Uletrang, tårer, snørr og latter

Her er avtrykk av Linnea Auroras nydelig små hender og føtter, som dessverre ikke skulle bli større. Skulle ønske jeg var med jordmor og tok avtrykkene selv, men jeg var så i sjokk, at tanken slo meg ikke.
(Alle bilder på dette blogginnlegget, 
er rettsmessig mine.)
 
I dag har jeg bare lyst til å skrike høyt, rope, kjefte, kaste, knuse. Jeg har denne uletrangen, som så fint er beskrevet i Anne Mia Myhres bok;
"DET KAN IKKE VÆRE SANT... når et lite barn dør"

Jeg har bare lyst til å sette meg ned og ule høyt så alle kan høre det, og likevel må jeg gjemme meg i en krok på ett bad. Boken fikk meg til å gråte, forresten, absolutt en anbefalt bok, nydelig skrevet om hennes lille etterlengtede sønn, og om sorgprosess og uletrang.


For 2 dager siden, fikk jeg et slikt uleanfall, helt plutselig og uforvart. Jeg hadde hatt en fin helg, jeg var faktisk på fest på lørdag - den første festen helt siden Linnea døde - og jeg er generelt sjelden på fest - så dro jeg på byen med min venninne Viveka. Jeg drikker jo ikke, jeg holdt meg til min kjære eplemost med kullsyre fra Mack, verdens nordligste bryggeri - men det var litt frigjørende å se dumt på alle de som drakk, som jeg ikke kjenner, som kom bort til oss og sa så ufattelig mye rart. Fylleprat. Vi lo oss skakke av dem, uansett hvor mye jeg har imot alkohol. Ja, vi hadde det faktisk ganske gøy.

Men så kom søndagskvelden, jeg hadde vært i godt humør hele dagen, Kai Håvard min kom hjem fra sommekonferanse med Handel & Kontor i Oslo, vi lagde middag og så på TV. Det dukket opp et standupkomikershow på skjermen, og jeg syntes komikerne bare var dumme. Spesielt en tok kaka, han gjorde meg faktisk sint. Han pratet om at når vi ikke hadde noe å gjøre, oppsøkte vi dagligstuen - livingroom, på godt engelsk - og så på TV. Ventet på å dø. Waiting to die. Vi gikk inn i stuen og så på TV og ventet på å dø. "Why the heck do we call it livingroom? It should have been dyingroom, we sit there, just waiting to die," sa han. Jeg trodde hodet mitt skulle eksplodere, han gjorde meg rett og slett bare så utrolig sinna! Jeg kan ikke forstå hva publikummet syntes var så morsomt med det han sa... Det var jo bare altfor dumt! For alt jeg vet, kan Linnea ha dødd i stuen her hjemme hos oss, selv om jeg mistenker at hun trakk livets siste sukk på badet mens jeg stod i dusjen og ante fred og ingen fare.

Dette har jeg ikke skrevet om før, selv om jeg egentlig skulle gjort det for lenge siden. Det er to grunner til at jeg er sikker på at Linnea Aurora døde akkurat kl. 18.30 mandag den 8. november 2010.

For det første var det i den tiden at jeg kjente et merkelig dump i magen som fikk meg til å undre, magen ble plutselig ekstra tung, føltes det som, og jeg kjente etter liv. Lurte på om jeg i det hele tatt hadde kjent liv den dagen. Men så ristet jeg på hodet, det var sikkert bare innbilning, jeg hadde gått så mye at det kunne være jeg ikke hadde merket bevegelsene hennes så godt. Hun hadde sikkert en rolig dag.

For det andre fikk jeg i ettertid fortalt at min tante hadde hatt en merkelig følelse kl. 18.30 den 8. november. Hun var på tur ut av bilen da det kjentes som en klam og kald hånd grep tak i hjertet hennes og hun ikke fikk puste. Hun hadde følt det en gang før, og det var i det øyeblikket da hennes stefar døde (min stebestefar), såvidt jeg forstod. Jeg tror det var ham... Da følelsen forsvant, lurte hun på "herregud, hva i alle dager er det som har skjedd denne gangen?!"
Siden fikk hun vite at min ventede og så altfor ønskede datter var død...

Vel, søndagskvelden da jeg så det programmet på TV, raste alle disse tankene gjennom hodet, og sorgen stod for tur. Jeg ble sint, deprimert og lei meg, faktisk aller mest sint. Sint på de naturkreftene som rev datteren vår fra oss. Jeg fortalte ikke Kai Håvard hva jeg følte, tror ikke jeg helt forstod selv hva som foregikk i hodet mitt, og en liten time gikk sinnet mitt utover han. Jeg følte meg så ensom og alene i sorgen, selv om han var der, uten å helt forstå at det var sorgen dette dreide seg om. Det var programmet på TV som hadde utløst en trigger hos meg.

