Hvor er det blitt av konsentrasjonen min?
Jeg glemmer alt mulig. Har til og med prøvd å skjerpe meg, men det går visst ikke helt som planlagt. Jeg glemmer å ta viktige telefoner, jeg glemmer avtaler, jeg glemmer invitasjoner. Hadde det ikke vært for at jeg la inn påminnelse i kalenderen, hadde jeg aldri i verden husket avtalen med sosionomen, eller husket å ta et par viktige telefoner. Likevel er det noen samtaler jeg har glemt å ta, og nå kan jeg ikke ringe før på mandag. Jeg har i hele 3 dager glemt å levere siste sykemelding på NAV. Er nødt til å gjøre det på mandag.
I går glemte jeg at jeg var invitert med på tivoli av Viveka og Charlotte. Er det mulig?
Ikke at jeg egentlig er så glad i tivoli...
Den 10. mai glemte jeg invitasjon til grilling med LUB (landsforeningen for uventet barnedød) Troms fylkeslag, jeg kom på det samme kveld, men da var det for sent. Og den 15. mai glemte jeg av grilling i lavvo med sorggruppen - det var liksom avslutning før sommerferie. Dette husket jeg imidlertid ikke før 2 dager etterpå; "herregud, vi skulle vært på grilling med sorggruppen for 2 dager siden! Hvordan kunne vi glemme det?" Jeg har vært litt dårlig til å fortelle Kai om slike invitasjoner, har bare nevnt det i forbifarten. Han ville sikkert husket det, om jeg var litt flinkere til å informere han...
Jeg skal i møte med NAV 22. juni, og prate om attføring, helse og arbeid. Si at nå vil jeg
virkelig vite hva jeg har rett på, tidligere fikk jeg bare beskjed om alt jeg ikke hadde rett på - og hun sa jeg ikke hadde rett på attføring, men det skal jeg jo ha. Hun virket helt bortkommen, som om hun ikke ante hva hun drev med. Jeg har satt opp møtet i kalenderen, slik at jeg skal huske det. Jeg skal ha Kai Håvard med meg. Fastlegen - eller fastlegens vikar - ville det slik. Hun sa at hun gjerne skulle vært med selv, men hun hadde annet fore. Jeg lurte litt på å spørre sosionomen om hun kunne være med, men hun har sikkert ikke anledning. Og om hun har, så føler jeg ikke at jeg har fått fortalt henne ordentlig om mine følelser angående å komme i gang med arbeid og slikt. For jeg føler meg virkelig ikke klar for det.
Før var det så viktig for meg å ha alt på stell - fremtiden var liksom så viktig. Jeg skulle gjøre alt på riktig måte, litt som en karierrekvinne. Alt skulle skje i riktig rekkefølge - men så ble jeg gravid. Greit, tenkte jeg, jeg kan utsette utdannelsen litt, det gjør ingenting. Så jeg brukte 8 måneder på å forberede meg på å bli mamma, forventningene bygde seg opp, gleden, håpet. Tankene om alt som skulle skje. Jeg tenkte å plassere barnet i barnehagen når den tid kom, og begynne med studier. Da kunne jeg jo søke støtte fra diverse hold, og ha råd til barnehageplass, husleie og mat. Det skulle jeg greie, tenkte jeg. Om så kunne jeg ta en ekstrajobb på siden, og skaffe barnevakt når det var behov for det. Det passer aldri å få barn, uansett når i livet. Det er alltid noe som må utsettes og gis avkall på. Jeg følte meg helt klar for dette.
Men så ble alle mine planer og drømmer knust, skylt ned i vasken, hele livet mitt ble snudd på hodet, jeg føler at jeg henger langt etter nå. Har enda ikke klart å søke noe særlig på jobb, det er for vanskelig. På denne tiden skulle jeg hatt en 6 måneder gammel baby, og vi skulle se oss om etter et større sted å bo, for babyens del. Istedet sitter jeg her uten noe å ta meg til, uten motivasjon. Å bli en typisk karierrekvinne, føles liksom ikke så viktig lenger. Nå er jeg plutselig blitt en familieperson, ingenting er viktigere enn kjæresten, familien og de nærmeste vennene mine. At alle har det bra. Minst like viktig er det å stelle graven pent - det er det minste jeg kan gjøre for jenta mi, tenk - all den tiden jeg skulle bruke for å ta vare på henne, da kan jeg godt besøke graven ofte og være der et par timer av gange, det gjør meg ingenting.
Ingenting er viktigere for meg nå, enn å gjøre ting i den rekkefølgen som var planlagt mens jeg var gravid. Jeg vil helst ikke jobbe, det var ikke det jeg skulle gjøre nå, føler meg ikke klar for det, ikke i det hele tatt faktisk. Ikke før jeg har fått en fullbåren og frisk baby, som dufter baby, som skriker og trenger meg. Lengselen er stor. Så uendelig stor.
Jeg takler ikke tanken på jobb, tanken på mindre frihet. Jeg merker at jeg ofte har lagt planer for morgendagen, men når dagen kommer føler jeg meg overhodet ikke i stand til noe, blir liggende i sengen, alt er meningsløst. Da føler jeg meg syk og sliten, har hodepine. Der verker i hele kroppen, huden klør, jeg føler meg stygg og elendig. Jeg avlyser alt av planer jeg hadde - om jeg så skulle treffe ei venninne, sier jeg ifra at i dag har jeg en dårlig dag, eller "i dag er jeg syk". Jeg takler ikke tanken på å gå ut av huset. Særlig ikke når det er gråvær ute, da blir jeg deprimert med en gang. Takler ikke det dårlige været. Det er lettere å komme seg ut av huset på godværs-dager.
Hvis jeg har en konkret og viktig avtale, om jeg må tidlig opp for å komme meg avgårde til legen eller noe, drar jeg så klart - om jeg husker det da, jeg setter som regel på alarm på telefonen, iallfall hvis jeg risikerer å få en regning på en time jeg har glemt (nå har jeg jo frikort da - som er borte - har glemt å ringe HELFO mange ganger for å få frikortnummeret, og når jeg endelig husket på å ringe, så tok det så lang tid å få svar at jeg ga opp, hadde ikke tid til å vente - og jeg har en legeregning liggende som jeg ikke egentlig skal behøve å betale). Vel, så om jeg har en konkret og viktig avtale - vel, da drar jeg, ofte med hodepine og trøtthet, med et sterkt ønske om at det ikke skal ta lang tid, slik at jeg bare kan dra hjem og legge meg igjen. Jeg blir fort sliten enkelte dager. Føler meg helt herjet, vil ikke bli sett av folk, vil ikke se folk, vil bare hjem og være alene og sove. Føler meg syk disse dagene. Og særlig hvis det er gråvær.
Hvordan kan jeg ta meg jobb når det er sånn? Jeg kan ikke kontrollere hvordan jeg føler meg når jeg står opp, jeg kan heller ikke kontrollere været. Jeg kan ikke vite kvelden før om jeg føler meg i stand til å møte folk dagen etterpå, om jeg er i stand til å f.eks. stå 8 timer bak en kasse og veksle penger hele dagen. Det er ikke sånn at jeg kan ringe og si at jeg er syk, derfor må jeg altså komme på jobb og slite meg helt ut en hel dag, fysisk og psykisk, late som at alt er bra, smile og være blid. Hvordan kan jeg gjøre det, hvis jeg har en dårlig dag? Jeg takler ikke en gang tanken på det. Når det gjelder filmen som Viveka og jeg planlegger nå, så ble jeg plutselig veldig umotivert igjen i helgen. Vi hadde planlagt å jobbe med manus denne uken, men vi har enda ikke gjort noe med det - rett og slett fordi jeg ikke har orket. Ikke følt meg i stand, jeg har en sørgeperiode nå - men jeg har likevel oppdaget at sorgen har forandret karakter, jeg var ikke helt sikker på om den hadde det - inntil jeg var inne på Englesiden og leste en tråd om "den ensomme sorgen". Da jeg leste den, gikk det opp for meg at ting har forandret seg emosjonelt. Jeg føler ikke så mye på "den ensomme sorgen" lenger. Føler meg ikke like alene som før, sorgen er sjelden så bunnløs som den var.
