I dag har vært en tung dag, selveste ett-årsdagen for begravelsesdagen. I dag er det et helt år siden jeg så datteren min for siste gang, det er et år siden at vi tente lys på graven hennes for første gang, det er et år siden kisten ble senket ned i jorden. Hun har ligget under jorden et helt år nå. Det har vært et tøft år, og jeg trodde aldri at merkedagene ville bli så tunge. Jeg mener, de er jo bare dager, akkurat som alle andre dager i året.
For meg var det viktig å gjøre dette til en "Linnea-dag", en engledag. Det kommer egentlig bare to slike engledager i året som er helt og holdent Linnea sine, og dette var det første året disse dagene kom. De første to engledagene kommer bare en gang. Og det er disse engledagene som bør benyttes til å gjøre plass til sorgfylte tanker, og gode tanker, vakre tanker, nordlystanker.
Når det da oppstår andre konflikter på engledagen, i henhold til relasjoner og unødvendige krangler, så ødelegger det ganske mye. Andre ting opptar plutselig tankene, og blir et irritasjonsmoment. Det var jo ikke dette jeg skulle tenke på i dag, for i dag er Linnea sin dag. Det var Linnea jeg skulle tenke på i dag, det var masse tanker å fordøye. Jeg trengte ikke å få vegger plassert i mellom meg og sorgen som utsatte sorgfølelsene og nordlystankene til i morgen. Det kommer bare én dag i livet hvor det var et år siden siste gang jeg så datteren min. Jeg kan ikke leve denne dagen om igjen i morgen.
Jeg har skreket ut og grått i dag, sagt og ropt mange ting, egoistiske ting, savntanker, trengt tid for meg selv.
Jeg ble så egoistisk at jeg sa til min kjære; "jeg driter vel i andres følelser i dag, i dag er