Da vi hadde lagt oss, ble jeg så sint på kattungebamsen som heter Aurora, hun var jo ingen erstatning for Linnea Aurora heller, jeg fikk lyst til å vri av katten hodet - noe jeg ikke fikk meg til - og jeg kastet henne veggimellom. Jævla kattebamse, tenkte jeg. Du er ikke datteren min! Hvorfor skulle du ha den Aurora-merkelappen daa?!

Først da kom uletrangen dettende over meg, og jeg skrek som jeg ikke har gjort på lenge. Det begynte med ristende skuldre, noen tårer som rant, deretter noen små hulk som utviklet seg til å bli dype og skjøre. Tårer og snørr silte, Kai Håvard ga meg papir og holdt rundt meg, mens jeg stammet fram at jeg ville ha Linnea tilbake, "JEG VIL HA HENNE TILBAKE! HVORFOR, KAI HÅVARD?! HVORFOR MÅTTE HUN DØ?? HVORFOR OSS?!"

Jeg gråt så det verket i brystet, rett og slett, det gjorde så ufattelig vondt. Jeg husker jeg sa til Kai; "jeg får vondt, det verker, her" - jeg pekte - "skal sorg virkelig gjøre så fysisk vondt? Det smerter sånn..."

Sitat fra Linda Goodman's "STJERNETEGN":

"Hun gråter aldri krokodilletårer. Tårene kommer fra de dype elvene i hennes skjøre og sårbare hjerte. Du kan såre henne bare ved å komme med et ubetenksomt ord eller et skarpt blikk. Grusomheten får henne enten til å flyte over, eller trekke seg helt tilbake. Er en kreps såret, gjemmer hun seg lenge, som en kreps i sitt skall. Er hun usikker, søker hun retrettmuligheter og ensomhet. Hun går sjelden til motangrep."

- Dette er så sant som det kan bli... Nærmere sannheten, kommer du ikke.
Jeg er forresten Kreps.

Uten Kai min, aner jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart meg. Jeg er så ufattelig glad for at jeg har han. Tenk, jeg hadde klart å glemme at han skulle til Oslo i helgen! Han hadde sagt det til meg noen ganger, og torsdagskvelden sa han plutselig: "Flyet går i morgen tidlig kl. halv 9." "Hææ? I MORGEN?!", kom det fra meg. "Neeei, du skal til Oslo, jeg hadde glemt det...Nå, allerede?"


Jeg har tidligere skrevet om at hukommelsen min er veldig svekket nå, konsentrasjonsevnen min er på bånn, jeg har ikke kontroll på noe. Jeg har for eksempel rotet vekk helsefrikortet mitt som jeg nettopp fikk, husker overhodet ikke hvor jeg la det, finner det ikke på noen logiske plasser, kanskje jeg til og med har kastet det ved et uhell. Må nok bestille nytt.

Og i dag var jeg hos hudlegen, som ba meg gå og ta blodprøve i blodprøvetakinga, før jeg forlot sykehuset (nå mistenker patologene at jeg har cøliaki, og at det er derfor jeg har så store hudproblemer i forhold til vanlige atopiske pasienter, de tok også ny hudbiopsi av meg i dag - jeg som var sikker på at jeg bare skulle få beskjed om at jeg hadde vanlig atopisk eksem, og at de ikke kunne gjøre noe - så dette er jo på en måte en positiv utvikling). Uansett, poenget mitt, er at da jeg gikk fra legen, glemte jeg blodprøvetakinga, og gikk rett til bussen! Da jeg hadde tatt bussen 3-4 stopp, husket jeg det, gikk av bussen og måtte gå tilbake til sykehuset! Sukk. Der har man for å ha dårlig konsentrasjonsevne!

Jeg må seriøst skjerpe meg, dette går ikke lenger...

Jeg tviler forresten på at jeg kommer til å ta en tatovering, det frarådes sterkt av hudlegene - det er flere som kommer og ønsker å få den fjernet pga blemmer og slikt (forårsaket av allergiske reaksjoner), men så har de ingen tilbud om laserfjerning. Men til slutt er det jo et individuelt valg, fikk jeg beskjed om. Jeg har aldri før interessert meg i tatoveringer, jeg anså det som unødvendig, men som minnestatovering, fikk det straks en annen betydning. Uansett hvor lyst jeg har, så klarer jeg nok å slå meg til å ro med den negative responsen fra hudlegene. Det er ingen vits å provosere fram hudproblemer, så mye problemer som jeg har hatt med huden allerede. Legger ved bilde av utkastet jeg tegnet til en tatovering, syns det ble så fint, jeg kan vel alltids bruke det til noe annet...

Jeg vil forresten si at folk tror kanskje at jeg har det helt forferdelig hele tiden, men det stemmer jo ikke da. Helga er jo et eksempel på at jeg kan ha det bra også. Jeg ble faktisk kjent med nye folk, noe som var veldig hyggelig! Dessuten møtte jeg mamma, som var på utdrikningslag - midt på dagen, vel og merke - det var jo litt interessant, synd jeg ikke fikk se henne på byen om natta! De hadde visst kledd seg riktig så staselig - eller var det stygt? En slags mellomting iallfall. :)
Ja, humoren er på plass, tross i det jeg har opplevd. Den er bare noe forandret - og kanskje til og med enda mer ekte.

Sitat fra Linda Goodman's "STJERNETEGN": 

"Ingen setter mer pris på morsomheter enn Krepsen, og denne siden av henne legges også merke til fordi hun vanligvis er ganske rolig og avbalansert. Den humoristiske sansen er aldri grunn eller uekte, den stammer fra hennes følsomme observasjoner av den menneskelige natur."

Også kan jeg jo nevne UKM Troms som var på Finnsnes for noen måneder siden. Den første dagen vi var der, var jeg så glad som jeg ikke hadde vært på lenge. Ja, faktisk, jeg følte meg lykkelig den dagen! Den følelsen er av sjelden vare nå til dags, jeg går en kronglete sti, og det finnes inget kart - jeg må tegne kartet underveis mens jeg går. Men dette kartet vil bli det mest dyrebare i min samling av kart over livets veier. Og de få blomstene som gror langs veikanten, gir meg mer glede enn de gjorde den gang det var mange av dem.

Jeg kan jo forsåvidt nevne at jeg mellom stegene, har vurdert å legge ned bloggen, for jeg er redd jeg skremmer unge mødre der ute med min opplevelse. Men når sant skal sies, så velger de selv om de leser eller ikke, og jeg har behov for å dele mine tanker og følelser med andre, slik at de lettere skal forstå at jeg ikke har glemt, og lettere kan ta hensyn. Dessuten er skrivingen god terapi for meg.

Og for det andre, så er statistikken for å miste barn, ekstremt lav, jeg er den første jeg kjenner som mister barn, kan du på en måte si. Jeg har riktignok en snill onkel som mistet sin kjære sønn (og førstefødte) for 11 år siden - men det er faktisk 11 år siden, det sier jo litt om statistikken? For 11 år siden, var jeg 10-11 år - jeg husker jeg hørte om min onkels og hans kones tap, men jeg forstod ikke så mye den gangen. Onkelen min skrev et brev til meg da vi mistet Linnea, og dette brevet tar jeg godt vare på - jeg merker at jo lengre tid det går, dess mer forstår jeg av brevet han sendte. I starten var det - for meg - bare ett sett med ord. Nå har ordene fått en mye større betydning, en betydning som jeg gjemmer dypt i mitt hjerte.

Av brevet, har jeg forstått at det eneste riktige er å fortelle sine barn om det barnet man mistet, fra det øyeblikket de lærer å forstå. For tapet av ens barn sitter så dypt i hjertet, man glemmer det aldri. Og det er viktig for meg at eventuelle småsøsken som måtte komme, vet å verdsette sin storesøster, selv om hun "bare" er en grav. Jeg vil la bilder av Linnea stå framme i huset, slik at mine fremtidige barn kan se henne, lære hennes utseende å kjenne. Jeg vil vise dem Linnea sine ting når tiden er inne for det, og jeg vil ta barna mine med til graven og la de legge igjen gaver til henne, jeg vil at de skal få et naturlig forhold til at de har en søster som ikke lenger lever. De skal vite at de har en søster, at hun ligger under jorden, de skal vite hvordan hun så ut, og de skal bygge seg opp et naturlig forhold til at min førstefødte er død på bildene, men også at hun er den vakreste sovende engel på jord, og den prektigste engel med de mykeste vinger i himmelen.

Når det gjelder engler, så har jeg forstått at det ikke er bare jeg som reagerer når noen kaller sine små levende barn for engler. Jeg tror jeg snakker for alle engleforeldre, når jeg sier at de er ikke engler, de er prinser og prinsesser, lykkepiller og lykketroll, men de er aldri engler, ikke mens de lever og ånder her på jorden. Linnea Aurora er en engel.

Jeg er heller ingen engel når jeg gjør noen en tjeneste, si heller at jeg er snill, for jeg er ingen engel.  

Min datter er en engel, med fløyelsmyke vinger og tindrende smil som danser på nattehimmelen om vinteren, i et skjær av grønt vakkert nordlys og blinkende stjerner, viser hun seg for oss, i all sin prakt.


Stien å gå er lang og vond, men det skal komme blomster,
store som små, den ene vakrere enn den andre.

Bare vent og se.