I dag er en litt spesiell dato. For i dag er det 11 måneder siden jeg holdt den lille vakre kalde jenta i armene mine for aller første gang. Siden skulle jeg bare holde henne i armene mine tre ganger, men da var hun ikke like vakker lenger. Det er kanskje en rar ting å si om sitt eget barn, men det er den nakne sannheten. Hun var blitt innsunket og stiv i kinnene, øynene var som to små blodstriper i ansiktet hennes, leppene var blitt mørke og størknete, - og munnen var åpen. Jeg kunne ikke holde henne med hodet opp og bena ned, for da begynte det å renne blod ut av nesen hennes. Hodet måtte ligge hele tiden. Hun hadde fått en veldig rar og - for meg - unaturlig hudfarge. Hudfargen var jo egentlig naturlig, - for til og med døden er naturlig, uansett hvor grusom den er.
Dette er syn i livet mitt som jeg aldri, aldri vil komme til å glemme. Jeg har enda ikke glemt
følelsen av å holde henne, ta på henne, lukte henne. Hun luktet ikke baby, men jeg ønsker ikke å utdype så mye om hvordan hun luktet. Hun luktet i alle fall ikke stygt, det skal dere vite, det var heller den søtlige rare lukten av død som jeg aldri før i mitt liv har kjent. Og den lukten skal aldri behøve å komme fra en liten, nyfødt baby. Jeg kan forestille meg lukten av hennes død her og nå, jeg kan forestille meg det når jeg vil, - men jeg vil ikke, ikke egentlig. Det bare blir sånn av og til, når jeg tenker tilbake, på hvordan alt var.
På selveste farsdagen, den 14. november i fjor, bar jeg en livløs liten kropp - pakket inn i et rosa pledd - i armene mine opp bakken her ute. Bakken som jeg hadde forestilt meg å ta vogna opp og ned. Jeg hadde undret hvordan jeg skulle gjøre det, men kommet fram til at jeg måtte ta vogna ned først, uten kurv, og deretter hente kurven med den lille i, for noe annet ville bli for tungt i denne trange, bratte bakken, - særlig om vinteren. Og istedet bar jeg en livløs liten bylt opp bakken, på selveste farsdagen, - det var bare for fjernt til å være sant. Men dessverre, så var det sant, og det må vi bare leve med den dag i dag, uansett hvor vondt og vanskelig det enda er.
Da vi kom inn i huset, jeg med den lille i armene, ble jeg litt paff over hvor mange som befant seg der inne. Jeg sa ingenting, men følte stirrende blikk på oss da vi gikk inn på soverommet og la babyen i voggen sin. Jeg husker ikke hva som skjedde i minuttene etter det, men på en eller annen måte hadde jeg fått av meg yttertøyet, og noen må ha satt fram kake, - kake som jeg ikke rørte. Enda det var jeg som syntes vi skulle ha kake siden det var farsdag, og minnestund for den lille. Jeg satt nesten bare inne på soverommet med lillejenta, og døren var for det meste lukket. Familie og venner kom innom med jevne mellomrom for å se jenta vår. Vi hadde visst også fått en haug med dikt som jeg ikke oppdaget før et par måneder etterpå. De lå under noen papirer på plata under stuebordet. Folk har gjort så mye for oss, og det er så mange jeg skulle ha takket. Jeg føler meg utakknemlig.
Nå lirer jeg av meg mange minner. De bare strømmer på nå da jeg tenker på at om en måned, så har det gått et helt år. Et helt år! Og likevel er det ikke lenge. Før var et år som en evighet.
Jeg har begynt å grue meg til ett-årsdagen. Det blir forresten ingen minnestund med nærmeste familie likevel, jeg klarer ikke det nå da jeg er gravid. Det blir for tungt, for ironisk, og for mange følelser i bildet. Sorg over den vi mistet, redsel for lille NonStop i magen, - det blir nesten som en slags dårlig karma å holde minnestund for den vi mistet under et svangerskap som også kan ende i katastrofe. Jeg kan nesten ikke forklare følelsen jeg sitter med. Det får bli en liten minnestund for meg og pappaen på ett-årsdagen, men jeg vet ikke hvordan vi skal markere den. Ikke enda.
Linnea Aurora, mamma og pappa elsker deg
Dette er syn i livet mitt som jeg aldri, aldri vil komme til å glemme. Jeg har enda ikke glemt
følelsen av å holde henne, ta på henne, lukte henne. Hun luktet ikke baby, men jeg ønsker ikke å utdype så mye om hvordan hun luktet. Hun luktet i alle fall ikke stygt, det skal dere vite, det var heller den søtlige rare lukten av død som jeg aldri før i mitt liv har kjent. Og den lukten skal aldri behøve å komme fra en liten, nyfødt baby. Jeg kan forestille meg lukten av hennes død her og nå, jeg kan forestille meg det når jeg vil, - men jeg vil ikke, ikke egentlig. Det bare blir sånn av og til, når jeg tenker tilbake, på hvordan alt var.
På selveste farsdagen, den 14. november i fjor, bar jeg en livløs liten kropp - pakket inn i et rosa pledd - i armene mine opp bakken her ute. Bakken som jeg hadde forestilt meg å ta vogna opp og ned. Jeg hadde undret hvordan jeg skulle gjøre det, men kommet fram til at jeg måtte ta vogna ned først, uten kurv, og deretter hente kurven med den lille i, for noe annet ville bli for tungt i denne trange, bratte bakken, - særlig om vinteren. Og istedet bar jeg en livløs liten bylt opp bakken, på selveste farsdagen, - det var bare for fjernt til å være sant. Men dessverre, så var det sant, og det må vi bare leve med den dag i dag, uansett hvor vondt og vanskelig det enda er.
Da vi kom inn i huset, jeg med den lille i armene, ble jeg litt paff over hvor mange som befant seg der inne. Jeg sa ingenting, men følte stirrende blikk på oss da vi gikk inn på soverommet og la babyen i voggen sin. Jeg husker ikke hva som skjedde i minuttene etter det, men på en eller annen måte hadde jeg fått av meg yttertøyet, og noen må ha satt fram kake, - kake som jeg ikke rørte. Enda det var jeg som syntes vi skulle ha kake siden det var farsdag, og minnestund for den lille. Jeg satt nesten bare inne på soverommet med lillejenta, og døren var for det meste lukket. Familie og venner kom innom med jevne mellomrom for å se jenta vår. Vi hadde visst også fått en haug med dikt som jeg ikke oppdaget før et par måneder etterpå. De lå under noen papirer på plata under stuebordet. Folk har gjort så mye for oss, og det er så mange jeg skulle ha takket. Jeg føler meg utakknemlig.
Nå lirer jeg av meg mange minner. De bare strømmer på nå da jeg tenker på at om en måned, så har det gått et helt år. Et helt år! Og likevel er det ikke lenge. Før var et år som en evighet.
Jeg har begynt å grue meg til ett-årsdagen. Det blir forresten ingen minnestund med nærmeste familie likevel, jeg klarer ikke det nå da jeg er gravid. Det blir for tungt, for ironisk, og for mange følelser i bildet. Sorg over den vi mistet, redsel for lille NonStop i magen, - det blir nesten som en slags dårlig karma å holde minnestund for den vi mistet under et svangerskap som også kan ende i katastrofe. Jeg kan nesten ikke forklare følelsen jeg sitter med. Det får bli en liten minnestund for meg og pappaen på ett-årsdagen, men jeg vet ikke hvordan vi skal markere den. Ikke enda.
Linnea Aurora, mamma og pappa elsker deg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar