torsdag 26. mai 2011

Så mye press

Sorgen og smerten ligger som en sten i magen i dag, en demper på en dag som ellers kunne blitt så bra. Lengselen suger all energi ut av meg. Jeg har så mye jeg skulle ha gjort, men som jeg bare ikke har overskudd til å orke. Jeg er kvalm og sliten og har hodepine, men jeg fikk ikke sove noe mer på morgenkvisten. Kai Håvard min dro på jobb, og jeg kjente at hvis jeg sovnet, ville jeg antakelig få grusomme mareritt. Det hender det at jeg får når jeg er alene. Allerede da hadde jeg vrangforestillinger om edderkopper som kom smygende inn gjennom vinduet fra boden og krøp inn i munnen min. Rommet føltes mørkere og skumlere, og trangen til å stå opp og slå på lys og musikk for å føle meg tryggere, overvant lysten til å sove. Så da stod jeg altså opp, leiligheten er nå i full belysning, jeg har tent lys for Linnea Aurora, hører på musikk og har drukket en kopp kakao.

Og her sitter jeg da, føler presset, alt som henger over meg som jeg burde ha gjort, men som jeg
bare ikke får meg til å gjøre. Jeg vil bare slappe av og bli frisk, både fysisk og psykisk, gjøre det jeg ønsker å gjøre, det jeg trenger, det jeg liker.

Hva er dette for noe? Hvorfor måtte dette ramme meg? Jeg har alltid vært på den dårlige siden av statistikken. Eksem og sykdom har preget livet mitt hardt. Og nå døde datteren min. Det er så lite riktig. Det er kanskje slemt å tenke at det må være de som fortjener dette bedre enn meg. Jeg har virkelig ikke gjort så mye galt i livet mitt at jeg fortjener dette. Jeg er faktisk ikke et dårlig menneske, jeg er god og forståelsesfull ovenfor mine medmennesker, og jeg unner virkelig ingen å miste det kjæreste de har. For det ødelegger så mye. Planer, håp og tro. Troen om at mitt neste barn skal overleve. Redselen for at barnet skal dø, er stor. Jeg fikk høre fra en snill dame...:

"Kanskje håpet om at det vil gå bra, snart vil overvinne redselen for at det skal gå galt? Jeg håper det…" 

Vel, jeg forstår godt hva hun mener, og jeg er så evig takknemlig for hennes storsinnethet! Dette er hva jeg svarte:

"Det er vel egentlig ikke håpet om at det skal gå bra som mangler, det er vel mer troen, vil jeg si. Å håpe vil jeg alltids gjøre uansett, det er ikke til å komme unna. Troen er vel den som er vanskeligst å bygge opp igjen..."

Og det står jeg fast ved. Om jeg ikke hadde håpet at det skulle gå bra, ville ikke skuffelsen og reaksjonsmønsteret vært det samme.

Før jul i fjor, tenkte jeg at jeg ikke ville orke å filme mer LIVE for å redigere manuelt, presset ble for stort midt oppi sorgen. Likevel har jeg filmet 2 konserter LIVE og redigert manuelt - Minoritetsspråklig kulturmønstring og UKM. Filmingen plages jeg ikke egentlig med, det er mer redigeringen manuelt. Den første konserten gikk greit, for den var ikke så lang. Det er verre med UKM - det er så mange scenenummer - og så mye råmateriale. Jeg har redigert til sammen kanskje 1 av 3 forestillinger, og dette er utenom kunstutstilling og ekstramateriale. Også tror jeg at jeg mister litt motivasjonen når det er så få som viser interesse for å ha flerkamerafilm av sine barn på scenen. Samtidig er det noen som har bestilt, og derfor har jeg ikke annet valg enn å redigere film.

Jeg burde også snakke med NAV om hva jeg skal gjøre nå, fikk brev om at sykemeldingsperioden min går ut 5. juli, og da står jeg uten inntekt hvis jeg ikke finner på noe smart. Jeg glemmer dessuten stadig vekk ting nå, konsentrasjonsevnen er som sagt svekket. Jeg glemte til og med av å søke meg inn på kunstakademi før fristen, som jeg tror var 15. april! Jeg husket på det dagen før liksom, og da ble det bare stress å søke.. Hadde jo ikke funnet ut av noe angående søknaden.

Nei, nå skal jeg slutte å klage...
Og forresten dere, det finnes ingenting som er DØDSKULT, for døden er faen ikke kul...

2 kommentarer:

  1. Nei, Connie.. Du fortjener ikke alt det du har vært igjennom.. Du er et godt og snilt menneske som ikke vil noen vondt. Jeg kan nesten trygt si at jeg ville fortjent det du har vært gjennom mer enn deg..

    Jeg vet ikke AKKURAT hvordan du har det, eller AKKURAT hvordan du opplever tingene du har vært gjennom. Og pga det vet jeg ikke hvilke ting man virkelig burde sette pris på i livet, som du.

    Glad i deg <3

    SvarSlett
  2. Har du begynt å lese lange innlegg, Lynn Helen? :)
    Du liker jo ikke det. Hehe.

    Tusen takk, vennen, du er virkelig god <3
    Men du ville ikke fortjent dette, du heller, da vettu, søtnos :)
    Kanskje er det sånn at alt jeg har gått gjennom, har gjort meg til et bedre menneske?
    Jeg vet ikke, det eneste jeg vet, er at det gir meg utfordringer i hverdagen som få andre har, og at jeg blir lettere deprimert i perioder.
    Du er altså ikke noe dårlig menneske selv om du ikke har vært gjennom slike ting, det er ikke det jeg sier her. Glad i deg <3

    SvarSlett