelsen. Hun satt igjen med den oppfatning at dette kanskje hindret meg litt i å gå videre, og foreslo at vi kunne ha en litt spesiell markering på Linneas ett-årsdag, for å gi meg en god opplevelse i forhold til minnesmarkering; det behøvde ikke nødvendigvis foregå på kirkegården - i nærheten av Linneas døde kropp - men i sykehuskapellet. Sosionomen er i sterk oppfattelse av at Linnea er overalt hvor vi er, hun er i hjertene våre, og det er jo det som betyr noe. Personlig behøvde ikke hun å gå til noen grav, hun kunne tenne et lys hjemme og sitte der og minnes. Og hun har faktisk rett; de menneskene som døde, er jo i hjertene våre, det er jo nettopp derfor vi sørger over dem. Jeg kan forstå henne, veldig godt faktisk. Hun sa at det som ligger igjen under jorden, er bare skallet som menneskene levde i. Jeg skjønner hva hun mener; personligheten og livet og minnet om hva som var, ligger i hjertene våre, og de kan ikke være noe annet sted. Minnene ligger i hjertene våre, og ikke under jorden. Der ligger bare den brukte kroppen, den som ikke klarte mer, den som personligheten levde i, og viste seg fram i. Den kroppen er død, men minnene er det ikke.

Når jeg tenker gjennom det, sitter jeg med følelsene av at minnene er sjelen til det mennesket som døde; sjelen har delt seg opp, og sitter i flere menneskesinn, og på denne måten er jo Linnea overalt, slik som sosionomen sa. Også liker jeg å tenke at siden Linnea ikke fikk oppleve mer enn livet i magen, så har hun delt det meste av sjelen sin med meg og pappaen, andre fikk en liten del hver, men vi sitter igjen med de største delene. Derav også den største sorgen, men også den største gleden - sorg og glede går hånd i hånd, og når jeg ler av morsomheter, så mener jeg det virkelig. Latteren er mer ekte enn før Linnea døde. Det er tårene også.
Det er litt godt å tenke slik, at minnene er sjelen som har delt seg opp, at Linnea har gitt deler av seg til menneskene rundt seg, hun var ikke egoistisk, rakk aldri å bli det. Hun delte med alle som ville ha, og pappaen og jeg fikk de største stykkene. Dette blir ikke en gang noen overnaturlig måte å tenke på, det er bare helt logisk tankegang - vet ikke hvor logisk det er for dere som leser, men for meg er det logisk.

Når det gjelder minnesmarkering på Linnea sin ett-årsdag: Jeg kunne invitere de aller nærmeste, vi kunne arrangere ordentlig sang med instrumenter og ha en verdig minnesmarkering. Sosionomen skulle snakke med sykehuspresten om hva de kunne ordne. Hvis dette blir å skje, så ønsker jeg faktisk å holde en tale, lese opp dikt, siden jeg ikke fikk gjort dette selv i begravelsen - vet ikke om jeg burde lese ett eller flere dikt. Har skrevet to stykker som er veldig viktige for meg, også er det jo noen dikt som jeg rett og slett har lest i diktbøker. Kanskje jeg til og med skal synge selv. Jeg synes det høres fint ut å ha en slik minnesmarkering, og jeg har egentlig ikke noe imot å gjøre det ved sykehuskapellet, selv om begravelsen foregikk ved Elverhøy kirke. Jeg har jo Linnea med meg overalt hvor jeg går. Jeg har til og med hårlokken hennes i vesken. Minnet hennes er levende, selv om kroppen er død.

Sosionomen fortalte forsåvidt også noe om en mann som sa: "Sorgen er der, men den er ikke levende". Jeg bare nevner det i forbifarten, for han har et godt poeng. Når man kan tenke at sorgen er der, men at den ikke er levende, så begynner man å komme seg videre. Jeg tror han mente den bunnløse sorgen, og i så fall er ikke min sorg like levende lenger. Den kan kanskje føles bunnløs enkelte dager - men da må jeg også å ha opplevd noe negativt som gjorde at jeg mistet litt livsgnisten og motet, og også troen på det jeg gjør - når livsgnisten forsvinner, dukker sorgen opp som en storm, da tenker jeg på Linnea min med vonde tanker, og kan sette meg ned og ule i en krok i kanskje bortimot én time.

Nå går jeg litt tilbake til det med at det er bedre å angre på noe man gjorde, enn noe man ikke gjorde. Nettopp grunnen til at vi tenker å gjennomføre denne spesielle minnesmarkeringen på ettårsdagen, er jo det at jeg er så full av selvbebreidelser og anger og ergrelse over selve begravelsen. Jeg synes ikke den blir husket slik den skal huskes. Sosionomen har vært borti lignende situasjoner før, og da hjelper f.eks. en slik spesiell minnesmarkering noen å komme over det som ble feil.

Det er fint å tenke på det som ettårsdagen, forresten, da er det som om Linnea lever videre og vokser opp der oppe på skyene og i nordlyset som hun danser i.

Det var ei som skrev et så fint innlegg om stjerner, hun hadde fortalt den 3 år gamle sønnen sin at lillesøsteren ikke skulle være med hjem, men at hun lekte oppe på stjernene med andre barn, og med hunden som døde. Etter det hadde storebror selv tatt initiativ til å ville vinke opp til stjernene for å si god natt og sende slengkyss. En dag på vei hjem fra barnehagen under stjerneklar himmel, hadde han sett opp på stjernene og sagt: "Mamma, det er mange mange Ingrid-er på himmelen nå." Jeg synes det var så utrolig nydelig sagt av han ♥

Foreldrene til Ingrid har en egen stjerne på himmelen, som er oppkalt etter Ingrid. Den ligger rett nord for det høyeste stjernepunktet i Karlsvogna! Det er så utrolig fint og rørendre gjort.♥ Innlegget er så rørende skrevet, det må bare leses. Jeg begynte å gråte da jeg leste det.

Lille Ingrid ble forresten født på samme dag som Linnea, noe jeg finner veldig sterkt. Jeg føler meg på en måte knyttet til disse engleforeldrene, selv om jeg knapt har snakket med dem. Det har gått i noen kommentarer på morens blogg, og kommentarer på Englesiden. Kanskje føler jeg meg litt forbundet til dem etter å ha lest om hennes fascinasjon til stjerner og symbolske handlinger - jeg elsker nordlys og stjerner og alt som har med det å gjøre, og vi bruker nordlys og blomster til å representere Linnea vår. De bruker en stjerne til å fremvise lille Ingrid. Det blir liksom den siste biten i puslespillet.

Ofte skulle jeg ønske at Linnea hadde et storesøsken, for jeg leser så mye fint rundt omkring om storesøsken som sier så vakre og spesielle ting. Det virker så lindrende i sorgen, det og dele den med et uhemmet storesøsken, for de er så åpenhjertige om alt de tenker, uansett hvor tabu emnet er. De er så fulle av spørsmål. Vi voksne tenker jo egentlig mye på de samme temaene, men vi tør bare ikke snakke om det med mindre barna spør. Samtidig vil man jo ikke at barna skal ha det vondt og lide under sorg heller. Siden Linnea ikke har noe storesøsken, er det ingen som spør alskens spørsmål som jeg kunne tenke meg å høre, og jeg kan ikke svare åpenhjertig og uhemmet. Om et voksent menneske spør meg hvordan det går, er det vanskelig å svare, for de er opptatt av mitt ve og vel. Et lite barn spør ikke nødvendigvis hvordan det går, men om så mye annet. Om livet, om døden, om "hvor er Linnea nå?". Det hadde vært så fint å ha en liten en som kunne spørre om slike ting, slik at jeg kunne fortelle til noen som virkelig var interessert. For jeg ikke interessert i å snakke om mitt ve og vel, jeg vil snakke om symbolikk; hvor Linnea er nå, hva hun gjør, jeg vil vise bilder og synge nattasang for henne sammen med en som ikke synes det er noe rart i det hele tatt.

Mamma på besøk hos Linnea Aurora <3

Den eneste som virkelig er interessert i å snakke med meg om symbolikken, det er vidunderlige Karoline. I går ga hun meg fine og idylliske bilder i hodet, når jeg begynte å snakke negativt. Jeg snakket om dette med hvor jeg vil gravlegges når det en gang blir min tur. Jeg vil gravlegges ved siden av Linnea, vil ikke at hun skal være alene der. Men det er jo en barnegravlund, og enn om noen blir begravet så nært Linnea, at det ikke er plass til meg?

Karoline forstod at dette var en naturlig tankegang, og vet dere hva hun sa? Hun sa: "Nei, men hvis det ikke går, så må du jo bare tenke at Linnea faktisk ikke er alene, hun har masse selskap av barn rundt seg som hun leker med nå. Også kan du tenke at hun vokser opp sammen med dem, et helt annet sted."

Vidunderlige fantastiske Karoline... Jeg er glad vi valgte henne som gudmor. Hun blir jo en slags voksen erstatning for den storesøsteren eller storebroren som ikke finnes. Hun sier så mye fint, har så unik og stor tankegang. Jeg beundrer henne hennes mot og evne til å idyllisere alt mulig. Det er hun virkelig flink til. Det er noe med måten hun sier det på, jeg begynner nesten å gråte av hennes idyllisering noen ganger, det gir meg så vakre assosiasjoner og bilder i hodet. En fantastisk venninne!

Gudmor Karoline på besøk hos Linnea Aurora.

I går var jeg på kirkegården i 2-3 timer sammen med vidunderlige gudmor Karoline. Vi planerte ut jorda, og Karoline tråkket den ned, barføtt. Vi sorterte pynten litt bedre, slik at det ikke skulle se så rotete ut, også satte vi ned et par små vaser i jorda som vi fylte med vann og satte levende blomster i. Det kommer til å bli en tradisjon nå, å plukke blomster på veien dit og sette i vasene. En bukett fra meg, og en fra pappa. Eller fra Karoline eller Viveka, eller hvem som enn måtte besøke Linnea. Levende blomster symboliserer liv, og er et tegn på at noen har vært på besøk for ikke lenge siden. Det samme er levende lys.

Karoline pyntet korset på graven med noe hun kjøpte, det ble veldig fint og glitrer i sola. Når stenen kommer opp, må vi finne en smart måte å bruke denne på, til vinteren vil det se ut som is, sa Karoline. Hun kjøpte også en liten krystallbjørn med et skilt hvor det står "It's a girl".

Hadde det ikke vært for Karoline, ville jeg aldri tenkt på å rydde ordentlig på graven før stenen kom opp, Karoline er min "pusher" - og det liker jeg. Hun er en utrolig tålmodig og snill tiltaksperson, og slike mennesker skal du lete lenge etter. Og selv jeg trenger en pusher, bare så det er sagt. Jeg kan godt pushe andre, men jeg trenger også at noen pusher meg - så lenge det blir på en hensynsfull måte, og det klarer Karoline fint.

Når det gjelder sløyfene som var borte fra graven, så skulle jeg ha hørt på Karoline 2 uker før jeg oppdaget at de var borte. Hun ville at vi skulle rydde, men jeg fikk litt sjokk av forslaget, og klarte ikke å begynne. Jeg sa nei, ikke enda, jeg trenger litt mer tid. Lite visste jeg om at når kirketjeneren rydder, så innebærer jobben hans å fjerne de personlige sløyfene også. Men kanskje det var nettopp denne erfaringen jeg trengte for å innse at det bare er å rydde. Jeg visste liksom ikke helt hvordan jeg skulle ta tak i ryddingen, hvordan var prosedyrene? Skulle jeg rydde når gravstenen kom opp? Jeg antok liksom det. Jeg skal kopiere inn noe jeg skrev på Englesiden:

"Å si at jeg hater kirketjeneren, var å ta litt hardt i. Det er jo slettes ikke kirketjenerens feil, han/hun gjorde jo bare jobben sin, men jeg trodde ikke det var vanlig å fjerne sløyfene; la meg si det sånn at jeg trodde ikke det var jobben hans å fjerne faste gjenstander, ikke en gang gravlykter - i starten, vel og merke. (Hadde rett etter begravelsen, forestillinger om å ta var på alle gravlys, det sier jo litt om min forvirring og min sjokktilstand). Jeg trodde kirketjenerens jobb ville være å rake, kaste visne blomster og klippe plenen. Hagearbeid, rett og slett.
Jeg skjønner jo nå at ikke alle rydder vekk gravlys og sløyfer selv, og at kirketjeneren til slutt må ta det... Men vi burde f.eks. fått tildelt en regel om at dersom sløyfer og lys ikke var fjernet innen kanskje ett halvt år, ville kirketjener fjerne det (ikke at det nødvendigvis er så lett for en kirketjener å holde styr på hvor lenge slikt ligger der...)

