Helgens lille traumatiske opplevelse

På lørdag skulle jeg og min kjære inn til byen. På vei til bussen passerer vi ett par med en liten jente i kanskje 1-2 års alderen på slep. Det vil si, de gikk vel tur (ja, uten vogn). Jeg beundrer den lille og kommenterer at småbarn som nettopp har lært seg å gå, vagger akkurat som E.T. Det er jo så morsomt. Man ser hvor Steven Spielberg har inspirasjonen sin ifra...

Idet vi passerer, viser det seg at vi vet hvem de er, så vi hilser.

Når vi har nådd fram til busstoppet, passerer den lille familien - jentungen går bakerst, moren et stykke foran, og faren rett foran ungen. Akkurat i det han ser framover, ser jeg at jentungen begynner å svinge ut mot

Luften mellom fingrene mine

Jeg griper stadig ut i luften, men når deg aldri, lille venn...

 

Mye er sagt

Merker at jeg har mindre skrivetrang om dagen. Jeg har vel skrevet det meste som ligger meg på hjertet for tiden. Hvis jeg skriver for mye nå, så kommer det vel mange gjentakelser.

Men vil bare si at selv om jeg skriver litt mindre nå, savner jeg jenta mi mye... Fikk et lite utbrudd i går, og det var egentlig en ganske latterlig ting som utløste det. Kai skulle i butikken, og lette etter skjerfet sitt. Siden jeg hadde en tung dag i går - uten at jeg egentlig ga så mye uttrykk for det - ble jeg lett irritert. Så jeg sa "hvis du hadde begynt å henge skjerfet ditt på knaggen, hadde du ikke hatt noen problemer med å finne det. Jeg la alt av klær som lå slengt rundt, på senga, har du sett der?". Så begynte jeg å lete, og da jeg hadde funnet det jeg trodde var skjerfet hans, slengte jeg det på han, "her, her har du skjerfet ditt". Det var ikke skjerfet hans. Jeg følte meg beskyldt for å ha rotet bort skjerfet hans, men egentlig hadde han ikke sagt ett kvidder, det var jeg som overreagerte fordi jeg var utafor. Så da han hadde gått ut, begynte jeg å gråte og tenkte akutt på Linnea. Fant fram noen sterke bilder av henne på PC-en, følte jeg måtte se på henne. Deretter slengte jeg meg på senga. Gråten stoppet ikke før Kai Håvard kom hjem og holdt rundt meg en stund...

 

Borte

Har så mye jeg skulle ha gjort, men akkurat nå mista jeg "gjøre-lysta". Har bare lyst til å legge meg og sove. Eventuelt legge meg og se på film. Men da blir jo ingenting gjort. Og jeg får så dårlig samvittighet. Og dessuten er viktige eiendeler borte. Noe viktig film som jeg har bruk for, og dessuten strikken lillejenta mi hadde rundt armen, som jeg hadde tenkt til å gå med rundt armen liksom resten av livet... Bare borte. Det var jo vår felles eiendel som bringer oss sammen, hun har den andre strikken i settet rundt armen... Også er min borte. BARE BORTE. Hvordan er det mulig? Har noen funnet en rosa pusestrikk mens de har labbet rundt i Tromsø? På Jekta? På bussen, rute 24, 28, 26? I sentrum? I Tromsdalen? På Coop Prix? Pyramiden?

Alt blir bare borte for tiden. Film. Øredobber. Ting. Strikken til Linnea. Linnea.
Hvorfor er du borte, Linnea? HVORFOR MÅTTE DU BARE BLI BORTE? Vel, teknisk er du jo ikke helt borte, men du er likevel borte på en måte. Borte. BARE BORTE.... Har mest lyst til å gråte akkurat nå.

 

Julegaven

Sitter her og tenker tilbake på julaften, og den eneste julegaven Linnea fikk. Den eneste hun noensinne rakk å få, knapt det, hun var jo ikke i live, i stand til å være fullstendig tilstede når den ble åpnet. Under påkledningen og nedleggelsen i kisten, hadde vi med oss gaven, og det var med vemod vi åpnet den, både pga omstendighetene, og fordi det ikke var i anledning julaften. Vi pakket den forsiktig opp, for å bevare

"Mor og barn" - og nattens drøm

Det står mor og barn overalt. "Mor og barn", "mor og barn", "mor og barn"... Jeg blir halvgærn. I dag har jeg sittet på legekontoret og lest plakater og fulgt med på  lysbildeskjermen - "barn og brannskader" - "hjemmefødsel" osv... I  tillegg var jeg på apoteket, og der satt jeg selvfølgelig like ved en "mor og barn"-hylle og ventet på min tur. Det er så frustrerende. Kan hende jeg er på vei inn i en dårlig periode nå også, for jeg har ikke brukt å reagere så sterkt på å lese slike overskrifter tidligere. Jeg har så lyst til å være mamma... Linnea Aurora, du magiske lille jente med et fortryllende navn... Kan du ikke trylle deg tilbake til oss?

I natt hadde mamma en drøm om deg. Du var død, og vi tok deg med hjem (ett oppdiktet hjem, har aldri vært i det huset før), mange var der for å se deg, du lå på en dobbeltseng. Ved siden av deg lå av en eller grunn min kusine Cecilie og sov. Tror hun passet på deg. Din pappa dro på butikken for å kjøpe tobakk og Cola, for å komme seg litt vekk fra alt det vonde, og for å kjøpe noe som ville "senke stresset". Mens han var borte, kom jeg inn til deg, og du våknet plutselig og så på meg,

Gravide damer... Linnea har fått ny lykt på hvilestedet sitt :)

Alle blir gravide rundt meg for tiden.. Jeg verker sånn etter å prøve igjen, men enn om vi tør. Tror vi er like usikre begge to.. Kanskje best å la være når vi er så usikre.

Uansett, fikk tent to lys på graven i dag. Helle, moren til Kai var så snill å kjøpe en hvit lykt på stang til Linnea sitt hvilested. Så når har vi to lykter, og skal skaffe stang med krok til den andre mot sommeren :)
Helle kjørte oss til graven, og vi hadde med spade slik at vi fikk spadd vekk en del snø, graven var helt nedsnødd. Dessverre hadde lokket på det forrige lyset jeg tente, blåst av og lyset hadde slukket :(
Vi fant ikke lokket, så jeg har med lyset hjem, det var nedsnødd inni uansett.

Her er ett bilde fra da vi tente lys i dag: