Dobbel merkedag - morsdag og 3 måneder siden

I dag holdt jeg sengen helt til klokken 17. Men ikke fordi jeg husket at det var morsdag, for det husket jeg ikke før jeg stod opp. Har hatt noen vanskelige dager generelt nå, og i dag er det ekstra ille, det er nemlig 3 måneder siden lilletøtta ble født inn i tårer. I tillegg er det morsdag. Den skulle vært feiret med kake og morsgave... Burde nesten tenkt på å gjøre det, selv om omstendighetene er slik de er. Ville vært fint på en måte, å markere at jeg er mamma selv om jeg ikke er det.

Hadde vært utrolig fint om flere kunne gratulere meg med morsdagen, det hadde ikke gjort noe liksom. Skjønner at folk kan være redde for å gjøre det.
Jeg skal iallfall gratulere min mamma når jeg har slått på telefonen, for min mamma er den beste mammaen i verden ♥

En liten gåtur i solen - uten min lille engel...

Foto: Anita Knutsen, fotograf
Sjekk ut fotobloggen hennes!

Her om dagen jaget jeg solen, men rakk akkurat ikke å få den med meg. Nettopp fordi jeg sover så lenge som jeg gjør om dagen.

I dag var jeg oppe litt tidligere, så ut av vinduet. Det var overskyet, kanskje ett hint av sollys på et par av bygningene på andre siden av vannet.

Jeg satt og jobbet med nødvendig filmarbeid på maskinen, da kjæresten plutselig utbrøt: "Se! Sol!" Jeg snudde meg og så ut av vinduet, og det første jeg gjorde var å hive på meg yttertøy og få kjæresten med meg ut i solen og på butikken.

Vi bor sånn til at solen akkurat ikke treffer huset på denne tiden av året, og da vi kom ut, måtte jeg bare passe på å kommentere at - nå var jeg i solen! Nå så jeg solen for første gang på lenge. Og det føltes utrolig deilig.

Men både da jeg jaget solen den dagen, og da jeg endelig så solen i dag, ønsket jeg at jeg kunne trille tur med jentungen min i det deilige været. Det er blitt vemodig for meg å se solen nå. Jeg hadde gledet meg sånn til å trille turer med vognen, vise fram jenta mi til verden. Bare gå i byen, eller utenfor her. Og når sommeren nærmet seg skulle vi sitte i kirkeparken med andre mødre. Jeg skulle bli kjent med nye mennesker gjennom å ha ett barn, vi skulle prate og barna våre skulle etterhvert leke med hverandre og spise is sammen.

Ingenting er slik det skal være.

 

Knust drøm

Sitter med en sterk mammalengsel for tiden. Jeg vil så gjerne være mamma. Den store drømmen om min førstefødte ble bare knust i flere biter, spylt ned i vasken. Jeg føler meg så tom for tiden. Sliter fortsatt med å stå opp om dagene hvis jeg er alene hjemme. Har fortsatt en slags tvangstanke om å holde sengen, men står opp med en gang jeg kommer til meg selv, selv om klokka kan være 14.00 på dagen når det endelig skjer...

Likevel får jeg på ett vis gjennomført det jeg må gjøre. Alt unntatt å finne meg jobb. Jeg ønsker ikke å jobbe akkurat nå, men jeg må nok det. I juni har jeg vært sykemeldt i ett år sammenhengende, og må søke om rehabiliteringspenger, som er 60% av lønnen. Det er jo altfor lite, med tanke på at jeg levde på 7000 kroner i måneden i fjor, med ett skattetrekk på 10%, og i år er skattetrekket mitt høyere. Så nesten halvvert lønn, og høyere skattetrekk, er ikke mye å skryte av... Dekker knapt min del av husleien.

Nå skulle jeg jo vært permittert i 9 måneder i første omgang med vanlig inntekt og tid til å lete meg jobb eller søke på skole, noe jeg ville gjøre for den lille engelen vår. For at hun skulle få det bra, for at vi skulle ha noe å leve av, jeg ønsket å gi alt. Og nå går ikke det.

Jeg må nok finne meg noe å gjøre... Dette går ikke. Men hva skal man gjøre, når det er så mye man ikke kan jobbe med av helsemessige årsaker? Jeg hadde hatt bruk for en god utdanning nå...

 

Linnea har fått en tante!

Det ble ingen sorggruppe på meg i dag. Klarte ikke. Orket ikke. Det føltes bare ikke som riktig tidspunkt i dag...

Vel, nå har kjæresten blitt storebror igjen. Linnea sin yngre tante. Litt ironisk i grunn, Linnea er fortsatt yngre enn tanten sin, hvis man kan se det på den måten, hun som skulle vært eldre. Det hadde vært så festlig med en yngre tante, egentlig jevngammel. Selv om hun bor i Australia. Og hun heter nesten det samme som sin storebror. Kai og Kaia, de er søsken. Det er igrunn litt interessant.

Må jo gratulere Myee og Ketil der nede i Australia! Vet ikke om dere leser dette, men iallfall, gratulerer så mye! :-)

Tenk, Linnea har fått en tante!
Selv om de aldri får møte hverandre...

 

Sorggruppe i dag

I dag er det meningen at jeg skal starte opp i sorggruppe. Jeg vet ikke helt hva jeg føler om det, egentlig. I starten var det greit, men nå er dagen her, og jeg har mest lyst til å bare sitte hjemme... Men det ville nok være sunt for meg å komme meg dit, det bare føles så rart. Sorggruppe? Det var jo ikke sånn det skulle bli. Jeg skulle liksom ikke ha behov for terapi og slikt nå... Dette er helt feil.

Dessuten fikk jeg beskjed om at sesong 4 av The Big Bang Theory starter opp på TVNorge kl. 19.30 i kveld. En halvtime før jeg skal være ved sykehuset. Jeg elsker jo den serien, og har sett alle episodene i de 3 første sesongene... Hadde jo vært fint å få med seg første episode i sesong 4 da. En merkelig ting som skal hindre meg i å dra i sorggruppe, men jeg har mest lyst til å se på film enn å være der.

Jeg har planlagt den her sorggruppa en god stund nå, så det er jo bare dumt å ikke dra. Er bare det at jeg blir mest sannsynlig å dra alene, og det føles ikke så fristende egentlig. Sitte der foran masse fremmede og fortelle vår historie uten noen å holde i hånda. Det kan bli vanskelig. I det hele tatt å sitte der kanskje uten å si noen ting - det kan til og med være enda vanskeligere.

 

Kanin-lillebror-baby-drøm...

Hadde en rar drøm igjen, den gikk i prinsippet ut på noe av det samme som den forrige som jeg skrev om, bare at denne gangen var den mye rarere, og mye mer unaturlig egentlig...

Jeg og kjæresten var i en eller annen samling i ett bedehus eller noe. Jeg kjenner ingen av personene i drømmen, i virkeligheten. Jeg hadde bedt en venninne av meg ta med Linnea Aurora dit, jeg hadde så behov for å se henne nå. Selv om jeg visste at hun var død. Hun lå visst oppbevart i en dyp-dypfryser, om jeg kan kalle det det... Jeg hadde ikke sett henne på 2 måneder, og nå ønsket jeg å holde henne og vise henne fram. Veldig merkelig...

Det var ikke venninnen min som kom med henne, det var en annen, men som gikk veldig likt kledd. Så det oppstod ett øyeblikks forvirring om det var min baby hun bar på, og det var

Mamma elsker deg / Regines bok / Eksem / Jobb

Ååh... Lille venn, hvorfor kunne du ikke få leve? Mamma savner deg sånn. Sparkene dine på innsiden av magen min, ta tak i foten eller hånda di utenpå magen, det beste jeg har opplevd. Det var så søtt med alle bevegelsene på innsiden av magen min. Og jeg gledet meg sånn til du skulle komme ut og hilse på verden. Få hilse på pappa. Besteforeldre. Oldeforeldre. Gudforeldre. Vennene våre. Hvorfor??? Kunne du ikke bare få leve da? Hvorfor måtte du dø? Du døde bare... Helt plutselig... Alt skulle jo gå bra! Det var bare en måned til fødsel! Hvordan kunne du bare dø? Linnea, jenta mi... Mamma elsker deg. Vil alltid elske deg.

Nå er det en stund siden jeg har vært og tent lys. Det har vært så utrolig dårlig vær, glatt i bakken, og jeg har hatt mye å tenke på. Det skjer så mye rundt meg for tiden, masse jeg