Jeg kan ha dager der jeg føler meg ganske normal faktisk, dager der jeg ser på Linnea som noe fint. Det skjedde, og det kan ikke gjøres noe med. Slike dager kan jeg smile, og tenke at jeg klarer å leve med dette. Linnea er en stor og naturlig del av meg.
Men plutselig er det noe som kan gi meg et ordentlig sorgutbrudd - da føler jeg på den bunnløse sorgen, og har ikke lyst til å leve mer, eier ikke livslyst i det store og det hele, føler meg alene, ønsker hele verden kunne føle på min store sorg - klarer nesten ikke beskrive følelsen jeg får når jeg er på dette stadiet. Deretter hangler jeg mellom glede og sorg en periode, før jeg kommer meg opp på beina igjen og treffer andre folk daglig, føler meg fin og gjør gode ting. Denne perioden kan vare i kanskje en uke, så trenger jeg kanskje 2 til 3 uker på å komme meg igjen. Det går i sirkel, men det er likevel veldig uforutsigbart hvordan dagene mine kommer til å bli.
Er jeg glad i morgen, eller er jeg sliten? Hvordan er været i morgen?
Og når jeg er glad - hvor lenge vil det vare?
Og hva med når jeg er sliten og lei - når vil jeg bli glad igjen? I morgen? Om en uke?
Hvordan kan jeg muligens jobbe nå, når dagene mine er så uforutsigbare?
Jeg føler ikke at dette er normalt, og gå i 7 måneder etter min datters død, uten å orke å ta fatt på arbeidslivet igjen. Sykemeldingsperioden går ut 5. juli, så jeg har egentlig ikke noe valg - noe må jeg jo gjøre.
Jeg har bare lagt merke til at de fleste som mister barn, går tilbake til arbeid allerede innen 2-3 måneder etterpå. Det er til og med noen som har gått rett i arbeid nesten med det samme, enten det er en gammel eller ny jobb. Jeg har stor respekt for disse som klarer det. Det er virkelig bra gjort!
Skulle ønske jeg også orket det.. Er jo dette med helsen min i tillegg, den er jo litt i veien for hva jeg faktisk kan drive med...
Jeg glemmer alt mulig. Har til og med prøvd å skjerpe meg, men det går visst ikke helt som planlagt. Jeg glemmer å ta viktige telefoner, jeg glemmer avtaler, jeg glemmer invitasjoner. Hadde det ikke vært for at jeg la inn påminnelse i kalenderen, hadde jeg aldri i verden husket avtalen med sosionomen, eller husket å ta et par viktige telefoner. Likevel er det noen samtaler jeg har glemt å ta, og nå kan jeg ikke ringe før på mandag. Jeg har i hele 3 dager glemt å levere siste sykemelding på NAV. Er nødt til å gjøre det på mandag.
I går glemte jeg at jeg var invitert med på tivoli av Viveka og Charlotte. Er det mulig?
Ikke at jeg egentlig er så glad i tivoli...
Den 10. mai glemte jeg invitasjon til grilling med LUB (landsforeningen for uventet barnedød) Troms fylkeslag, jeg kom på det samme kveld, men da var det for sent. Og den 15. mai glemte jeg av grilling i lavvo med sorggruppen - det var liksom avslutning før sommerferie. Dette husket jeg imidlertid ikke før 2 dager etterpå; "herregud, vi skulle vært på grilling med sorggruppen for 2 dager siden! Hvordan kunne vi glemme det?" Jeg har vært litt dårlig til å fortelle Kai om slike invitasjoner, har bare nevnt det i forbifarten. Han ville sikkert husket det, om jeg var litt flinkere til å informere han...
