Føler at dette innlegget er litt rotete, men men...
På lørdag dro jeg og min kjære for å rydde graven til gravstenen skulle komme opp, men til vår forbauselse var stenen allerede montert da vi kom fram. Jeg tenkte på veien dit "tenk om han allerede har satt den opp?", men slo det fra meg fordi jeg hadde jo sagt ifra at vi ville være der når det skjedde.
Jeg fikk mistanke allerede da vi kom med bussen (om at stenen var på plass), for vi kan se
gravplassen fra bussvinduet. Jeg syntes det var noe som var annerledes, klarte ikke å se korset, skimtet bare noe hvitt - dette hvite viste seg å være gravlykten. Korset lå bak stenen.
Da vi kom innenfor kirkegårdsgjerdet og kunne se gravplassen tydeligere, utbrøt jeg: "Se, stenen er allerede satt opp! Det var det jeg syntes jeg så!"
Jeg kunne på lang avstand se at stenen skilte seg ut. Ikke bare det at den var littegranne større enn de andre, men fargene og fasongen på den. På vei mot hvilestedet til jenta vår, ga jeg uttrykk for disse tankene til min kjære, og han var enig.
Det eneste jeg klarte å si når vi kom fram, var hvor mye den skilte seg ut, og hvor flau jeg følte meg. Den skilte seg sånn ut fra alle de andre stenene rundt at jeg følte vi hadde "overdrevet", men jeg burde jo ikke være flau. Stenen er til ære for vår nydelige lille datter, og siden jeg ikke kan gjøre henne til det lykkeligste og heldigste barn på jorden, så vil jeg gjøre henne til det lykkeligste og heldigste barn i himmelen ♥
Kjæresten min la ut om hvor flotte fargene og detaljene på stenen var, hvor mye den liknet på skissene. Til slutt sa han: "Det er ditt design, Connie!" Da klarte jeg ikke å holde meg mer, tårene kom silende, og jeg gjemte ansiktet mot min kjæres skulder. Han spurte meg om det gikk bra. "Jada, joda," sa jeg. "Ble den ikke bra?" sa han, - jeg tror han mente det retorisk. Jeg så opp på han: "Den er helt perfekt! Den er akkurat slik jeg så den for meg!"
Tenk, stenen ble så perfekt at jeg begynte å gråte på min kjæres skulder når jeg så den! ♥ Hadde ikke forventet at den skulle bli så perfekt! Ble rett og slett positivt overrasket! Sikkert fordi det har vært så mange skuffelser i henhold til Linnea Auroras minne, som jeg nevnte i et tidligere innlegg.
Vi ble stående og beundre stenen en stund før vi begynte å rydde graven. Pynten fra gudmor Karoline var enda surret rundt korset, så den tok jeg av og surret rundt lyktestangen som fortsatt stod der uten lykt. Den andre lyktestangen tok vi med hjem inntil videre.
Vi tok også vekk blomsten, for den var blitt så stygg, dessuten stod den litt langt foran stenen - stenen ble plassert lenger bak enn korset opprinnelig stod.
Dere vil kanskje synes at dette er rart, men vi tok faktisk med oss korset hjem. Jeg var veldig usikker på om vi skulle gjøre det, men tenkte at det var bedre å gjøre det med en gang, enn å senere angre på at vi ikke hadde gjort det. Så nå ligger korset i en eske i boden. Ikke at jeg vet hva vi skal gjøre med korset, det blir jo bare liggende der. Det er vel noe med det å ta vare på alt vi har etter datteren vår, vår førstefødte.
Montøren klarte selvfølgelig å sette opp stenen uten at vi var der likevel, enda jeg ga beskjed om at vi ville være tilstede... Dvs. jeg hadde gitt beskjed til begravelsesbyrået flere ganger, så tok vel for gitt at de hadde gitt beskjed til montøren. Jeg fikk tlf.nr til montøren og skulle ringe han på mandag, hadde jeg tenkt, men nå blir jo ikke det noe av.
Så føler at det er et lite "hull" der nå, på en måte. Vi får jo ikke se henne vokse opp, så derfor ville jeg på en måte få med meg alt som var å få med seg, - se at stenen ble montert - vite dato og klokkeslett, se hvordan det foregikk. Så da vi hadde dratt fra kirkegården på lørdag, tenkte jeg på at det er som om noen andre har satt et punktum midt i setningen min, på en måte... Setningen ble ikke fullført.. Men disse tankene går vel over.. Kan ikke gjøre noe med dette nå allikevel.
Det var vel mest sårt med en gang, - sjokket over at stenen plutselig stod der. Vi har ventet så lenge, og jeg var innstilt på å være tilstedet når den ble montert. Var liksom ikke helt mentalt forberedt på at stenen plutselig skulle stå der.
Jeg prøver å tenke at det var det vel på en måte fint at stenen var på plass første gang jeg så den, for da så den bare enda mer perfekt ut. Selv om jeg får noen dumme tanker innimellom om dette "hullet" som jeg snakket om. Det går nok over. Må vel bare sove litt på det.
Nordlys, nattehimmel, blomster og Linnea Aurora ♥
På lørdag dro jeg og min kjære for å rydde graven til gravstenen skulle komme opp, men til vår forbauselse var stenen allerede montert da vi kom fram. Jeg tenkte på veien dit "tenk om han allerede har satt den opp?", men slo det fra meg fordi jeg hadde jo sagt ifra at vi ville være der når det skjedde.
Jeg fikk mistanke allerede da vi kom med bussen (om at stenen var på plass), for vi kan se
gravplassen fra bussvinduet. Jeg syntes det var noe som var annerledes, klarte ikke å se korset, skimtet bare noe hvitt - dette hvite viste seg å være gravlykten. Korset lå bak stenen.
Da vi kom innenfor kirkegårdsgjerdet og kunne se gravplassen tydeligere, utbrøt jeg: "Se, stenen er allerede satt opp! Det var det jeg syntes jeg så!"
Mamma på besøk hos Linnea-vennen sin ♥
Bildet illustrerer hvor stor stenen faktisk er.
Jeg kunne på lang avstand se at stenen skilte seg ut. Ikke bare det at den var littegranne større enn de andre, men fargene og fasongen på den. På vei mot hvilestedet til jenta vår, ga jeg uttrykk for disse tankene til min kjære, og han var enig.
Det eneste jeg klarte å si når vi kom fram, var hvor mye den skilte seg ut, og hvor flau jeg følte meg. Den skilte seg sånn ut fra alle de andre stenene rundt at jeg følte vi hadde "overdrevet", men jeg burde jo ikke være flau. Stenen er til ære for vår nydelige lille datter, og siden jeg ikke kan gjøre henne til det lykkeligste og heldigste barn på jorden, så vil jeg gjøre henne til det lykkeligste og heldigste barn i himmelen ♥
Kjæresten min la ut om hvor flotte fargene og detaljene på stenen var, hvor mye den liknet på skissene. Til slutt sa han: "Det er ditt design, Connie!" Da klarte jeg ikke å holde meg mer, tårene kom silende, og jeg gjemte ansiktet mot min kjæres skulder. Han spurte meg om det gikk bra. "Jada, joda," sa jeg. "Ble den ikke bra?" sa han, - jeg tror han mente det retorisk. Jeg så opp på han: "Den er helt perfekt! Den er akkurat slik jeg så den for meg!"
Tenk, stenen ble så perfekt at jeg begynte å gråte på min kjæres skulder når jeg så den! ♥ Hadde ikke forventet at den skulle bli så perfekt! Ble rett og slett positivt overrasket! Sikkert fordi det har vært så mange skuffelser i henhold til Linnea Auroras minne, som jeg nevnte i et tidligere innlegg.
Vi ble stående og beundre stenen en stund før vi begynte å rydde graven. Pynten fra gudmor Karoline var enda surret rundt korset, så den tok jeg av og surret rundt lyktestangen som fortsatt stod der uten lykt. Den andre lyktestangen tok vi med hjem inntil videre.
Vi tok også vekk blomsten, for den var blitt så stygg, dessuten stod den litt langt foran stenen - stenen ble plassert lenger bak enn korset opprinnelig stod.
Dere vil kanskje synes at dette er rart, men vi tok faktisk med oss korset hjem. Jeg var veldig usikker på om vi skulle gjøre det, men tenkte at det var bedre å gjøre det med en gang, enn å senere angre på at vi ikke hadde gjort det. Så nå ligger korset i en eske i boden. Ikke at jeg vet hva vi skal gjøre med korset, det blir jo bare liggende der. Det er vel noe med det å ta vare på alt vi har etter datteren vår, vår førstefødte.
Montøren klarte selvfølgelig å sette opp stenen uten at vi var der likevel, enda jeg ga beskjed om at vi ville være tilstede... Dvs. jeg hadde gitt beskjed til begravelsesbyrået flere ganger, så tok vel for gitt at de hadde gitt beskjed til montøren. Jeg fikk tlf.nr til montøren og skulle ringe han på mandag, hadde jeg tenkt, men nå blir jo ikke det noe av.
Så føler at det er et lite "hull" der nå, på en måte. Vi får jo ikke se henne vokse opp, så derfor ville jeg på en måte få med meg alt som var å få med seg, - se at stenen ble montert - vite dato og klokkeslett, se hvordan det foregikk. Så da vi hadde dratt fra kirkegården på lørdag, tenkte jeg på at det er som om noen andre har satt et punktum midt i setningen min, på en måte... Setningen ble ikke fullført.. Men disse tankene går vel over.. Kan ikke gjøre noe med dette nå allikevel.
Det var vel mest sårt med en gang, - sjokket over at stenen plutselig stod der. Vi har ventet så lenge, og jeg var innstilt på å være tilstedet når den ble montert. Var liksom ikke helt mentalt forberedt på at stenen plutselig skulle stå der.
Jeg prøver å tenke at det var det vel på en måte fint at stenen var på plass første gang jeg så den, for da så den bare enda mer perfekt ut. Selv om jeg får noen dumme tanker innimellom om dette "hullet" som jeg snakket om. Det går nok over. Må vel bare sove litt på det.
Fot-og håndavtrykket til Linnea Aurora ♥
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar