Jeg har to barn, jeg ♥

Foreldre og barn, går hånd i hånd

Mellom dem er det et usynlig bånd

Det båndet vil alltid være der

Uansett hvor langt fra hverandre de er  

♥

Møtte en jeg ikke hadde sett på 5 år. Vi kom i snakk, og han hadde hørt at jeg hadde mistet. Jeg fortalte at jeg nå hadde en gutt på 5 mnd, det visste han ikke. Så sa han: "Tenk at du har et barn nå." Og da svarte jeg: "Nei, to. Jeg har to barn." Han så på meg med et underlig blikk. "Jeg regner at jeg har to barn, selv om jeg mistet det ene." Så enkelt var det å si det, selv om han nok fikk seg en støkk. Men han forstod meg. Tror jeg?

Vi blir stadig flere...

En ny liten englejente ble født for to netter siden... Mange varme tanker sendes foreldrene i denne tunge tiden ♥  Jeg gråter for dere, dette er så aldeles trist!

Kom plutselig til å savne lille Linnea Aurora min noe enormt... Det gikk akkurat opp for meg at hun virkelig skulle ha vært ei lita levende jente nå, ca. 1 år og 8 mnd gammel om hun ble født til termin. Det er så mye sterkere å se for seg det nå som jeg har erfaring med en liten gutt. Han er nå fylt 5 mnd, den 24. august.

Har ikke vært mye i englehagen til Linnea i sommer. Skulle egentlig legge jord der og lage bedkant, men det ble med å plante blomster i den dårlige jorda som var der, pga. dårlig råd og lite tid. Blomstene har imidlertid ikke klart seg så bra. I vår kom det dessverre en ny grav ved siden av Linnea sin... Tvillingjenter... Det gjør meg så vondt. Mammaen deres ser litt til plantene til Linnea iblant, snill som hun er.

Avslutter nå jeg...
Er lenge siden jeg har hatt en så tung natt.

Foto: Viveka Rudi Vågene

For å sitere meg selv...

...ville jeg bare dele dette direkte sitatet fra en samtale med andre engleforeldre. Det sier egentlig alt.

Huff.... kjenner jeg blir sinna... det folk ikke skjønner, er at det forverrer sorgen å påstå noe slikt... altså som at "du har sørget lenge nok" eller "du har færre barn enn du tror"....!! Kan de ikke bare akseptere at vi ikke vil glemme, og at vi regner med de barna vi har i himmelen også?? det behøver jo ikke å være negativt!

Internett kan være en bra ting å ha. Jeg har nemlig fått meg en jevnaldrende venninne via bloggen, Ida Catherine, som også mistet sin nydelige lille datter ♥Veda♥ uforklarlig i svangerskapet 5. mai i år... Hun er den første jeg har blitt så godt kjent med nettopp pga. tragedien som vi har opplevd. Vi kommer veldig godt overens, og har veldig mye felles, - forutenom det å miste det kjæreste vi har, mener jeg. Det er godt å ha en å dele innerste tanker med, tanker man egentlig ikke kan snakke om lenger. Jeg sørger ikke så dypt lenger, men jeg har Linnea Aurora i hjertet mitt, og jeg vil gjerne snakke om henne. Og det har gått bedre enn jeg trodde å snakke med en som akkurat nå er inne i den verste sørgeperioden. Jeg må innrømme at jeg var litt redd for å bli sterkt påvirket, men det har egentlig gått veldig greit.


Vi engleforeldre står sammen for å bekjempe tabuet rundt spebarnsdød. Det vil ta tid, men vi er på god vei til å gjøre en forandring.


Tenker på deg, Ida, og lille vakre Veda, i sin nydelige hvite prinsessekjole ♥ Håper vi sees snart igjen. God klem fra meg

Merkelig innfall: Pikeforkle...

Huff, føler at jeg gjorde noe veldig rart... Her om dagen var jeg og handlet i byen, og fikk øye på et barneforkle på salg som jeg har beundret helt siden jeg gikk gravid med Linnea. Jeg tenkte "hvis Linnea hadde levd, så hadde jeg jo så klart kjøpt det..." 

Det er et jenteforkle da, og jeg har jo en gutt på bare 3 mnd nå. Men jeg kjøpte det likevel... Vet ikke hva jeg skal med det, tenkte kanskje jeg kunne gi det i gave til noen siden det bare blir liggende i en skuff her. Men jeg har liksom ikke helt lyst, kjøpte det jo når jeg tenkte på Linnea... Så på en måte er det Linnea sitt, kanskje jeg skal legge det i minneesken hennes... Huff... Jeg går jo så klart enda og håper på å få en jente en gang... Ikke at jeg ikke er like glad i gutten min, men mammahjertet mitt lengter etter en liten jente også. En liten lillesøster. Jeg føler meg litt fæl som sitter og lengter etter en liten jente når jeg er så heldig å ha en fantastisk liten gutt. Hva slags mor er jeg egentlig?

Så klart, jeg kunne jo ikke vært foruten den lille gutten min, jeg elsker barna mine over alt ♥

En bandasjert lillebror..

I går kveld lå jeg i sengen og ammet lillebror, og vi sovnet begge to. Da hadde jeg litt ekkel drøm. Jeg drømte jeg at jeg våknet og så på han (en slags paralysedrøm), og det jeg så var en liten gutt med bandasjer rundtomkring hodet - du så liksom nesen, øynene og munnen + litt til. Og under bandasjen så han veldig ut som storesøsteren da vi fikk se henne etter obduksjonen, og han var litt forbrent i huden. Storesøster var innsunket i kinnene, mørk og stiv i huden, hadde tørre mørke lepper og sår på haka og kinnet.. så slik så lillebror ut i drømmen. Var så glad da jeg våknet og alt var normalt...

