Linnea med åpne øyne

I natt drømte jeg at vi hadde bilder av Linnea der hun hadde åpne øyne, hun satt på fanget til en eller annen, jeg vet ikke hvem. Hun var død, men med åpne øyne. Øynene var blå og nydelige, ikke fulle av blod slik jeg husker dem fra virkeligheten. I drømmen var hun død, men hun så helt levende ut. Jeg satt og gjentok dette gang på gang: Hun ser jo helt levende ut! Så perfekt! Hvordan kunne hun død? Jeg husker at jeg også spurte noen: Ville ikke du tatt henne for å være levende på disse bildene hvis du ikke visste bedre?

Vi fikk aldri se øynene hennes. Aldri skal vi få se dem heller. Hvordan så de ut? Hvilken øyefarge skulle hun hatt? Grønn, slik som både meg og pappaen? Dette får jeg aldri vite.

Det første jeg tenkte på da jeg våknet i dag var; hvordan kunne hun bare død? Hva døde

Nydelig gravsten på plass ♥

Føler at dette innlegget er litt rotete, men men...

Nordlys, nattehimmel, blomster og Linnea Aurora ♥

På lørdag dro jeg og min kjære for å rydde graven til gravstenen skulle komme opp, men til vår forbauselse var stenen allerede montert da vi kom fram. Jeg tenkte på veien dit "tenk om han allerede har satt den opp?", men slo det fra meg fordi jeg hadde jo sagt ifra at vi ville være der når det skjedde.

Jeg fikk mistanke allerede da vi kom med bussen (om at stenen var på plass), for vi kan se

Å gjenoppleve minner

I går ble en tøff dag for meg. Jeg sitter enda med en klump i halsen. For i går skulle vi i møte med sykehuspresten for å snakke om minnestund. Jeg hadde forberedt meg mentalt på å snakke om dette, jeg så fram til det, - til å få klarhet i ting og begynne å planlegge.

Min kjære og jeg dro altså til sykehuset, men jeg var ikke helt sikker på hvor vi skulle møte hen. Hadde innbilt meg at det var på sosinomavdelingen, men fant ut at det kanskje ikke stemte, så jeg forsøkte å ringe til sykehuspresten. Han svarte ikke, - derimot svarte en annen dame som forsøkte å finne ut av hvor presten var, siden han hadde sperret telefonen for innkommende anrop fram til kl. 15.

Mens jeg snakket i telefonen, fant min kjære ut at vi skulle ta heisen ned til sykehuskapellet, - prestekontoret måtte jo være der. Da vi kom ned dit, fant damen i tlf akkurat ut at presten var værfast på Svalbard. I samme øyeblikk oppdaget kjæresten min en lapp på døra til prestens kontor, hvor det stod at han var bortreist.

Da jeg hadde lagt på og skjønte at vi ikke skulle få planlegge minnestund allikevel, begynte tårene å renne. Jeg ble vel så skuffet. I tillegg var jeg ikke mentalt forberedt på å være i nærheten av sykehuskapellet igjen. Sykehuskapellet hvor vi besøkte datteren vår. Alle

Kjærligheten til meg selv

Begynte på dette diktet for lenge siden, føler meg ikke helt fornøyd, men jeg får det egentlig ikke bedre heller.


Kjærligheten til meg selv

Mye har jeg mestret,

mye har jeg lært

Alt hva jeg har opplevd,

er for mitt hjerte kjært

Livet er en 0kamp

som vi med hverandre kjempe må

men mest av alt skal vi kjempe

for å bli den vi ønsker å være nå

Vi har alle vunnet og tapt

Kjempet og blitt overlatt

Men den aller største gevinst

vil bli i vårt hjerte gjemt

Den dagen vi seirer over oss selv

og alt det vonde blir glemt

For den aller største gevinst jeg har

er kjærligheten til meg selv

For kun med den kan jeg seire over livet

og leve med meg selv

Minnestund på et-årsdagen?

Jeg var i samtale med sosionomen min, og vi snakket om denne minnestunden som jeg vurderte å droppe. Jeg har fått fornyet lyst til å ha minnestund, men jeg vet ikke med hvor mange gjester. Hvem skal vi invitere? Sosionomen min og sykehuspresten kommer til å være der, men bortsett fra de?

På mine vegne, - skal jeg invitere bare mamma? Eller skal jeg invitere flere i familien? Nærmeste venner? Jeg er ikke sikker på hva som blir riktig. Jeg føler at det kan bli rart å ha for mange der, føle seg i sentrum, føle seg beglodd. Jeg er så usikker.

Jeg ser i alle fall for meg en del ting i forhold til et-årsdagen til Linnea. Jeg vil tenne mange lys den dagen, jeg vil at verandaen hjemme skal være belyst med fakler og gravlys. Jeg håper noen andre enn meg og Linneas pappa vil dra og tenne lys på graven den dagen. Det

Gravsten sendt fra Molde!!!

Fikk beskjed om at gravstenen til Linnea ble sendt fra Eide i Molde i dag!!! Det betyr at vi har den innen ei uke!! Vet ikke om jeg skal le eller gråte jeg.. Det er deilig å vite at stenen skal være på plass før et-årsdagen hennes! Det blir nesten som en slags bursdagspresang... Så da er det bare å ta til med rydding av graven. Håper vi får se stenen før montering. Trenger liksom å se den og fordøye det først, tror jeg. Tenk at stenen endelig skal på plass!! Etter snart et år... Det er nesten ikke til å tro!

Tror jeg må ta fri fra jobb den dagen stenen skal på plass... Det kan bli en tung dag. Vil gjerne at det bare skal være vår dag.

I vente på gravsten til mitt barns grav...

Først vil jeg bare skrive at takket være facebook fikk jeg kontakt med en utrolig snill dame som vil GI meg lykten sin! Så mitt søk ga resultater, og det er jeg utrolig glad og takknemlig for :) Vil igjen takke alle som engasjerte seg, dere er fantastiske mennesker! :)

Nå har det seg sånn at vi enda venter på gravstenen. Det har vært veldig frustrerende. Det har hele tiden oppstått noe som gjør at det tar lengre tid. Siste leveringsdato var satt til i dag, 21. oktober, - han skulle ringe meg når stenen kom, men jeg har enda ikke hørt noe. Håper han bare ikke har hatt anledning til å ringe, og at jeg hører noe på mandag. Stenen burde iallefall komme opp i løpet av neste uke.

Stenen skal jo på en måte være et slags punktum. Punktumet vi har ventet på. Det blir ikke "ordentlig" et-årsdag uten gravsten. Det første sørgeåret er liksom det første kapittelet, - kapittelet føles ikke avsluttet uten noen sten...

Jeg må jo innrømme at jeg grugleder meg til å se stenen, siden vi har designet den selv. Tenk om den ikke svarer til forventningene? Derfor prøver jeg å forvente "det verste" - jeg