Å gjenoppleve minner

I går ble en tøff dag for meg. Jeg sitter enda med en klump i halsen. For i går skulle vi i møte med sykehuspresten for å snakke om minnestund. Jeg hadde forberedt meg mentalt på å snakke om dette, jeg så fram til det, - til å få klarhet i ting og begynne å planlegge.

Min kjære og jeg dro altså til sykehuset, men jeg var ikke helt sikker på hvor vi skulle møte hen. Hadde innbilt meg at det var på sosinomavdelingen, men fant ut at det kanskje ikke stemte, så jeg forsøkte å ringe til sykehuspresten. Han svarte ikke, - derimot svarte en annen dame som forsøkte å finne ut av hvor presten var, siden han hadde sperret telefonen for innkommende anrop fram til kl. 15.

Mens jeg snakket i telefonen, fant min kjære ut at vi skulle ta heisen ned til sykehuskapellet, - prestekontoret måtte jo være der. Da vi kom ned dit, fant damen i tlf akkurat ut at presten var værfast på Svalbard. I samme øyeblikk oppdaget kjæresten min en lapp på døra til prestens kontor, hvor det stod at han var bortreist.

Da jeg hadde lagt på og skjønte at vi ikke skulle få planlegge minnestund allikevel, begynte tårene å renne. Jeg ble vel så skuffet. I tillegg var jeg ikke mentalt forberedt på å være i nærheten av sykehuskapellet igjen. Sykehuskapellet hvor vi besøkte datteren vår. Alle
minnene kom tilbake, jeg gjenopplevde alt i hodet, og før jeg visste ordet av det innbilte jeg meg at vi skulle inn på sykehuskapellet og se datteren vår igjen. Jeg så henne for meg, med innsunket rød hud, sår i ansiktet, inntørkede lepper, flerret hud og et ikke-fredelig ansiktsuttrykk. Forventet at det skulle komme en sykepleier og lede oss inn i sykehuskapellet. Jeg var tilbake til den tiden hvor jenta vår enda ikke var gravlagt. Den bunnløse sorgen slo inn for fullt, med stor styrke. Det føltes som om vi nettopp hadde mistet henne. Jeg satt og strigråt og hulket i armene til kjæresten min på benken utenfor sykehuskapellet, og det gjorde det vel ikke bedre at det kom ned en liten familie, hvor mannen ble sittende på en annen benk med en baby på fanget, for så å gå rundt å bære på barnet.

Jeg har ikke opplevd lignende følelser i mitt liv, aldri har jeg spilt av minner som en film i hodet på denne måten. Jeg hadde aldri trodd at det å plutselig være i nærheten av sykehuskapellet skulle gi meg så sterke assosiasjoner. Når jeg har vært på sykehuset og føden i ettertid, så har jeg liksom vært mentalt forberedt på det. Men i går hadde det ikke slått meg at jeg skulle befinne meg utenfor sykehuskapellet igjen, hvor jeg befant meg sammen med min avdøde datter i fjor.

Så det var ikke bare skuffelsen over at vi ikke fikk planlegge minnestund som slo inn, men rett og slett alle minnene også. Det gjorde så ufattelig vondt. Kjæresten ringte til sosionomen vår og forklarte situasjonen. Jeg fikk også snakke litt med henne, selv om det føltes noe pinlig siden jeg satt og skrek. Det ble avtalt at vi skal møte sosionomen – og forhåpentligvis presten – på mandag. Håper ting føles bedre da.

Kvelden tilbrakte jeg sammen med kjæresten. Ordentlig kvalitetstid, tror vi trengte det begge to. Vi gikk ut og spiste på Peppes Pizza enda jeg ikke tåler pizza. Det var ingen rundt meg som hadde noen anelse av hvor lykkelig jeg var for å sitte ute og spise pizza sammen med kjæresten min. Vi la oss ganske fort etter at vi kom hjem, sovnet i åtte-tiden allerede. Det var egentlig litt deilig, selv om jeg var lys våken klokken halv tre i natt...