Da jeg skrev innlegget, var jeg veldig veldig sint, jeg er tross alt ikke mer enn 20 år og har ingen erfaring med gravstell. Jeg har ikke mistet noen nære tidligere, har aldri i mitt liv stelt en grav før Linneas død, aldri før vært i en begravelse til noen jeg kjente godt og var glad i. Dette er første gang jeg sørger over noens død, første gang jeg opplever noe slikt - også er det mitt første barn som døde... Jeg har enda ikke klart å akseptere og innse det helt.

Jeg ante ikke at kirketjener kunne fjerne slikt som sløyfer - det er jo personlige ting - blomster visner, det er jo greit, men sløyfene visner ikke (jeg har riktignok tatt vare på noen inntørkede kondolanseroser vi fikk da Linnea døde, jeg er en samler - jeg samler på alt). Jeg anså sløyfer som like personlig som selve gravstenen og gravlyktene... Trodde at dette var ting pårørende fjernet selv. Jeg tok vare på f.eks. den første lykten jeg selv tente på graven. Mitt barns grav er for personlig til at andre skal røre tingene som ligger der, føler jeg. Trodde at dette var en selvfølge når det gjaldt barnegraver...

Vi har heller ikke fått noen regler for gravstell eller om kirketjeners prosedyrer, noe jeg synes er dårlig. Det var noe av det første vi burde ha fått."

Når det gjelder dette med å "hate" kirketjeneren, så følte jeg meg hyklersk når jeg skrev det, for det var egentlig ikke personlig ment. Jeg visste ikke at rutinene var sånn som de var, så nå er jeg egentlig bare sint på rutinene. I tillegg så skrev jeg et innlegg for lenge siden om at jeg ikke likte at folk sa de hatet hverandre for ingenting, eller hatet skolen, eller hatet lekser osv. For jeg liker jo ikke det, og jeg tenkte på det da jeg skrev at jeg hatet kirketjeneren, men så tenkte jeg som så at jeg var så sint, og jeg måtte bare uttrykket sinnet mitt på en eller annen måte - folk ville jo forstå det, iallfall andre englemødre. Jeg fant straks ut at ting ikke var helt selvsagt da en englemamma skrev til meg at hun forstod at jeg var lei meg, men det hun ikke forstod var hvordan jeg kunne hate kirketjeneren for å gjøre jobben sin. Jeg visste ikke at det var jobben hans å fjerne personlige sløyfer... Nå kan jeg iallfall tenke litt bedre gjennom neste gang det skulle være noe.

Nå tok jeg nettopp en telefon, og fikk endelig kontakt med kirkekontoret og de rette personene. De svarte nemlig ikke på e-posten min, noe jeg synes er dårlig, da jeg skrev "VIKTIG - TRENGER UMIDDELBART SVAR - leter etter sløyfer av affeksjonsverdi", som emne. Uansett da, jeg snakket med riktig person, og hun skulle få søppeltømmeren til å ringe meg når søpla tømmes ved Elverhøy gravlund. Håper bare at det huskes, og at det forstås hvor viktig det er. Hun sa at søpla skulle tømmes enten mandag eller tirsdag, ettersom når det ble tid. Tenk om jeg ikke får beskjed? Eller tenk om det er skjedd en misforståelse, kanskje hun trodde jeg mente en annen gravlund? Kanskje jeg bare skulle sitte der og holde øye med tømminga hele dagen, for å være sikker på at jeg ikke gikk glipp av det. Med mindre komposten er tømt før mandag. Huff, nå høres jeg jo helt desperat ut.

Jeg tenkte isted at det kanskje ikke var så farlig om jeg ikke fikk igjen sløyfene, følte at det kunne gå greit, men da jeg snakket med en mann i telefonen som mente at det kunne bli vanskelig (og det forstår jeg jo), kjente jeg tårene presse på bak øyelokkene. Så jeg må bare prøve, men hvis ikke det går - vel, da har jeg jo iallfall prøvd, og kan ikke klandre meg selv for ikke å ha prøvd - og ingenting er bedre enn det. Eneste jeg kan klandre meg selv for, er at jeg ikke ryddet da Karoline prøvde å foreslå det for noen uker siden.

Jeg fikk imidlertid vite at det er begravelsesbyrået som skal dele ut reglement for kirkegården, så jeg skal be dem om å få reglementet, slik at jeg har bedre oversikt. Hjelp meg å huske på det, noen! Jeg er jo forferdelig glemsk nå om dagen. Jeg fikk også vite at det ikke nødvendigvis er kirketjeneren som rydder på graven, de hadde tydeligvis hatt dugnad der for en stund siden. Jeg trodde ikke de hadde dugnad på en kirkegård, og hvorfor fikk ikke vi beskjed om noen dugnad?


Vel, da Karoline og jeg var ved graven i går, kom det et par og plantet blomster på nabograven. Graven har stått siden 2008. De var unge, ikke noe særlig eldre enn Kai Håvard og meg. De hadde en liten sønn med seg, det var på en måte betryggende, og jeg gledet meg på deres vegne, ble ikke misunnelig i det hele tatt faktisk, jeg unte dem det virkelig, etter det de har vært igjennom. Så meg selv som dem i fremtiden, besøke graven, med en liten sønn som satt på Kai Håvard sin arm og sa "storesøster". Hadde jeg sett dette paret i byen og ikke ant at de hadde en liten englejente fra før, ville jeg nok blitt skrekkelig misunnelig, det skal jeg bare innrømme. Ikke fordi jeg ikke unner dem et barn, og ikke fordi jeg unner dem smerten ved å miste et - for det gjør jeg jo aldeles ikke - men det er bare sårt at andre ser så lykkelige ut sammen med barna sine, når ikke jeg kan være det, og når de ikke kan forstå smerten min. Jeg blir misunnelig på alle med barnevogner. Men hvordan kan jeg vite at barnet i vognen er friskt, eller at moren aldri før har mistet barn? Jeg kan ikke vite noe uten å spørre. Så sånnsett er det teit å bli misunnelig, å tenke at folk ikke forstår. For alt jeg vet, kan de forstå mye bedre enn det jeg trodde... Noen må jo ha født de små barna som dessverre ligger gravlagt på kirkegårdene rundt omkring.

Når det gjelder paret med sønnen, så overhørte Karoline noe som gutten sa: "Det er bamsen til storesøster!" Jeg ble rørt ved tanken, jeg hørte ikke selv at han sa det, men skulle så gjerne ha hørt det. Jeg har bare lest om det, aldri hørt et barn si noe slikt.

Da jeg plutselig oppdaget at jeg hadde glemt fyrstikker, ble jeg nødt til å ta kontakt med paret ved siden av. Det føltes så rart å stå på en kirkegård og spørre: "Unnskyld, har dere noe å fyre med?" Men paret bare smilte, hyggelige smil, virket glade for å kunne hjelpe. De forstod meg sikkert, de som har gått gjennom det samme. Så mannen - som stod med sønnen på armen - ga meg en lighter, og jeg tror han fulgte litt med mens jeg tente lysene - og det gjorde meg ingenting. Det var egentlig litt flaks at min pappa lærte meg å bruke lighter da jeg var i Oslo for ikke lenge siden, jeg har hele livet hatt lighterskrekk. Det var vel kanskje meningen, slik at jeg skulle få tent disse gravlysene. Jeg følte at jeg måtte tenne lys, selv om det var en lys og varm soldag ute - å tenne lys er liksom en symbolsk handling. Jeg ble litt overrasket da jeg oppdaget at lyset fra forrige gang enda brant (det var nesten nedbrent). Jeg tenker litt at om vinteren slukker lysene så lett hvis du ikke har riktig lykt, og da er det greit å tenne lys om sommeren, når flammen holder lenger. Da lysene var tent og plassert på graven, ga jeg lighteren tilbake til "naboen" og takket pent for lånet. Han smilte fortsatt.

Jeg sa til Karoline: 
 "Er det ikke litt teit at sommerfuglene flyr bort fra graven? Det ser jo ut som om de rømmer, og det kan umulig være positivt."

Men da svarte Karoline:   
"Nei, ser du ikke, de flyr ut av graven hennes. Det er Linnea som sender oss sommerfugler."

Vidunderlige Karoline! ♥ Hun tenker litt som et barn, og handler som en voksen.♥
Hun må jo bare være den storesøsteren Linnea ikke har. 
Tusen takk for at du er du, Karoline ♥ Jeg er veldig glad i deg!

Jeg har tenkt på dette med å besøke graven - i forbindelse med det å snu noe negativt om til noe positivt; jeg tenker at noen kanskje synes det er for vondt å besøke graven, de forbinder besøket bare med sorg - det blir bare sørgelig, vondt og vemodig å dra dit. Vemodig vil det jo alltid være, men det behøver ikke være så negativt. I likhet med det å snu "problemer i fortiden" om til "livserfaring", er ordene "å sørge" og "å minnes" to forskjellige ting. Dette var det Karoline som påpekte, og jeg synes hun hadde et godt poeng. Man kommer ikke nødvendigvis til en grav for å sørge, men mer for å minnes, kjenne på minnene. Vise respekt for den som er død, ære personen, vise at mennesket har noen som er glad i seg. Det er jo også derfor man planter blomster, tenner lys og etterlater ting ved graven. Det vil alltid være vemodig å komme dit, men det behøver ikke dermed sagt å være sørgelig og negativt. Man skal jo ikke dra dit bare for å slippe å få dårlig samvittighet, man skal dra når man har behov for det, og synes at det er på tide. Minnet lever jo videre i hjertet ditt, og den etterlatte kroppen er som sagt bare et skall.

Jeg merket at dette innlegget ble å handle veldig mye om Karoline, men hun er jo så fantastisk, så hun fortjener et "eget" innlegg ♥ 

I forrige innlegg, skrev jeg forresten noe om krimserien "Inspector Lynley". Serien i seg selv er godt gjennomført og alt sånt, det er en bra serie, men jeg vurderer likevel å være litt forsiktig med å se på den. Grunnen er den at det har vært så mange episoder der de drar inn helt uskyldige barn og babyer, barna dør ikke nødvendigvis, men i går så jeg en episode som gjorde meg helt oppskaket. De tidligere episodene har på en måte bygget opp til at det skulle bli verre og verre. Det startet med denne 3-åringen som ble druknet i et badekar, men det var heldigvis ikke noe vi fikk se, bare høre om - men det var for meg ille nok. I en annen episode, var det denne moren som truet med å kaste babyen utfor en bru (tror det var en bru), og da fikk jeg hjertebank, ikke gjør det, ikke gjør det, hun burde ikke engang true med det! Åhh, jeg blir så sint på filmskaperen hvis hun gjør det. Hun gjorde det heldigvis ikke. Men på dette tidspunktet, var Lynley's kone gravid. Og jeg skjønte med en gang hun røpet at hun var gravid, at her måtte det være en spesiell plan for fremtiden, hvorfor skulle ellers kriminalbetjentens kone bli gravid? 

Det er nå vi kommer til episoden som gjorde meg oppskaket. Betjentens kone - som her var gravid i 6. måned - blandet seg selvfølgelig inn i en av mordsakene, fordi hun kjente mannen som ble myrdet. Lynley lot henne ikke få lov, men hun blandet seg likevel. Og jeg tenkte: "Nei, nei, nei, vil jeg se mer nå?!" Høyt sa jeg til Kai Håvard: "Å nei, hun må jo ikke blande seg da, da setter hun jo seg selv i fare!" Jeg kjente uroen og sinnet røre inni meg. Plutselig, uti episoden, var det noen som sørget for at betjententens kone kjørte av veien og slo seg bevisstløs. Det første jeg tenkte på var at nå kom hun til å miste babyen, jeg håpet likevel at jeg ikke hadde rett. Men jeg hadde rett. Jordmor smiler og sier: "Det ser ut til at det skal gå bra." Et håp tennes, både hos Lynley og hos meg. Lynley spør: "Og hvordan er det med...", blir avbrutt: "Beklager, vi kunne ikke redde babyen."  

Så hva i pokker mente hun med at det så ut til at det skulle gå bra da?

Kai og jeg så på hverandre, jeg holdt på å gråte, men klarte å holde meg. Bet meg i underleppen. Og forsøkte meg på et smil. Når jeg anstrenger meg for å ikke gråte, ender det som regel i et lite fnis eller latteranfall. Å le når jeg er lei meg, påvirker psyken på en måte som gjør at jeg faktisk blir litt gladere på ordentlig. Denne gangen holdt jeg på å le, men klarte å stoppe latteren, for jeg følte ikke at det passet overhodet. Likevel greide jeg å stagge gråten. Og det flere ganger i filmen. Det irriterte meg også at vi ikke fikk vite kjønnet på babyen, og hva skjedde, gjennomgikk hun en fødsel etter at hun kom til bevissthet, eller tok de keisersnitt? Keisersnitt er jo farlig å gjennomføre ved dødt barn i magen, så jeg kunne ikke skjønne det. Men hun var jo tross alt bevisstløs. Og hva skjedde med babyen etterpå? Hva gjorde de med den? Vi fikk ikke vite noe, bare skjønte sorgen til foreldrene. De snakket ingenting om kjønnet eller noe. Som Kai sa, så var det jo ikke disse spørsmålene som var fokuset i filmen, og det skjønner jeg jo, men det var litt ulogisk, hele greia. "Inspector Lynley" er jo gjerne inspirert av gammel tid, og før i tiden var det ikke vanlig at folk fikk se det dødfødte barnet, men det irriterte meg likevel. De burde jo i det minste ha snakket om det.

Jeg kom til å tenke på en ting.
For en stund siden da Kai og jeg var på byen, var det noen som snakket om hygiene i gamle dager. Plutselig begynte han ene karen å si noe slikt: "De vaska jo aldri hendene når de skulle ta imot babyer, det var jo ikke rart babyene døde i fleng". Jeg kvakk litt da han sa det, han ante jo ikke hva vi har gått gjennom. Kai stoppet karen, og sa: "Du, jeg må stoppe deg der, beklager, jeg må bare det." Så skiftet de tema, noe jeg syntes var helt greit.

Mamma ringte forresten her om dagen og sa at hun hadde fått føle litt ekstra på denne bunnløse sorgen - noen andre hadde blitt bestemor. Jeg syns det var godt å kunne dele litt tanker rundt dette med mammaen min, og kjenne på de samme følelsene, men det var jo ikke koselig at mamma hadde det vondt heller. Ville egentlig bare nevne det, for det betydde mye for meg.

Kom på en ting nå. Vet egentlig ikke om det er noe jeg burde skrive her, men jeg tar sjansen på at det går bra. Det har kommet opp en grav ved siden av Linnea sin, den har ikke noe kors, og ikke noe pynt, ingen lys. Det er bare en jordhaug. Den kom opp for en stund siden, mens det enda lå snø på kirkegården. Det minner meg om gamle dager, da foreldrene ikke så de dødfødte barna, de ble bare begravd et sted uten at foreldrene fikk vite noe som helst. Selvfølgelig, det kan jo være gjort en voldsom feil - kanskje jorda ble gravd opp for å gravlegge noen der, også ville foreldrene ha barnet gravlagt et annet sted. Huff, det hørtes igrunn grusomt ut å skrive om. Jeg har bare lurt veldig på dette. En ensom grav, liksom? Det høres rart ut i disse dager, iallfall når graven finner sted på Elverhøy, og ikke ved sykehuskapellet... Hvis det er tilfelle at det er en ensom grav, til et barn uten navn og foreldre som ikke ville ha noe med barnet å gjøre, så er det veldig, veldig trist, synes jeg...

Sukk, jeg hadde virkelig mye mer på hjertet i dag enn jeg trodde. Var sikker på dette skulle bli et kort innlegg. Beklager at jeg skriver så langt nå om dagen. Har bare veldig mye tanker, og er litt nedsettende til meg selv for tida, så trenger å øke selvtilliten litt og lette hjertet ved å skrive. Må føle at jeg faktisk har noen vettige følelser og tanker, og håpe på at folk ikke synes jeg er gal.