I dag har jeg en merkelig dag. Jeg er ikke meg selv - skulle til å si "overhodet" - men det ville være å lyve, for litt meg selv er jeg jo. Innimellom. Akkurat nå for eksempel.
Det har seg sånn at jeg er ganske borte i dag, jeg gjør ting, slik som Connie ville ha gjort. Vel, i hvert fall nesten. Jeg tok bussen til byen, og gikk inn på Kaigata legekontor hvor jeg endte opp med å fortelle en lege om at jeg klarer å gjøre min egne ting, men jeg greier for tiden ikke å gjøre ting der jeg må forholde meg til andre, for da føler jeg plutselig at det kreves så mye av meg. Nå til dags så kreves det et tonn krefter hos meg bare for å gå en tur.
Jeg ordnet meg en sykemelding med sykemeldingsgrunnlaget "Psykisk ubalanse situasjonsbetinget" og "Eksem atopisk". Det er første gang "Psykisk ubalanse" har stått som grunnlag og diagnose hos meg i tillegg til eksemen. Jeg ble nesten litt sjokkert.
Deretter tok jeg buss til sykehuset for eksembehandling (lysbehandling, som for øvrig går veldig fint denne gangen). Jeg sendte så en sms til sosionomen som jeg gjerne skulle ha snakket med, men jeg tror hun har fri i mai måned, er ikke sikker. Jeg trenger å lette hjertet og frustrasjonen min for noen nå.
Jeg leverte så sykemelding på NAV og jobben.
Det er kakaovær, så jeg laget meg en kopp kakao da jeg kom hjem. Og jeg begynte å pynte en eske til Linnea, som tingene hennes ligger oppi. Det blir veldig fint om jeg må si det selv.
Jeg drakk ikke opp kakaoen, noe jeg alltid gjør - drikker den opp altså - og jeg dekorerte esken med en form for vrangforestillinger. Jeg innbilte meg f.eks. i en liten stund at en synål var ondskapsfull.
Slike type vrangforestillinger har jeg gått med i hele dag - jeg har altså gjort ting som Connie ville ha gjort - men jeg har også tenkt ting som Connie aldri ville ha tenkt. Rare ting, akkurat som om jeg drømmer i våken tilstand.
Jeg er forresten kjempedeprimert i dag, så det kan jo ha en sammenheng. Da jeg gikk fra bussen og hjem, tok jeg meg selv i å tenke 2 ord mange ganger på rad, før jeg skjønte hva jeg tenkte. "Rase forbi" var ordene. Er ikke sikker på hvorfor jeg tenkte det, det må ha hatt noe med trafikken å gjøre. "Rase forbi, rase forbi, rase forbi", tenkte jeg, mange ganger! Ser du det for deg? Hvor dumt høres det ikke ut? Da det gikk opp for meg at jeg hadde hengt meg opp i denne ene tanken, var det som å våkne fra en drøm og innse virkeligheten.
Jeg tror jeg må være bra utslitt psykisk, for dette ligner virkelig ikke meg...
Det har seg sånn at jeg er ganske borte i dag, jeg gjør ting, slik som Connie ville ha gjort. Vel, i hvert fall nesten. Jeg tok bussen til byen, og gikk inn på Kaigata legekontor hvor jeg endte opp med å fortelle en lege om at jeg klarer å gjøre min egne ting, men jeg greier for tiden ikke å gjøre ting der jeg må forholde meg til andre, for da føler jeg plutselig at det kreves så mye av meg. Nå til dags så kreves det et tonn krefter hos meg bare for å gå en tur.
Jeg ordnet meg en sykemelding med sykemeldingsgrunnlaget "Psykisk ubalanse situasjonsbetinget" og "Eksem atopisk". Det er første gang "Psykisk ubalanse" har stått som grunnlag og diagnose hos meg i tillegg til eksemen. Jeg ble nesten litt sjokkert.
Deretter tok jeg buss til sykehuset for eksembehandling (lysbehandling, som for øvrig går veldig fint denne gangen). Jeg sendte så en sms til sosionomen som jeg gjerne skulle ha snakket med, men jeg tror hun har fri i mai måned, er ikke sikker. Jeg trenger å lette hjertet og frustrasjonen min for noen nå.
Jeg leverte så sykemelding på NAV og jobben.
Det er kakaovær, så jeg laget meg en kopp kakao da jeg kom hjem. Og jeg begynte å pynte en eske til Linnea, som tingene hennes ligger oppi. Det blir veldig fint om jeg må si det selv.
Jeg drakk ikke opp kakaoen, noe jeg alltid gjør - drikker den opp altså - og jeg dekorerte esken med en form for vrangforestillinger. Jeg innbilte meg f.eks. i en liten stund at en synål var ondskapsfull.
Slike type vrangforestillinger har jeg gått med i hele dag - jeg har altså gjort ting som Connie ville ha gjort - men jeg har også tenkt ting som Connie aldri ville ha tenkt. Rare ting, akkurat som om jeg drømmer i våken tilstand.
Jeg er forresten kjempedeprimert i dag, så det kan jo ha en sammenheng. Da jeg gikk fra bussen og hjem, tok jeg meg selv i å tenke 2 ord mange ganger på rad, før jeg skjønte hva jeg tenkte. "Rase forbi" var ordene. Er ikke sikker på hvorfor jeg tenkte det, det må ha hatt noe med trafikken å gjøre. "Rase forbi, rase forbi, rase forbi", tenkte jeg, mange ganger! Ser du det for deg? Hvor dumt høres det ikke ut? Da det gikk opp for meg at jeg hadde hengt meg opp i denne ene tanken, var det som å våkne fra en drøm og innse virkeligheten.
Jeg tror jeg må være bra utslitt psykisk, for dette ligner virkelig ikke meg...
"for litt meg selv er jeg jo. Innimellom. Akkurat nå for eksempel."
SvarSlettJeg måtte le litt av akkurat det der. Det høres så komisk ut.. Huff.
Det der hørtes ut som noe jeg kunne funnet på å gjøre. Altså tenke samme ordet om og om igjen for så å "våkne" og lure på hva i all verden jeg tenkte på.. Det minnet meg forresten på den sære drømmen hvor broren min gjentatte ganger sa "Er vi i Syden? hæ? I syden? hæ? hæ? hæ?" Den var syk..
I tillegg får jeg ofte tvangsforestillinger, akkurat det med synåla er et typisk eksempel.
En gang satt jeg og stirret på noen appelsiner i en kurv på et bord. Så tenkte jeg "Hva om jeg plutselig tok hele appelsinen i munnen på en gang? Den er jo alt for stor. Jeg hadde fått den i halsen. Den hadde tettet igjen. Jeg hadde ikke fått puste." Så tok jeg automatisk opp appelsinen og tok den til munnen. Skulle til å tygge over den før jeg innså hva jeg holdt på med.. Sære greier.
Poenget mitt var iallefall at jeg tror det er ganske vanlig å ha slike her dager av og til. Spesielt etter å ha opplevd noe så vondt og sårt som du. Spesielt om man er deprimert. Noe jeg ofte er. Da dukker det opp mange rare tanker man ikke helt kan forklare. Ofte knyttet til død eller andre såre ting.
Glad i deg, Connie. <3
Snakk med meg, ring meg når som helst. Omså en melding. Når du enn måtte føle for å snakke. <3
Tusen takk, Viveka. <3
SvarSlettJeg skal ringe når jeg føler for det, men av og til føles det nesten mest riktig å lukke meg inne en dag eller to - være for meg selv - ikke gjøre annet enn jeg lyster og får til - slippe ut sorgen, summe meg litt og samle krefter. Krefter til å gå ut, treffe folk, gjøre det jeg må gjøre, snakke med andre - bortsett fra Kai Håvard vel og merke. Han er den eneste jeg virkelig takler i mitt nærvær når jeg har tunge dager. Så altså, hvis jeg stenger meg litt inne, så er det kanskje det jeg har behov for. Jeg må ikke presse meg selv for hardt, da vil jeg gå til grunne...
Kanskje du har rett i at slike "merkelige dager" er normalt fra tid til annen, jeg vet ikke. Vi mennesker er jo rare. Jeg har sikkert hatt noen ulogiske stunder før, men i så fall må det har vært på morgekvisten når jeg enda ikke har gnidd søvnen ut av øynene. Dette varte en hel dag, og det var derfor det føltes så merkelig.
Takk igjen, Viveka, du er en fantastisk venninne <3
Skjønner det, Connie. Det er nok godt å være for seg selv, reflektere og som du sier, slippe ut sorgen. Det skal du bare fortsette med. Tårer er bra, det er bra å sørge.
SvarSlettOg fint å høre at jeg er en god venninne for deg, prøver hvertfall å være det. <3
Du er også en fantastisk venninne for meg! <3
Det er ikke alltid jeg gråter selv om jeg stenger meg inne og "slipper ut sorgen", det er så mange måter å slippe ut sorg på. Gjennom å lage ting - gjennom å skrive - sitte eller ligge stille og tenke - til og med gjennom å "kose meg" slipper jeg på en måte ut sorgen, dette høres kanskje rart ut, men gjennom å f.eks. se på en film, med noe godt å spise og drikke ved siden av, får jeg koble ut virkeligheten og late som at jeg ikke har noen mål i livet - late som at ingenting er vanskelig - slippe å forholde meg til noe eller noen. Jeg vet ikke om jeg greier å forklare hva jeg mener... Du skjønner kanskje?
SvarSlettAaw. Det er godt å høre <3
Føler jeg kan virke litt selvsentrert til tider..