Jeg har lurt litt på om jeg er unormal, for jeg kjenner nesten ikke på vonde følelser når jeg ser på lillebror, jeg kjenner til tider vemod, ja, men for det meste har jeg bare gode tanker rundt Linnea nå. Hun er datteren min, og hun har en grav, hun er ikke hos oss. Men hun er likevel med meg i hjertet og minnet mitt. Og det er greit. 

Det høres grusomt ut å si at det er greit, men på mange måter så har opplevelsen gjort meg til et bedre menneske, et sterkere menneske. Det var kanskje ikke meningen at hun skulle være her på jorden. Hvem vet, kanskje hun reddet livet til pappaen sin, da han skulle vært på Utøya den 22. juli, men glemte å melde seg på AUF-konferansen fordi han var inne i en tung sørgeperiode... Det høres ganske sinnssykt ut, at min datters død skulle redde pappaens liv. Igrunn en vanskelig tanke, for jeg skulle jo så gjerne hatt dem her, begge to... Men hvis ikke vi hadde mistet Linnea, så hadde vi kanskje ikke hatt lillebror. Og på sett og vis, tror jeg hun bandt meg og pappaen tettere sammen, - for om ikke det var for den sorgen vi delte, er det ikke sikkert vi hadde holdt sammen.


Så som sagt, så har jeg lurt på om jeg er unormal som ikke kjenner på vonde følelser når jeg ser på lillebror. Jeg vet nemlig at det er andre som sliter en del med tapet av sitt første barn også når de får et levende barn. Hvorfor er ikke jeg en av dem? Ikke at jeg ønsker å slite, det er vel mer en dårlig samvittighet ovenfor Linnea som styrer disse tankene. Det er kanskje nettopp denne dårlige samvittigheten som gjorde at jeg drømte ovenstående drøm? Jeg tenker jo på Linnea, som noe fint, som en stor gave livet ga. Ingen andre har en Linnea Aurora. Det har vi, selv om vi ikke har henne hos oss.


Jeg vet ikke, jeg. Kanskje er det lettere for meg å se på mitt første levendefødte barn fordi han er en gutt, og vi mistet en jente. Påminnelsen blir ikke like sterk. Linnea skulle vi jo ha kledd opp i rosa kjoler og sløyfebånd rundt hodet, mens lillebror får ha på seg blått guttetøy. Sammenligningsgrunnlaget er ikke det samme. Når jeg ser for meg framtiden med lillebror, så inneholder den en liten herjete gutt som stiller faren hundre spørsmål. Når jeg ser for meg den framtiden som kunne ha vært med Linnea, så inneholder den pepperkakebaking og pikeforkle, og kreative mor-datter stunder med lim og glitter. Det er jo ikke sikkert det ville blitt sånn, men det er en fin tanke. Og en knust drøm. Jeg håper jeg kan få det sånn en gang.

I nattens nordlige solskinn...

... sitter jeg her og minnes min lille Linnea Aurora... Tenker tilbake, feller noen tårer.

Jeg savner deg, lille venn. I morgen skal jeg ut og kjøpe blomster og plante til deg, nå som været tillater det. Jeg skal pynte skikkelig hos deg, så det blir slik du er verdig å ha det. Også skal jeg ta med en navnesmokk til deg. En liten rosa smokk med ditt helt eget navn og et hjerte på. Lillebror har likens, bare i andre farger og sitt eget navn. Og istedet for et hjerte, så har han en stjerne, for hjerter er jo så jentete *lurt mammablunk*.

I går hadde pappaen din bursdag, han fylte 21. Lillebror var der, mamma var der, gudmor var der, og Ida Henriette var der. Og mamma tenkte selvfølgelig at du også skulle ha vært der, lille venn... Vi grillet i solskinnet med sommeklærne på. Pappa fikk et bursdagslys i den peppermarinerte entrecotén sin. Lillebror sov i vogna helt til maten var ferdig, slik at det ble noenlunde kald mat på mamma, for hun måtte gi mat til han. Men det gjør ingenting at maten var kald. Det som derimot gjør meg ufattelig vondt, er at du er så kald, og at mamma ikke kan varme deg... Stakkars, lille vennen min...

Tok en titt på denne stemningsfylte filmen, som jeg ikke har sett på lenge... Den framkalte virkelig noen vemodige tårer. Du skulle vært her nå... Linnea min, mamma elsker deg ♥ Vit at jeg tenker på deg, jenta mi.

Meningen med livet, er å se et barn smile

Jeg følte for å skrive et lite innlegg i dag. Ser jo at jeg ikke har skrevet siden februar.

Ting har forandret seg en del. De vonde følelsene er så og si borte. Nå er det bare vemod igjen. Linneas rom i hjertet mitt rommer nå vemod og lengsel, men de vonde taggene som befant seg der inne, er slipt ned. De stikker ikke lenger. Nå er de bare glatte flater som en kan speile seg i.

Og speilbildet jeg ser, imponerer meg. Jeg ser en lykkelig tobarnsmamma som står på sine to helt egne ben, klar til å spasere gjennom livet, enten bakkene går opp eller ned.

Jeg har ikke glemt, jeg har ikke fortrengt. Jeg har bare kommet meg videre. Livet gir fullstendig mening igjen. Å få en liten sønn, en liten lillebror,