Skulle ønske jeg kunne leve i en drøm

Hver eneste natt de siste par ukene, har jeg hatt masse drømmer. Jeg ser på de som drømmer med det samme jeg husker dem, men mareritt når jeg tenker over det, for det er så vondt å tenke på hvor fine drømmene var..

Det at jeg husker masse jeg har drømt, tilsier vel bare at jeg sover dårlig. De fleste drømmene, kobler jeg til Linnea Aurora. Jeg vil begynne med den utrolig såre drømmen jeg hadde i natt, det var så utrolig vondt å våkne fra den og oppdage at det bare var en drøm...

Jeg drømte at Linnea skulle begraves, et helt år etter at hun døde. Det var en tung stemning i kirken, masse lys var tent, og det var veldig pent der. Blomster overalt, og fargene fra bildet til venstre fylte rommet. Da jeg skulle til å begynne å lese opp noen minneord, hørte jeg en underlig lyd, som om det var fjern barnelatter bakerst i kirken. Så var det noen som sa: "Det er Linnea! Og hennes tvilling Ingrid!" Barna spratt opp av et hull som åpnet seg i gulvet. Tvilling? Hadde Linnea en tvilling? (Vi har "kun" mistet ei jente, men i drømmen mistet vi tydeligvis tvillinger). Barna kom springende mot meg, med store lykkelige smil om munnen (de kunne tydeligvis både gå og snakke, og var like store som ett-åringer). Barna sprang inn i favnen min, jeg lo og gråt. "Dere lever!" sa jeg. "Hvordan er det mulig?!?" jeg kysset de begge på pannen og klemte de inntil meg. Ble så overveldet og lykksalig.

De forklarte at de hadde klart å overtale Han på den andre siden til å la de få leve, for mamma hadde det så vondt. Men det hadde tatt lang tid å overbevise Han på den andre siden om at de måtte få komme tilbake til Livet. De hadde vært ved det hvite lyset i ett helt år, der hadde de snakket med hvite, vakre engler og andre barn. Det hadde vært en stor grønn eng der med masse trær, og de hadde lekt i en stor trehuske med blomsterbånd. De hadde hatt det fint der, men savnet mammaen og pappaen sin. Jeg begynte å
lete etter pappa, som av en eller annen grunn ikke var i begravelsen, måtte fortelle han at barna hans var kommet tilbake til oss. Jeg fikk av en eller annen grunn ikke fortalt han det (noe lignende har jeg faktisk drømt og skrevet om tidligere). Begravelsen ble avlyst, og vi reiste rundt og fortalt familie og slekt om mirakelet. Før jeg rakk å finne pappaen til barna, våknet jeg...

I drømmen virket selvfølgelig alt logisk, og da jeg våknet, gikk det flere minutter før jeg kom tilbake til virkeligheten. Det begynte med at jeg tenkte "hvor er barna?" og begynte å se meg rundt. "Hæ? Barna? Jeg har jo bare ett barn...", og da forstod jeg hvor jeg var, at Linnea fortsatt var død, og at hun slettes ikke hadde noen tvilling. Den lykkelige følelsen forsvant. Ønsket jeg bare kunne fortsatt å leve i den nydelige drømmen, den var så fantastisk vakker, og føltes så virkelighetsnær... Jeg klarte ikke å stå opp etterpå. Fikk så vondt inni meg, måtte bare sove videre... Følte ikke at det var noe å stå opp til.

Merkelig nok, sitter jeg fortsatt igjen med følelsen av at Linnea har en tvillingsøster... Det føles så underlig. Nesten som om hun ikke er alene, der hun er. At hun har en søster der. Det er noe av det rareste jeg noensinne har følt.. Det føles nesten litt lettere, å tenke at hun er ett sted og har det moro med en tvillingsøster. Mens jeg skriver dette, kommer jeg til å tenke på noe jeg har hørt om at man kan bli gravid med tvillinger, men at den ene tvillingen dør tidlig i svangerskapet - så tidlig at det egentlig ikke er tydelig at man har vært gravid med tvillinger..

Jeg må nesten klype meg selv i nakken nå når jeg plutselig tenker at Linnea kom til meg mens jeg sov for å fortelle meg at hun har det bra, og at hun ikke er ensom. Kanskje fortelle meg at hun hadde en søster tidlig i svangerskapet. Jeg tror på litt overnaturlige ting, men dette virker igrunn for fjernt. Samtidig føles det godt å tenke sånn. Beroligende på en måte... "Hun er der ute ett sted, og hun har det bra." Og samtidig kan jo dette forklare at jeg ikke kunne finne pappaen og fortelle han om at barna hans returnerte - for det foregikk kun i mitt eget sinn - han ville ikke få vite det i virkeligheten selv om jeg fortalte det i drømmen - skjønner noen hva jeg mener?

Nå høres jeg jo nesten litt "fanatisk" ut, jeg vet jo at det bare var en drøm... Men på ett vis føles det godt å tenke at det ikke var det.

Den neste drømmen jeg skal fortelle om, var veldig merkelig og rotete, men her er det jeg husker:

Jeg gikk nedover en vei. Alt foregikk i svarthvitt. Jeg oppførte meg som om jeg var full, men det var jeg ikke. Gikk og klunket vann. Så gikk det en politimann forbi, med en høy gammeldags hjelm på hodet. Han stoppet meg ikke, enda jeg så aldri så full ut. Foran meg fikk jeg plutselig øye på en liten skapning som gikk som E.T. Skapningen – la oss kalle den E.T. - hadde en slags posedrakt med armer og ben på seg (E.T. i filmen var jo dekket av ett laken). Jeg gikk ned for å se hva dette kunne bety, «E.T» stoppet da jeg kom dit, jeg satte meg ned på huk og løftet av posedrakten. Det var en bitteliten jentebaby! Helt alene! Som gikk som E.T! Jeg hadde lyst til å beholde babyen, ta vare på henne som min egen. Plutselig dukket politimannen opp igjen, løftet opp babyen og satte seg på en benk. Jeg satte meg ved siden av han og strøk på den lille sitt kinn. Politimannen fortalte meg at det var Supermann sitt barn. (Jeg kjente visst Supermann). Jeg tenkte at «men Supermann sitt barn er jo ikke en baby lenger?», og det gikk opp for meg at jeg hadde reist tilbake i tid. Hvordan hadde jeg reist tilbake i tid? Det gikk opp for meg at dette måtte ha noe å gjøre med noe Supermann forsøkte å fortelle meg en gang. Da politimannen sa at barnet skulle tilbake til fosterforeldrene, ble jeg lei meg. Fosterforeldre? Kunne ikke jeg få være fostermor? Jeg som har mistet mitt barn? Jeg måtte holde meg for å gråte, kunne ikke fortelle noe til politimannen, da måtte jeg jo røpe at jeg kom fra framtiden (teknisk sett måtte jeg jo ikke røpe det da).

Hver natt drømmer jeg om død, og om Linnea og babyer. Det gjør så vondt, langt inn i hjertet... 

Linnea Aurora, hvil i fred..

Mamma elsker deg over alt på jord.

Og over alt i himmelen, eller hvor enn du måtte befinne deg nå.