Sjekk ut fotobloggen hennes!
Her om dagen jaget jeg solen, men rakk akkurat ikke å få den med meg. Nettopp fordi jeg sover så lenge som jeg gjør om dagen.
I dag var jeg oppe litt tidligere, så ut av vinduet. Det var overskyet, kanskje ett hint av sollys på et par av bygningene på andre siden av vannet.
Jeg satt og jobbet med nødvendig filmarbeid på maskinen, da kjæresten plutselig utbrøt: "Se! Sol!" Jeg snudde meg og så ut av vinduet, og det første jeg gjorde var å hive på meg yttertøy og få kjæresten med meg ut i solen og på butikken.
Vi bor sånn til at solen akkurat ikke treffer huset på denne tiden av året, og da vi kom ut, måtte jeg bare passe på å kommentere at - nå var jeg i solen! Nå så jeg solen for første gang på lenge. Og det føltes utrolig deilig.
Men både da jeg jaget solen den dagen, og da jeg endelig så solen i dag, ønsket jeg at jeg kunne trille tur med jentungen min i det deilige været. Det er blitt vemodig for meg å se solen nå. Jeg hadde gledet meg sånn til å trille turer med vognen, vise fram jenta mi til verden. Bare gå i byen, eller utenfor her. Og når sommeren nærmet seg skulle vi sitte i kirkeparken med andre mødre. Jeg skulle bli kjent med nye mennesker gjennom å ha ett barn, vi skulle prate og barna våre skulle etterhvert leke med hverandre og spise is sammen.
Ingenting er slik det skal være.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar