Hadde en rar drøm igjen, den gikk i prinsippet ut på noe av det samme som den forrige som jeg skrev om, bare at denne gangen var den mye rarere, og mye mer unaturlig egentlig...
Jeg og kjæresten var i en eller annen samling i ett bedehus eller noe. Jeg kjenner ingen av personene i drømmen, i virkeligheten. Jeg hadde bedt en venninne av meg ta med Linnea Aurora dit, jeg hadde så behov for å se henne nå. Selv om jeg visste at hun var død. Hun lå visst oppbevart i en dyp-dypfryser, om jeg kan kalle det det... Jeg hadde ikke sett henne på 2 måneder, og nå ønsket jeg å holde henne og vise henne fram. Veldig merkelig...
Det var ikke venninnen min som kom med henne, det var en annen, men som gikk veldig likt kledd. Så det oppstod ett øyeblikks forvirring om det var min baby hun bar på, og det var
flaut å ikke kjenne igjen sin egen baby. Har jeg virkelig sett henne så lite?, tenkte jeg. Til slutt holdt jeg henne, og hun var som en dukke i armene mine. Alle rundt meg trodde det var en dukke. Det var som om hun hadde vokst da jeg la henne ned på en sofa, hun så liksom lenger ut. Men det tenkte jeg ikke noe videre over. Også, plutselig, bare våknet hun til live. Begynte å strekke seg og bevege seg i slow-motion, akkurat som om hun tinte i bevegelsene, hvis noen skjønner hva jeg mener. Hun var naken forresten.
Men i neste øyeblikk, omtrent da jeg skulle til å ta i henne, forvandlet hun seg til en kanin i en menneskekropp. Hun fikk kaninører og kaninansikt, men kroppen var formet som et menneske, bare med kaninpels overalt. Ingen av oss sa noe, alle bare stod i undring over det som skjedde. Jeg klarte ikke å forstå hvorvidt det var logisk eller ikke at hun skulle være en kanin. Til slutt spurte jeg kjæresten: "Er du sikker på at dette ikke er en drøm?" "Ja," sa han. "Det er ikke en drøm." "Helt sikker?" "Ja." Jeg kjente at jeg ikke var helt overbevist. Var dette virkelig logisk? Jeg hadde drømt det sist gang uten å forstå at det var en drøm. Men det virket så ekte denne gangen. "Jeg håper ikke det er en drøm," sa jeg. Det skulle jo selvfølgelig vise seg å være en drøm, og jeg ble skuffet da jeg igjen våknet og oppdaget det...
Da Linnea hadde vært en kanin i noen minutter, ble hun en ekte baby igjen. Min lille baby. Jeg kjente gleden svulme i brystet. Så skulle vi få være foreldre likevel! Tankene om at det kanskje bare var en drøm, var som blåst bort. Nå ville jeg bare holde henne. Så det gjorde jeg. Tok henne i armene mine. Til slutt bestemte jeg meg for å amme henne. Hun hadde jo ikke fått noe mat overhodet. Så jeg la henne til brystet, men jeg følte ikke varmen av leppene hennes eller noe. Hun bare lå inntil der liksom, så jeg forstod ikke om det kom melk. Jeg følte nok ingenting fordi jeg ikke vet hvordan amming føles på ordentlig. Og da kunne jeg vel ikke akkurat forestille meg det.
Jeg kom plutselig på at jeg hadde jo nesten ikke melk igjen siden det var gått 2 måneder, så jeg ble urolig og måtte spørre. Det var en som beroliget meg med at uansett om det var gått en stund og det var lite melk, skulle melkeproduksjonen ta seg opp ganske fort når jeg ammet. Jeg tvilte noe, akkurat som jeg hadde betvilt at dette var virkelig.
Tenk, jeg ammet min lille Linnea! Endelig skulle jeg få være mamma!
Mens jeg ammet henne, virket det som om hun vokste, men så sakte at det blotte øye ikke kunne se det. Plutselig tok ansikt hennes og kroppen hennes liksom formen til en eldste lillebroren min, bare en slags miniatyrutgave av han. Også ble hun rampete og skulle bite, og hun hadde latteren til broren min også. Jeg ble sint på henne og dasket henne en gang på stumpen. Kjente jeg angret med en gang, for jeg dasket visst mye hardere enn jeg hadde planlagt. Så var det en som kommenterte at jeg måtte jo ikke slå babyen min! Og da skulle jeg til protestere med at det var lillebroren min, men da jeg igjen så ned, var det ikke lillebroren min lenger, da så hun ut som seg selv igjen... (Og akkurat som at det var greit å slå lillebroren min, for en merkelig drøm).
I neste øyeblikk var hun en dukke igjen, og da kom det noen nye folk inn i rommet, tror jeg. De spurte hvorfor jeg satt og ammet en dukke. "Det er ikke en dukke, det er babyen min!" Men plutselig var alle i rommet, unntatt meg og kjæresten, i oppfatning av at det bare var en dukke, og at vi var sinnsvake eller noe som trodde at det var babyen vår...
Jeg og kjæresten var i en eller annen samling i ett bedehus eller noe. Jeg kjenner ingen av personene i drømmen, i virkeligheten. Jeg hadde bedt en venninne av meg ta med Linnea Aurora dit, jeg hadde så behov for å se henne nå. Selv om jeg visste at hun var død. Hun lå visst oppbevart i en dyp-dypfryser, om jeg kan kalle det det... Jeg hadde ikke sett henne på 2 måneder, og nå ønsket jeg å holde henne og vise henne fram. Veldig merkelig...
Det var ikke venninnen min som kom med henne, det var en annen, men som gikk veldig likt kledd. Så det oppstod ett øyeblikks forvirring om det var min baby hun bar på, og det var
flaut å ikke kjenne igjen sin egen baby. Har jeg virkelig sett henne så lite?, tenkte jeg. Til slutt holdt jeg henne, og hun var som en dukke i armene mine. Alle rundt meg trodde det var en dukke. Det var som om hun hadde vokst da jeg la henne ned på en sofa, hun så liksom lenger ut. Men det tenkte jeg ikke noe videre over. Også, plutselig, bare våknet hun til live. Begynte å strekke seg og bevege seg i slow-motion, akkurat som om hun tinte i bevegelsene, hvis noen skjønner hva jeg mener. Hun var naken forresten.
Men i neste øyeblikk, omtrent da jeg skulle til å ta i henne, forvandlet hun seg til en kanin i en menneskekropp. Hun fikk kaninører og kaninansikt, men kroppen var formet som et menneske, bare med kaninpels overalt. Ingen av oss sa noe, alle bare stod i undring over det som skjedde. Jeg klarte ikke å forstå hvorvidt det var logisk eller ikke at hun skulle være en kanin. Til slutt spurte jeg kjæresten: "Er du sikker på at dette ikke er en drøm?" "Ja," sa han. "Det er ikke en drøm." "Helt sikker?" "Ja." Jeg kjente at jeg ikke var helt overbevist. Var dette virkelig logisk? Jeg hadde drømt det sist gang uten å forstå at det var en drøm. Men det virket så ekte denne gangen. "Jeg håper ikke det er en drøm," sa jeg. Det skulle jo selvfølgelig vise seg å være en drøm, og jeg ble skuffet da jeg igjen våknet og oppdaget det...
Da Linnea hadde vært en kanin i noen minutter, ble hun en ekte baby igjen. Min lille baby. Jeg kjente gleden svulme i brystet. Så skulle vi få være foreldre likevel! Tankene om at det kanskje bare var en drøm, var som blåst bort. Nå ville jeg bare holde henne. Så det gjorde jeg. Tok henne i armene mine. Til slutt bestemte jeg meg for å amme henne. Hun hadde jo ikke fått noe mat overhodet. Så jeg la henne til brystet, men jeg følte ikke varmen av leppene hennes eller noe. Hun bare lå inntil der liksom, så jeg forstod ikke om det kom melk. Jeg følte nok ingenting fordi jeg ikke vet hvordan amming føles på ordentlig. Og da kunne jeg vel ikke akkurat forestille meg det.
Jeg kom plutselig på at jeg hadde jo nesten ikke melk igjen siden det var gått 2 måneder, så jeg ble urolig og måtte spørre. Det var en som beroliget meg med at uansett om det var gått en stund og det var lite melk, skulle melkeproduksjonen ta seg opp ganske fort når jeg ammet. Jeg tvilte noe, akkurat som jeg hadde betvilt at dette var virkelig.
Tenk, jeg ammet min lille Linnea! Endelig skulle jeg få være mamma!
Mens jeg ammet henne, virket det som om hun vokste, men så sakte at det blotte øye ikke kunne se det. Plutselig tok ansikt hennes og kroppen hennes liksom formen til en eldste lillebroren min, bare en slags miniatyrutgave av han. Også ble hun rampete og skulle bite, og hun hadde latteren til broren min også. Jeg ble sint på henne og dasket henne en gang på stumpen. Kjente jeg angret med en gang, for jeg dasket visst mye hardere enn jeg hadde planlagt. Så var det en som kommenterte at jeg måtte jo ikke slå babyen min! Og da skulle jeg til protestere med at det var lillebroren min, men da jeg igjen så ned, var det ikke lillebroren min lenger, da så hun ut som seg selv igjen... (Og akkurat som at det var greit å slå lillebroren min, for en merkelig drøm).
I neste øyeblikk var hun en dukke igjen, og da kom det noen nye folk inn i rommet, tror jeg. De spurte hvorfor jeg satt og ammet en dukke. "Det er ikke en dukke, det er babyen min!" Men plutselig var alle i rommet, unntatt meg og kjæresten, i oppfatning av at det bare var en dukke, og at vi var sinnsvake eller noe som trodde at det var babyen vår...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar