Jeg kjenner at å blogge om det vonde som skjedde, gjør veldig godt. Jeg får liksom delt det med andre; å gå gravid i 8 måneder, for så å skulle bære fram ett dødt barn, føles ikke like forgjeves når jeg får noe ut av det - jeg mener, tenk om jeg alene skulle gå og kjenne på smerten, og latt andre tro at alt bare var bra?
For folk har det for å ta det for gitt, dette med å miste ett barn. Mange ser på et dødfødt barn som noe som ikke rakk å bli noe - ingen rakk å bli kjent med barnet - ingen rakk å bli glad i det.
Dette er feil. Moren som bærer fram barnet, har blitt sinnssykt glad i det, man er mamma selv om barnet fortsatt befinner seg i magen. Man kjenner på det skjulte livet der inne,
snakker og synger til det, lever annerledes enn vanlig for at den lille i magen skal ha det bra. Man er to i en der man vandrer blant folkemengden. En er aldri ensom, uansett, for du vet at i magen befinner det seg ett lite vidunder. Ditt eget vidunder, som bare du har, ingen andre. Ingen andre har en Linnea Aurora, bare jeg og pappaen, og det er det som gjør det hele så unikt. Et barn er ikke bare ett barn. Ethvert menneske er unikt, det gjelder selv for de som bor i magen.
Så som sagt gjør det godt å blogge om det. Det er som om jenta mi lever videre, bare på en litt annen måte. Jeg får formidlet ett budskap, ett viktig budskap, om livet og døden, om mammalengsel og tanker og følelser. Om hvor viktig det er å verdsette ting. Jeg får delt smerten min med andre, andre får føle på smerten min.
Dette høres kanskje slemt ut, som om jeg vil gjøre andre vondt, men det er selvsagt ikke det jeg mener. Jeg føler det er viktig for meg at andre forstår hva jeg føler, og hvorfor jeg føler det. Kan man sette seg inn i noe, leve seg inn i en situasjon, er det også lettere å kjenne smerten noen føler og ta lærdom av det. Livets skole er viktig, selv om den kan være hard. Det skal jeg absolutt ikke nekte for. Alle har forskjellige opplevelser, og hvis du opplever noe som kan virke vanskelig nå, så er det så klart vanskelig. For deg.
Vi har alle forskjellige personligheter. Men om noen år så vil du kanskje se tilbake på det som en gang var vondt, og tenke; det var jo bare barnemat. Litt rart ord å bruke på denne bloggen, men det er absolutt det rette uttrykket; det var jo bare barnemat, det jeg opplevde den gangen, i forhold til hva jeg går gjennom nå.
Slik vet jeg iallfall at jeg tenker veldig ofte. Alle har sine prøvelser de skal igjennom, og noe som er vanskelig for noen, er kanskje lettere for andre.
For folk har det for å ta det for gitt, dette med å miste ett barn. Mange ser på et dødfødt barn som noe som ikke rakk å bli noe - ingen rakk å bli kjent med barnet - ingen rakk å bli glad i det.
Dette er feil. Moren som bærer fram barnet, har blitt sinnssykt glad i det, man er mamma selv om barnet fortsatt befinner seg i magen. Man kjenner på det skjulte livet der inne,
snakker og synger til det, lever annerledes enn vanlig for at den lille i magen skal ha det bra. Man er to i en der man vandrer blant folkemengden. En er aldri ensom, uansett, for du vet at i magen befinner det seg ett lite vidunder. Ditt eget vidunder, som bare du har, ingen andre. Ingen andre har en Linnea Aurora, bare jeg og pappaen, og det er det som gjør det hele så unikt. Et barn er ikke bare ett barn. Ethvert menneske er unikt, det gjelder selv for de som bor i magen.
Så som sagt gjør det godt å blogge om det. Det er som om jenta mi lever videre, bare på en litt annen måte. Jeg får formidlet ett budskap, ett viktig budskap, om livet og døden, om mammalengsel og tanker og følelser. Om hvor viktig det er å verdsette ting. Jeg får delt smerten min med andre, andre får føle på smerten min.
Dette høres kanskje slemt ut, som om jeg vil gjøre andre vondt, men det er selvsagt ikke det jeg mener. Jeg føler det er viktig for meg at andre forstår hva jeg føler, og hvorfor jeg føler det. Kan man sette seg inn i noe, leve seg inn i en situasjon, er det også lettere å kjenne smerten noen føler og ta lærdom av det. Livets skole er viktig, selv om den kan være hard. Det skal jeg absolutt ikke nekte for. Alle har forskjellige opplevelser, og hvis du opplever noe som kan virke vanskelig nå, så er det så klart vanskelig. For deg.
Vi har alle forskjellige personligheter. Men om noen år så vil du kanskje se tilbake på det som en gang var vondt, og tenke; det var jo bare barnemat. Litt rart ord å bruke på denne bloggen, men det er absolutt det rette uttrykket; det var jo bare barnemat, det jeg opplevde den gangen, i forhold til hva jeg går gjennom nå.
Slik vet jeg iallfall at jeg tenker veldig ofte. Alle har sine prøvelser de skal igjennom, og noe som er vanskelig for noen, er kanskje lettere for andre.
Hei Connie!
SvarSlettHelt ufattelig trist å lese bloggen din!
Jeg og min samboer gikk på svangerskapskurs sammen med deg og Kai. Vi ventet en liten gutt 17 Desember. Som også kom den 17 Desember.
Jeg og Marius kan ikke fatte hvordan dere har det, og jeg kjenner jeg feller noen tårer ved å lese alt du skriver.
Det står stor respekt for alt du legger ut og måten du klarer å ordlegge deg i din situasjon.
Jeg vet ikke hvordan jeg skulle gjort det om jeg ikke fikk oppleve lille Theo. Men en ting er sikkert, lillepia har det godt der hun er nå, å jeg håper virkelig dere vil forsøke igjen når dere er klare for d!
jeg unner dere alt godt, å håper dere kommer dere igjennom denne ufattelig tunge tiden! Hun vil alltid være med deg, uansett hva som skjer!
Håper at det går bra med dere tiltross!
Mange Varme tanker fra Heidi og Marius
Tusen tusen takk for fin kommentar, Heidi :)
SvarSlettTror det var deg jeg så trille en barnevogn for knapt en uke siden i byen..?
Uansett, ordene kommer bare ganske naturlig egentlig. Er den beste måten jeg har akkurat nå for å slippe ut følelsene mine, og jeg setter stor pris på at ikke folk skygger unna fordi at bloggen min er så trist! Litt av hensikten er jo å få delt følelsene med andre. Takk igjen!
PS! Gratulerer så mye med lille Theo :)
SvarSlettJeg ble ikke "med" på det her "kullet", men hvem vet, kanskje neste gang? :)
Skal dere prøve å få barn på nytt igjen ? :)
SvarSlettJa, det var meg du så på nerstranda den dagen ja..
SvarSlettTuuusen takk! :)) Jeg håper virkelig dere prøver på nytt, for jeg vet det kan lindre mye, å jeg unner dere virkelig følelsen av å kunne se og føle hvordan alt forandrer seg og hvordan den lille forandrer seg så utrolig fort.. <3 Å på toppen av det hele: ta godt vare på hverandre, noe jeg tror dere gjør! :) Det er så mange som går fra hverandre etter slikt som har hendt dere, men synes dere virker forelsket og d enda.. d er veldig godt :)))
Du må ikke være redd for å ta kontakt, jeg vil tror at hele barselgruppa tar imot dere om det skulle være no! :))
Silje: Det var et veldig direkte spørsmål :P
SvarSlettHar egentlig ikke lyst til å uttale meg om akkurat det nå, men vi har ett brennende ønske om å være foreldre. Især jeg..
Heidi: Tusen takk for gode ord, det kan være tungt å skulle ta vare på hverandre hele tiden, især når den ene er på jobb hele dagen, og den andre stortsett sitter hjemme... Prøver å finne meg noe å gjøre som jeg trives med (og tåler helsemessig) akkurat nå, men er ikke så lett dessverre. Jeg må bare være tålmodig, men det er ikke enkelt.
Tusen takk for tilbudet :):)
Benytter meg sikkert av det en dag, må bare bli litt mer "modig" , komme meg mer ovenpå! :)