Først vil jeg bare skrive at takket være facebook fikk jeg kontakt med en utrolig snill dame som vil GI meg lykten sin! Så mitt søk ga resultater, og det er jeg utrolig glad og takknemlig for :) Vil igjen takke alle som engasjerte seg, dere er fantastiske mennesker! :)
Nå har det seg sånn at vi enda venter på gravstenen. Det har vært veldig frustrerende. Det har hele tiden oppstått noe som gjør at det tar lengre tid. Siste leveringsdato var satt til i dag, 21. oktober, - han skulle ringe meg når stenen kom, men jeg har enda ikke hørt noe. Håper han bare ikke har hatt anledning til å ringe, og at jeg hører noe på mandag. Stenen burde iallefall komme opp i løpet av neste uke.
Stenen skal jo på en måte være et slags punktum. Punktumet vi har ventet på. Det blir ikke "ordentlig" et-årsdag uten gravsten. Det første sørgeåret er liksom det første kapittelet, - kapittelet føles ikke avsluttet uten noen sten...
Jeg må jo innrømme at jeg grugleder meg til å se stenen, siden vi har designet den selv. Tenk om den ikke svarer til forventningene? Derfor prøver jeg å forvente "det verste" - jeg
har blitt så vant til at ting ikke blir som jeg ønsker i henhold til graven og min datters død. Det har vært så altfor mange skuffelser, uten at jeg orker å gå mer innpå det nå. Dere som har lest bloggen min, vet hva jeg snakker om.
Ellers kan jeg jo meddele at jeg har "tatt neste skritt" og spurt begravelsesbyrået om jeg kan reservere gravplass ved siden av min datter. Dette høres ikke aktuelt ut, siden hun ligger på en barnegravlund. Eneste mulighet for meg er visst å velge å kremeres, slik at urnen kan settes ned ved min datters grav.
Jeg vet at dette forhåpentligvis blir mange år til, men man vet aldri hva livet bringer. Livet er en risiko, og det eneste man kan gjøre, er å leve det slik det er. Jeg vil bare ikke at det skal være for sent, - jeg vil ligge ved siden av mitt barn, for vi kjenner ingen som ligger begravet på Elverhøy - ingen som jeg vet om i alle fall. Min datter ligger blant fremmede. Vidunderlige Karoline prøvde å berolige meg med at Linnea ligger sammen med andre barn, og nå leker de sammen, men jeg føler liksom ikke at det er nok. Jeg vil være hos henne inn i evigheten. Når ikke mitt hjerte banker mer, så vil jeg være hos henne fysisk. Hun har liksom ingen andre, på en måte, enn oss foreldrene.
Jeg så liksom ikke for meg kremasjon, men dette kan jo forandre seg i mine øyne. Det viktigste er at jeg får være i nærheten av datteren min når den tid kommer. Det er egentlig ganske merkelig, for jeg har snakket med en annen englemamma i samme situasjon som meg, og hun har fått reservert plass ved siden av datteren sin. Hvorfor skulle ikke jeg kunne gjøre det?
Hvis det bare er noen dumme regler som forhindrer meg i å gjøre det, så syns jeg det er opprivende! Det skulle ikke være nødvendig. Jeg fikk også beskjed om at det vanlige var å reservere plass når man melder inn dødsfallet, men hvor klar i hodet var vi da vi mistet Linnea? Dette er ikke noen kritikk mot noen, for vi fikk faktisk mye hjelp, vi hadde ingen erfaring med gravferd, så det er jo helt logisk at ting ble som de ble, - men vi valgte faktisk verken kirke eller gravsted selv.
Jeg er takknemlig for all hjelp vi fikk, det er ikke det, men hadde jeg vært klar nok i hodet til å velge selv, ville jeg ønsket å gravlegge henne i nærheten av familie. Problemet er at min nærmeste familie - min mormor og stemorfar - ligger gravlagt i Storfjord, og det ville vært 2 timer unna der vi bor. Også vet ikke jeg om min kjære ville vært enig i det.
Men det er uansett godt å ha Linnea så nært som vi har henne. Vi har henne en liten busstur unna og kan dra dit når vi vil. Men jeg skulle ønske hun hadde blitt begravet slik at vi kunne reservere plass ved siden av henne. Det er bare det. Og jeg skulle ønske at hun lå i nærheten av familie. Hun virker så ensom blant masse fremmede...
Jeg skal prøve å ta innover meg Karolines ord om at jenta mi har selskap av mange andre barn. Jeg skal se for meg at hun leker i en liten barnehage oppe på skyene, og har fått mange gode venner der.
Linnea-vennen, jeg elsker deg ♥
Nå har det seg sånn at vi enda venter på gravstenen. Det har vært veldig frustrerende. Det har hele tiden oppstått noe som gjør at det tar lengre tid. Siste leveringsdato var satt til i dag, 21. oktober, - han skulle ringe meg når stenen kom, men jeg har enda ikke hørt noe. Håper han bare ikke har hatt anledning til å ringe, og at jeg hører noe på mandag. Stenen burde iallefall komme opp i løpet av neste uke.
Stenen skal jo på en måte være et slags punktum. Punktumet vi har ventet på. Det blir ikke "ordentlig" et-årsdag uten gravsten. Det første sørgeåret er liksom det første kapittelet, - kapittelet føles ikke avsluttet uten noen sten...
Jeg må jo innrømme at jeg grugleder meg til å se stenen, siden vi har designet den selv. Tenk om den ikke svarer til forventningene? Derfor prøver jeg å forvente "det verste" - jeg
har blitt så vant til at ting ikke blir som jeg ønsker i henhold til graven og min datters død. Det har vært så altfor mange skuffelser, uten at jeg orker å gå mer innpå det nå. Dere som har lest bloggen min, vet hva jeg snakker om.
Ellers kan jeg jo meddele at jeg har "tatt neste skritt" og spurt begravelsesbyrået om jeg kan reservere gravplass ved siden av min datter. Dette høres ikke aktuelt ut, siden hun ligger på en barnegravlund. Eneste mulighet for meg er visst å velge å kremeres, slik at urnen kan settes ned ved min datters grav.
Jeg vet at dette forhåpentligvis blir mange år til, men man vet aldri hva livet bringer. Livet er en risiko, og det eneste man kan gjøre, er å leve det slik det er. Jeg vil bare ikke at det skal være for sent, - jeg vil ligge ved siden av mitt barn, for vi kjenner ingen som ligger begravet på Elverhøy - ingen som jeg vet om i alle fall. Min datter ligger blant fremmede. Vidunderlige Karoline prøvde å berolige meg med at Linnea ligger sammen med andre barn, og nå leker de sammen, men jeg føler liksom ikke at det er nok. Jeg vil være hos henne inn i evigheten. Når ikke mitt hjerte banker mer, så vil jeg være hos henne fysisk. Hun har liksom ingen andre, på en måte, enn oss foreldrene.
Jeg så liksom ikke for meg kremasjon, men dette kan jo forandre seg i mine øyne. Det viktigste er at jeg får være i nærheten av datteren min når den tid kommer. Det er egentlig ganske merkelig, for jeg har snakket med en annen englemamma i samme situasjon som meg, og hun har fått reservert plass ved siden av datteren sin. Hvorfor skulle ikke jeg kunne gjøre det?
Hvis det bare er noen dumme regler som forhindrer meg i å gjøre det, så syns jeg det er opprivende! Det skulle ikke være nødvendig. Jeg fikk også beskjed om at det vanlige var å reservere plass når man melder inn dødsfallet, men hvor klar i hodet var vi da vi mistet Linnea? Dette er ikke noen kritikk mot noen, for vi fikk faktisk mye hjelp, vi hadde ingen erfaring med gravferd, så det er jo helt logisk at ting ble som de ble, - men vi valgte faktisk verken kirke eller gravsted selv.
Jeg er takknemlig for all hjelp vi fikk, det er ikke det, men hadde jeg vært klar nok i hodet til å velge selv, ville jeg ønsket å gravlegge henne i nærheten av familie. Problemet er at min nærmeste familie - min mormor og stemorfar - ligger gravlagt i Storfjord, og det ville vært 2 timer unna der vi bor. Også vet ikke jeg om min kjære ville vært enig i det.
Men det er uansett godt å ha Linnea så nært som vi har henne. Vi har henne en liten busstur unna og kan dra dit når vi vil. Men jeg skulle ønske hun hadde blitt begravet slik at vi kunne reservere plass ved siden av henne. Det er bare det. Og jeg skulle ønske at hun lå i nærheten av familie. Hun virker så ensom blant masse fremmede...
Jeg skal prøve å ta innover meg Karolines ord om at jenta mi har selskap av mange andre barn. Jeg skal se for meg at hun leker i en liten barnehage oppe på skyene, og har fått mange gode venner der.
Linnea-vennen, jeg elsker deg ♥
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar