Helvetesstien

Kjente litt på disse følelsene og tenkte tilbake, og nå skrev jeg altså dette diktet. I dag er det akkurat 8 måneder siden jeg fikk nordlys og villblomster i mine armer, og Linnea tok på seg sine vinger og forlot oss. Jeg behøver vel ikke å si noe mer enn det...
 


Helvetesstien

 
Høstblader faller ned på mine smilerynker.
Tørre blader, tørt ansikt, myk seng.
En myk seng full av høst.
Hvorfor så plutselig?

Smilerynker borte.
Ut av ingenting faller noen røde regndråper.
Noen skjøre toner gjennom luften.
Ingenting skjer. Hva er dette? 

Desperat.
Det går så fort.
En dame snakker til meg,
i en alvorlig kontekst.

Plutselig ligger jeg i en hvit seng.
Den er ikke så myk som den forrige.
Det blir kaldere
Rim på høstbladene

Det kommer noen større regndråper
De er ikke røde lenger
For det er ingen vits i å forsøke
Alt står stille, mens stormen raser

Den forrige hadde farger.
Den forrige var myk.
Høsten har forfulgt meg hit,
men fargene er borte.

Ved min side ligger han
Kjenner på den våte høsten, han også
For nå har han forstått
Og det er ingen vei tilbake


Jeg kjenner frysninger
Det er iskaldt, gjør vondt
Ruller avgårde
Og han står ved min side

Snø, snø, snø
Smerter, smerter, smerter
Jeg synes synd på han
Stakkars, stakkars han...

Plutselig blir armene mine fylt med nordlys
Nordlys og villblomster
Nå midt på vinteren
Mørket siger på


Den litt eldre gråter, han gråter
Vi gråter, alle sammen
Nordlyset bader i saltvann
Villblomstene kan ikke drukne igjen

Aldri har en ubegynt vinter vært så kald før
Nordlyset danser ikke i mine armer
Jeg vet ikke om jeg synes nordlyset er nydelig
Dans for meg da, kjære?

Hun blunker, er det sant?
Nei, slutt og lyv til meg, lille venn!
Jeg er så lei meg
Dans for meg da!

Sannhet, sannhet, sannhet
Iskald kulde, kinnbitere
Snø, snø, snø
Ingen vits i å bygge snøhule nå

Sannheten er i sannhet en usannhet
Klør og vær og vind og grusomhet
La meg spise dopapir igjen!, ber jeg deg
Jeg vil spise dopapir!



Tilbake står vi
og ser på den lille hvite kisten
Som rommer så mye kjærlighet
Tapt håp, tapte drømmer

En ny tid i vente
En ukjent tid, en ukjent gate
Vi vet ikke hvor lang veien til målet er
Noe kart finnes ikke, tid finnes ikke

Og her er hva vi har for øynene;
en sti av kull, aske og ild
Dampende varme
Som vil bli dynket i saltvann

Så her står vi
Det er her vår nye vei starter
Og egentlig,
er det bare å begynne å gå

Så vi tar hverandre i hendene
Og begynner å gå
Føttene brenner, smerten iler
Saltvann renner fra våre øyne


Men vi holder sammen,
Deler saltvann
Bygger tro

Og vi stopper aldri å gå... 

Mindre blogging

Først vil jeg bare gratulere min kjære venninne Ingvild-Sofie med 22-års dagen, masse til lykke med dagen, vennen min

Så over til det innlegget egentlig handler om...

Jeg kommer til å blogge mindre fremover, for jeg skjønner jo at folk tror jeg sørger hele tiden, og at de tror jeg drar sorgen med meg inn i absolutt alt (noe jeg ikke gjør). Selv om jeg har skrevet flere ganger at bloggen er en arena for sorg, og ikke noe annet, så tror de det, og da føler jeg ikke at denne bloggen har noe hensikt. Den føles helt misforstått - den handler ikke om å sørge hele tiden, men om å formidle et budskap om sorg. Den handler om hvor hardt et slag det er i magen å miste et barn, om jeg kan si det på den måten. Ja, jeg er bevisst på at barnet lå i magen, og det gjør bare uttrykksmåten enda bedre. Vet ikke om jeg orker å blogge noe særlig mer, faktisk. Så misforstått føler jeg at bloggingen min er blitt.

Hva er en rekkegrav?

Dagen min begynte ganske bra, men nå ble den bare tung.
For det første hadde jeg IKKE fått beskjed om at fristen for å sende inn hånd og fotavtrykk til begravelsesbyråets fabrikk, var den 17 . juni  - altså for å få stenen opp innen 15. juli. Nå kommer ikke stenen opp før i september! Da er jo sommeren over her i Nord-Norge , og det er så godt som vinter snart! Får jeg ikke pynta ordentlig nå om sommeren, med flott sten eller noe? Jeg blir så lei meg. Sitter her og griner.

Dessuten så fikk jeg beskjed om å lete opp reglementet for kirkegården selv, på kirken.tromso.no...
Da jeg ringte kirkekontoret, fikk jeg bare beskjed om å spørre begravelsesbyrået, det var vanlig at de leverte ut reglementet, og når jeg ringer dit, så må jeg gå på kirkekontoret sine nettsider!
Mens jeg sitter og leter, så finner jeg masse annet som har med gravferd, og forberedelser til gravferd å gjøre. Først begynte jeg å gråte enda mer på grunn av det, det ga meg så mange vonde minner tilbake, men ikke nok med det. Plutselig kommer jeg over denne vedtekten, noe som skulle ha vært gitt beskjed om allerede FØR gravsted ble valgt:

"Vær oppmerksom på at dersom rekkegrav velges, lar det seg ikke gjøre å reservere plass til senere bruk ved siden av. Vi har egne felt for både rekkegraver og for festegraver. Et gravsted kan bestå av inntil tre graver (to av disse kan da være reservert til seinere bruk ved såkalt feste)."

Men ved nærmere ettertanke, kan jeg ha misforstått, hva er en rekkegrav? Klarer ikke finne

Overrasket - jeg har vunnet...

Nå ble jeg i grunn litt overrasket, mamma ringte meg i dag og sa at det var kommet en pakke til meg, og hun spurte om hun skulle åpne den - jeg ante et lite håp om at det kunne være monotypiene som forsvant i Trondheim på kunstworkshopen, men det var jo egentlig ikke logisk, hvor skulle de ha fått adressen min fra? Det stod ikke en gang navn på bildene - noe jeg angrer på. Jeg spurte til og med: "Skal jeg signere?" - "Neida, det trenger du ikke gjøre," svarte lederen. Jeg var jo bare teit som ikke signerte. Og hvorfor skulle jeg ikke? Jeg kunne i det minste signert på baksiden..

Mamma sa at pakken kom fra Nordland fylkesbibliotek, og da tenkte jeg  "hæ? hva har de med

UKM-festival i Trondheim

(Foto: Eivind A. Hansen) 

I morges stod jeg opp samtidig som den vidunderlige kjæresten min - jeg ikke fikk sove mer. Ikke fordi jeg ikke var trøtt, for det var jeg - men det var fordi jeg tenkte på åndsverkene mine som forsvant i Trondheim etter kunstworkshopen i helgen. Det er akkurat som om noen bare har kastet dem eller stjelt dem, for leteaksjonen har ikke ført til noe som helst, og det gjør meg så uendelig trist. Om de ikke blir funnet, håper jeg virkelig at jeg tilfeldigvis kommer over dem på en vegg et sted i fremtiden.

Jeg skal forklare dette bedre nå. I helgen var jeg med som reiseleder for Troms fylke til UKM-festivalen 2011 i Trondheim. Det var i bunn og grunn en positiv opplevelse - en

Og jeg fortsetter å glemme...

Hvor er det blitt av konsentrasjonen min?
Jeg glemmer alt mulig. Har til og med prøvd å skjerpe meg, men det går visst ikke helt som planlagt. Jeg glemmer å ta viktige telefoner, jeg glemmer avtaler, jeg glemmer invitasjoner. Hadde det ikke vært for at jeg la inn påminnelse i kalenderen, hadde jeg aldri i verden husket avtalen med sosionomen, eller husket å ta et par viktige telefoner. Likevel er det noen samtaler jeg har glemt å ta, og nå kan jeg ikke ringe før på mandag. Jeg har i hele 3 dager glemt å levere siste sykemelding på NAV. Er nødt til å gjøre det på mandag.
I går glemte jeg at jeg var invitert med på tivoli av Viveka og Charlotte. Er det mulig?
Ikke at jeg egentlig er så glad i tivoli...

Den 10. mai glemte jeg invitasjon til grilling med LUB (landsforeningen for uventet barnedød) Troms fylkeslag, jeg kom på det samme kveld, men da var det for sent. Og den 15. mai glemte jeg av grilling i lavvo med sorggruppen - det var liksom avslutning før sommerferie. Dette husket jeg imidlertid ikke før 2 dager etterpå; "herregud, vi skulle vært på grilling med sorggruppen for 2 dager siden! Hvordan kunne vi glemme det?" Jeg har vært litt dårlig til å fortelle Kai om slike invitasjoner, har bare nevnt det i forbifarten. Han ville sikkert husket det, om jeg var litt flinkere til å informere han...

Jeg skal i møte med NAV 22. juni, og prate om attføring, helse og arbeid. Si at nå vil jeg

Det å ha med det døde barnet hjem

Jeg tenker på at det er mange som faktisk ikke hadde med seg babyen hjem da det var dødfødt, slik at det fikk være i det miljøet og de omgivelsene det skulle ha vært i om det hadde overlevd. Da vi var på sykehuset med et dødt barn i magen, forstod vi det sånn at det var helt vanlig, det å ha med det dødfødte barnet hjem. Derfor trodde jeg automatisk at alle gjorde det.