Ett halvt år har gått...

"Det er ett halvt år siden nå. Hun har vært død i et halvt år allerede! Jeg forstår det liksom ikke. Hvordan er det mulig?! For meg kunne det like gjerne ha gått en måned! Jeg skjønner virkelig hva de mener med uttrykket "Jo eldre du blir, jo fortere går tiden". Jeg vil ikke at tiden skal gå. Jeg vil aller helst leve i den tiden der sjokket var like stort for alle, sjokket over at hun døde. Tiden før begravelsen fant sted. Tiden da ting ikke hadde gått ordentlig opp for meg enda."

Dette var et sitat fra mobilnotatene mine, skrevet den 10. mai 2011.

Jeg kunne ha skrevet en hel del fra notatene på telefonen min nå, men føler at mye av det bare blir gjentakelser, og noe kan også virke litt makabert - har noen makabre tanker og bilder i hodet, som egentlig ikke egner seg for offentligheten... De er vonde nok for meg å tenke på.

Men her er iallfall et lite notat fra telefonen min i morges, da jeg nylig hadde våknet:

"Sorgen sitter hardt i magen i dag. Det er et halvt år siden hun ble født i kveld. Et halvt år siden jeg holdt henne i armene mine for første gang. Og det ble ikke som forventet. Et dødt barn av mitt eget kjøtt og blod lå i armene mine den dagen. Det er så ufattelig vondt. Jeg sitter med tårer i øynene. I kveld skal jeg tenne masse lys, kl 20.42 skal jeg tenne dem, for det var da hun ble født. Lørdag 13. november 2010, kl. 20.42. Jeg kan ikke si at hun skulle vært et halvt år gammel i dag, for det er ikke sant. Men jeg kan si at dersom alt hadde gått som planlagt, og hun ble født til termin 11. desember, skulle hun vært 5 mnd. og 2 dager gammel i dag. Jeg skal besøke graven etterpå. Nå skal jeg se om jeg får sove litt til på morgenkvisten, også skal jeg høre mer på sangen som minner meg om Linnea. Sangen jeg hørte på i perioden før begravelsen. Ironisk nok byttet jeg mobil og abonnement den dagen vi fikk dødsbudskapet, 10. november 2010. Ringetonen min da ble "Lars Kilevold - When You're Gone" - den lå på tlf. fra før av, og jeg fant ut at jeg likte sangen. Dette er grunnen til at den minner meg om Linnea, i tillegg kan jeg knytte deler av teksten til hendelsen. Bare tittelen sier jo nok..."

Dagen har ikke bare vært vond da, den har vært noe vemodig fin også. Da Kai Håvard var ferdig på jobb, ble han med til graven for å tenne lys. Vi tente lys forrige helg også, da hadde snøen tint såpass at det endelig gikk an. Da vi var der i dag, skinte solen, det blåste litt og var småkjølig, men ikke så kaldt at vi hastet vekk derifra. Etter å ha tent lys stod vi hånd i hånd og betraktet synet av gravstedet som var kommet mer til syne. Vi hadde tent et 100-timers lys, og lyset som stod i lykten fra forrige gang. Lykten hadde nemlig veltet ettersom snøen smeltet, og bakken kom til syne. Vi kunne nå se jordflekken og blomstene. Den første lykten vi fikk, som stod på bakken, hadde et sprukket glass, og ett glass som var løsnet, så vi brukte ikke den i dag. Lykten var i tillegg skitten. Helt egentlig så hele graven skitten ut nå etter vårløsningen. Jeg gleder meg til sommeren kommer ordentlig, og gravstenen er på plass. Da kan vi endelig rydde på gravstedet og gjøre det pent der, slik at Linnea får det slik hun er verdig å ha det.

Slik som på det øverste bildet, så det ut der i dag, men slik så ut for bare en uke siden:

Jeg har sett at stener har veltet på gravlunden, så jeg skal snakke med begravelsesbyrået slik at vi kanskje får en stødigere stein, en som ikke velter uten videre. Dessuten har jeg sett stener som har grodd mose på, det vil ikke vi ha. Kai tror at stenen vår blir glattpolert, og at det ikke skal bli noe problem. Vel, det får tiden vise. :-)

Nei, nå får jeg heller oppdatere litt mer siden. Følte bare at jeg måtte få inn et lite innlegg i dag.

Linnea Aurora, nå er det et halvt år siden vi traff deg for første gang, dessverre skal vi aldri mer treffes igjen.
Mamma og pappa elsker deg.