Å takle andres barn

Jeg kan liksågodt bare skrive det her. Jeg har holdt det inne i meg så lenge, og jeg tror egentlig bare at folk har godt av å vite det. Ville ikke skrive dette offentlig før, for å ikke lage noe ubehag i forhold til andres babyer, men det ser ut til at ubehag kan oppstå uten at jeg skriver noe offentlig, så da kan liksågodt hele verden få vite det.

Ja, jeg sliter med å se, høre eller høre om andres babyer. Dette er ikke noe personlig mot noen, men en helt vanlig reaksjon hos mennesker som har mistet barn. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på å være gravid igjen, men det fjerner ikke sorgen min. Først trodde jeg at sorgen begynte å avta da jeg ble gravid igjen, at ting ble bedre. - Men det viser seg

at jeg antakeligvis bare har fortrengt en masse sorgfølelser. Det skjønte jeg da det bare var en måned igjen til Linneas et-årsdag. Da hjalp ikke svangerskapet så mye på sorgen lenger. Jeg vil alltid ha et barn for lite, det er ikke som om dette barnet blir en erstatning. Dessuten vet vel ikke jeg om svangerskapet vil gå bra denne gangen.

Så spesielt sliter jeg vel med å ha kontakt med de som fikk baby rundt den tiden jeg mistet, - i alle fall hvis disse ikke hadde barn fra før, for jeg skulle jo vært nybakt praksiserende mamma til min førstefødte på samme tid som dem. Jeg blir stadig påminnet hvor stor ungen min skulle vært i dag om hun hadde fått leve.

Jeg sliter også med å ha kontakt med de som fikk barn etter meg, for jeg skulle jo hatt den erfaringen først, jeg skulle kunne dele mine erfaringer med dem. Også har jeg ingen erfaring å dele, for min erfaring er en død baby. En død baby som jeg presset fram til verden, som ble obdusert og begravet. Begravet istedet for døpt, - når jeg skal si eller tenke dåp, så tenker jeg automatisk begravelse. For det var min "kirkeopplevelse" med barnet mitt. Når ei gravid venninne sa til meg at hun hadde dåpskjolen klar, ble jeg først forvirret, - kunne man gjøre den klar allerede nå? Før man så at svangerskapet gikk bra? - Selvfølgelig kan man det. Det er bare jeg som ikke takler forberedelsene etter min opplevelse. Det har ikke helt gått opp for meg at dersom jeg får et levende barn, så skal barnet døpes. Fordi mitt første barn ble ikke døpt, hun ble begravet. Barnet mitt ligger under bakken. Hun skulle jo ikke ligge under bakken, hun skulle vært her hos meg, hun skulle pustet og levd. Men det gjør hun ikke, og det savnet må jeg leve med hver eneste dag.

Jeg sliter også litt med gravide venninner som ikke har samme erfaring som meg, de tar ofte for gitt at alt skal gå bra. Det føles i alle fall sånn for meg. Det er ikke sikkert at det er sannheten, at de tar det for gitt. Aller mest sliter jeg med de venninnene som er lengre på vei enn meg, for da vet jeg at de ligger foran meg i erfaring hvis alt går bra. Jeg ønsker jo ikke at de skal miste, bare sånn at jeg liksom skal få erfaring med å ha en baby før dem. Det er ikke det jeg sier. Det er aldri rettferdig å miste et barn, og det er aldri urettferdig at noen får beholde sine barn. Å få beholde sine barn, er det meste rettferdige som finnes, spør du meg.

Men likevel; når jeg går i byen og ser små babyer, trekker jeg meg unna. Spesielt hvis det er jentebabyer. For det minner meg på alt jeg har gått glipp av. Uansett om barnet ler eller skriker, så savner jeg det. 

Senest i går da jeg var inne på et senter, ble jeg tvunget til å gå mellom to barnevogner, der den ene babyen skrek høylytt. Jeg kjente sterkt på lengselen i det øyeblikket, tårene presset på bak øyelokkene, og jeg hastet mot utgangen. Lettelsen jog igjennom meg da jeg kom meg inn mellom svingdørene, men tror dere ikke at moren med den skrikende babyen klarte å presse seg inn mellom de samme svingdørene der jeg stod? Skrikingen kom bare enda nærmere, jeg taklet det nesten ikke. Moren må ha trodd at jeg hatet barneskrik da jeg nærmest sprang avgårde da vi kom ut gjennom døra, - men det var jo ikke sannheten. Sannheten var at jeg tenkte på alt jeg har gått glipp av, alt jeg har tapt, og om jeg noen gang skulle få oppleve gledene og vondtene ved å ha en baby.

Det kan i tillegg være vemodig for meg å se litt større jentunger, fordi det minner meg på at jenta mi aldri skal få bli så stor.

Egentlig er jeg ganske stolt av meg selv som har klart å kontakte et par venninner som har et lite barn, for det er mange i min situasjon som ikke ville ha klart det overhodet. Jeg kontakter disse venninne fordi jeg bryr meg.

Men når jeg må kjempe meg gjennom hver bidige dag, hente styrke fra en plass langt inne i meg, - gud vet hvor jeg får den styrken fra - og må sove med sparkebuksa til jenta mi inntil hjertet mitt om natta for å ha henne nært meg, - da er det ikke så lett å ta hensyn til andre. Jeg har for mye i hodet om dagen til å makte alt. Sorgen blir altoppslukende, og jeg føler meg selvsentrert.

Det er noe som heter "det er en tid for alt" - det vil komme en tid for å være med mine venninner som har babyer, det vil komme en tid der jeg vil takle det bedre, det er jeg sikker på, - men akkurat nå er det tid for å sørge (og det er ingen regler som forteller hvordan sorg skal foregå, - hva man har lov til å tenke eller ikke). Akkurat nå er det tid for å gjøre plass til alle følelsene som bobler inne i meg, det er tid for å ta meg av mine egne behov. Jeg lever med en usynlig smerte, og det må jeg alltid gjøre, - men jeg må bare lære meg å leve med den smerten. Det er fortsatt dager der jeg lurer på om jeg noensinne vil lære meg det.

PERSPEKTIV
 
"Mennesker vokser i livets strid",
heter det velberget
blant folk som har striden bak seg

Ska lure på det...
Sjøl har jeg faktisk minket.
Snart er jeg så liten
at jeg ser himmelen
gjennom lissehøla i skoa mine...

- Hans Børli