Sorgstøttegruppe i går

Har en sånn dag i dag hvor jeg egentlig ikke orker noe, hvor ingenting annet enn Linnea betyr noe. Også kjenner jeg at jeg blir misunnelig på en tenåring-og-mamma-toppblogger, både fordi hun virker så lykkelig, er gravid for andre gang og faktisk ER toppblogger. Hun som er helt "vanlig" - jeg mener - det er mindre vanlig å miste barn, så hvordan kan det være mer "spennende" å lese om de helt vanlige tilfellene hvor det går bra - om det helt vanlige hverdagslivet med barn - enn å lese om de barna som ikke fikk leve? Nå høres det ut som jeg vil være toppblogger, og det er ikke det jeg mener. Jeg bare føler at de barna som ikke fikk leve, blir glemt. De ble liksom ingenting, så folk bryr seg ikke lenger. Jeg merker at lesertallene på bloggen min synker nå, og det frustrerer meg, ikke fordi jeg vil være populær, det er ikke det i det hele tatt, jeg blir bare lei meg fordi det virker som folk bryr seg mindre. Det er ikke sjokkerende eller "spennende" lenger, hun døde, og sånn var det, face it, get over it. Jeg blir så SINNA! Åhhh..... Skulle ønske folk bare kunne kjenne følelsene mine slik jeg kjenner de! Det hadde de hatt godt av...

Kai Håvard og jeg var i sorgstøttegruppe for første gang i går. Han har bestemt seg for å bli med hver gang. Det foregår på lærings-og mestringssenteret ved UNN, og da vi dro derifra, kom jeg selvfølgelig på at sist gang jeg var der - i akkurat det rommet vi var i - bar jeg Linnea i magen. Da var jeg 4 måneder på vei. Jeg var der i forbindelse med eksemskole, og jeg husker jeg lurte på om noen av de som var der kunne se på meg at jeg var gravid.

"Ja, bare se surt på en som nettopp har mista ungen sin..."

Kjenner jeg bærer på litt sinne nå om dagen. Jeg tåler f.eks. ikke at folk med barnevogn ser biskt på meg (ikke sikkert de gjør det en gang, det bare føles sånn iblant). Jeg var i en butikk med Viveka, vi koste oss faktisk, også går det en mann med barnevogn forbi i en butikk. Vi skulle over til "andre sida" av gangen, men lot han passere først, og da så han biskt på oss, føltes det som. - Som om vi var to ungdommer som stod i veien. Og da mumla jeg: "Ja, bare se surt på en som nettopp har mista ungen sin..."

Hodeløse babyer og tsunami i Tromsø

Jeg hadde noen rare drømmer i natt, og jeg starter med de som er mest saklig i forhold til denne bloggen...

Vel, jeg var altså gravid for andre gang. Og av en eller annen grunn opererte legene ut barnet da jeg var noen måneder på vei for å gi henne noe medisin eller undersøke henne, tror jeg (?!). De skulle operere henne tilbake i magen min igjen etterpå.
Hun lå på en sykehusbenk og så egentlig ut som en fullt utviklet baby, bortsett fra at hun var veldig liten. Hun smilte så vakkert til meg, og jeg kommenterte til Kai: "Hun kan jo allerede smile!"
Etter en stund, ble jeg urolig, jeg syns det tok så lang tid før de opererte henne på plass i magen. Kunne hun være så lenge utenfor livmoren i "den alderen"?

De fant ikke årsaken...

Ja, da har vi vært i ettersamtale med fødelegen, og de hadde ikke funnet ut noenting, alle prøvene var normale. Det var ingen spor av at navlestrengen skulle være årsaken, ei heller morskakesvikt. I prinsippet er dette å regne som "krybbedød", sa han, i gåseøyne fordi krybbedød egentlig er begrepet på uforklarlig barnedød etter fødsel. De gode nyhetene er at når de ikke finner ut årsaken til hvorfor fosteret døde, så er det mindre risiko for at det skal skje igjen, særlig når jeg gikk så langt i svangerskapet før det skjedde noe. Han sa at en vanlig årsak til at sånt skjer så sent i svangerskapet, er morskakesvikt, men da skal man også få litt eller mye blødninger, og jeg hadde ingen blødninger i det hele tatt...
Han sa også at legene er overrasket over at svangerskapene går bra så ofte som de gjør, til tross for at det er så stor risiko å gå gravid!

Vi skal altså få litt tettere oppfølging neste gang jeg eventuelt blir gravid. De påviste heldigvis ingen misdannelser på barnet, så da er det stor sjanse for at det ikke skjer igjen, og han mente også at jeg skulle kunne bli gravid rimelig fort hvis vi ville prøve igjen :)

Ettersamtale

Da er dagen her - dagen da vi skal til ettersamtale om obduksjonsrapporten (antar jeg ikke tar feil) klokka 11. Vi drar snart. Kjenner jeg gruer meg, aner ikke hva slags beskjed vi kommer til å få, og kanskje vi ikke får vite noe en gang. I tillegg skal vi dit hvor jeg sist bar datteren min i magen. Dette blir en hard dag. Ønsk oss lykke til!

Svar fra begravelsesbyrået

Ja, da har jeg mottatt svar fra begravelsesbyrået ang. skisse til gravstein. De videresendte e-posten min til fabrikken, fikk jeg beskjed om, og de skal lage et forslag / en skisse, så skal vi sette opp ett møte senere. Nå er jeg veldig spent på hvordan dette vil gå!

I kveld danser Linnea

I kveld danser Linnea fordi mamma er glad. Jeg liker iallfall å tenke at det er sånn, når jeg ser nordlyset legge seg over en vindstille Tromsø by. Himmelen er fin og klar, luften frisk. Det er slike dager, som er gode dager, når jeg kan være lenge ute med en god venninne, uten å bli helt frossen. Når jeg kommer inn etter en lang dag og synes hjemmet er koselig, selv om det er litt rotete. Jeg får lyst til å sette meg ned med en varm kopp kakao, stearinlys, en god bok og følelsen av datteren min som våker over meg, og over pappa på andre siden av vannet. Hun knytter oss sammen, vi kan se henne fra hver vår plass. Jeg skal derfor nå tenne ett lys for henne, og håpe at hun ser det fra der hun er, og skjønne at jeg tenker på henne. For ikke vet jeg, om hun kan lese tankene mine.