Jeg skal i møte med NAV 22. juni, og prate om attføring, helse og arbeid. Si at nå vil jeg
virkelig vite hva jeg har rett på, tidligere fikk jeg bare beskjed om alt jeg ikke hadde rett på - og hun sa jeg ikke hadde rett på attføring, men det skal jeg jo ha. Hun virket helt bortkommen, som om hun ikke ante hva hun drev med. Jeg har satt opp møtet i kalenderen, slik at jeg skal huske det. Jeg skal ha Kai Håvard med meg. Fastlegen - eller fastlegens vikar - ville det slik. Hun sa at hun gjerne skulle vært med selv, men hun hadde annet fore. Jeg lurte litt på å spørre sosionomen om hun kunne være med, men hun har sikkert ikke anledning. Og om hun har, så føler jeg ikke at jeg har fått fortalt henne ordentlig om mine følelser angående å komme i gang med arbeid og slikt. For jeg føler meg virkelig ikke klar for det.
Før var det så viktig for meg å ha alt på stell - fremtiden var liksom så viktig. Jeg skulle gjøre alt på riktig måte, litt som en karierrekvinne. Alt skulle skje i riktig rekkefølge - men så ble jeg gravid. Greit, tenkte jeg, jeg kan utsette utdannelsen litt, det gjør ingenting. Så jeg brukte 8 måneder på å forberede meg på å bli mamma, forventningene bygde seg opp, gleden, håpet. Tankene om alt som skulle skje. Jeg tenkte å plassere barnet i barnehagen når den tid kom, og begynne med studier. Da kunne jeg jo søke støtte fra diverse hold, og ha råd til barnehageplass, husleie og mat. Det skulle jeg greie, tenkte jeg. Om så kunne jeg ta en ekstrajobb på siden, og skaffe barnevakt når det var behov for det. Det passer aldri å få barn, uansett når i livet. Det er alltid noe som må utsettes og gis avkall på. Jeg følte meg helt klar for dette.
Men så ble alle mine planer og drømmer knust, skylt ned i vasken, hele livet mitt ble snudd på hodet, jeg føler at jeg henger langt etter nå. Har enda ikke klart å søke noe særlig på jobb, det er for vanskelig. På denne tiden skulle jeg hatt en 6 måneder gammel baby, og vi skulle se oss om etter et større sted å bo, for babyens del. Istedet sitter jeg her uten noe å ta meg til, uten motivasjon. Å bli en typisk karierrekvinne, føles liksom ikke så viktig lenger. Nå er jeg plutselig blitt en familieperson, ingenting er viktigere enn kjæresten, familien og de nærmeste vennene mine. At alle har det bra. Minst like viktig er det å stelle graven pent - det er det minste jeg kan gjøre for jenta mi, tenk - all den tiden jeg skulle bruke for å ta vare på henne, da kan jeg godt besøke graven ofte og være der et par timer av gange, det gjør meg ingenting.
Ingenting er viktigere for meg nå, enn å gjøre ting i den rekkefølgen som var planlagt mens jeg var gravid. Jeg vil helst ikke jobbe, det var ikke det jeg skulle gjøre nå, føler meg ikke klar for det, ikke i det hele tatt faktisk. Ikke før jeg har fått en fullbåren og frisk baby, som dufter baby, som skriker og trenger meg. Lengselen er stor. Så uendelig stor.
Jeg takler ikke tanken på jobb, tanken på mindre frihet. Jeg merker at jeg ofte har lagt planer for morgendagen, men når dagen kommer føler jeg meg overhodet ikke i stand til noe, blir liggende i sengen, alt er meningsløst. Da føler jeg meg syk og sliten, har hodepine. Der verker i hele kroppen, huden klør, jeg føler meg stygg og elendig. Jeg avlyser alt av planer jeg hadde - om jeg så skulle treffe ei venninne, sier jeg ifra at i dag har jeg en dårlig dag, eller "i dag er jeg syk". Jeg takler ikke tanken på å gå ut av huset. Særlig ikke når det er gråvær ute, da blir jeg deprimert med en gang. Takler ikke det dårlige været. Det er lettere å komme seg ut av huset på godværs-dager.
Hvis jeg har en konkret og viktig avtale, om jeg må tidlig opp for å komme meg avgårde til legen eller noe, drar jeg så klart - om jeg husker det da, jeg setter som regel på alarm på telefonen, iallfall hvis jeg risikerer å få en regning på en time jeg har glemt (nå har jeg jo frikort da - som er borte - har glemt å ringe HELFO mange ganger for å få frikortnummeret, og når jeg endelig husket på å ringe, så tok det så lang tid å få svar at jeg ga opp, hadde ikke tid til å vente - og jeg har en legeregning liggende som jeg ikke egentlig skal behøve å betale). Vel, så om jeg har en konkret og viktig avtale - vel, da drar jeg, ofte med hodepine og trøtthet, med et sterkt ønske om at det ikke skal ta lang tid, slik at jeg bare kan dra hjem og legge meg igjen. Jeg blir fort sliten enkelte dager. Føler meg helt herjet, vil ikke bli sett av folk, vil ikke se folk, vil bare hjem og være alene og sove. Føler meg syk disse dagene. Og særlig hvis det er gråvær.
Hvordan kan jeg ta meg jobb når det er sånn? Jeg kan ikke kontrollere hvordan jeg føler meg når jeg står opp, jeg kan heller ikke kontrollere været. Jeg kan ikke vite kvelden før om jeg føler meg i stand til å møte folk dagen etterpå, om jeg er i stand til å f.eks. stå 8 timer bak en kasse og veksle penger hele dagen. Det er ikke sånn at jeg kan ringe og si at jeg er syk, derfor må jeg altså komme på jobb og slite meg helt ut en hel dag, fysisk og psykisk, late som at alt er bra, smile og være blid. Hvordan kan jeg gjøre det, hvis jeg har en dårlig dag? Jeg takler ikke en gang tanken på det. Når det gjelder filmen som Viveka og jeg planlegger nå, så ble jeg plutselig veldig umotivert igjen i helgen. Vi hadde planlagt å jobbe med manus denne uken, men vi har enda ikke gjort noe med det - rett og slett fordi jeg ikke har orket. Ikke følt meg i stand, jeg har en sørgeperiode nå - men jeg har likevel oppdaget at sorgen har forandret karakter, jeg var ikke helt sikker på om den hadde det - inntil jeg var inne på Englesiden og leste en tråd om "den ensomme sorgen". Da jeg leste den, gikk det opp for meg at ting har forandret seg emosjonelt. Jeg føler ikke så mye på "den ensomme sorgen" lenger. Føler meg ikke like alene som før, sorgen er sjelden så bunnløs som den var.
Jeg kan ha dager der jeg føler meg ganske normal faktisk, dager der jeg ser på Linnea som noe fint. Det skjedde, og det kan ikke gjøres noe med. Slike dager kan jeg smile, og tenke at jeg klarer å leve med dette. Linnea er en stor og naturlig del av meg.
Men plutselig er det noe som kan gi meg et ordentlig sorgutbrudd - da føler jeg på den bunnløse sorgen, og har ikke lyst til å leve mer, eier ikke livslyst i det store og det hele, føler meg alene, ønsker hele verden kunne føle på min store sorg - klarer nesten ikke beskrive følelsen jeg får når jeg er på dette stadiet. Deretter hangler jeg mellom glede og sorg en periode, før jeg kommer meg opp på beina igjen og treffer andre folk daglig, føler meg fin og gjør gode ting. Denne perioden kan vare i kanskje en uke, så trenger jeg kanskje 2 til 3 uker på å komme meg igjen. Det går i sirkel, men det er likevel veldig uforutsigbart hvordan dagene mine kommer til å bli.
Er jeg glad i morgen, eller er jeg sliten? Hvordan er været i morgen?
Og når jeg er glad - hvor lenge vil det vare?
Og hva med når jeg er sliten og lei - når vil jeg bli glad igjen? I morgen? Om en uke?
Hvordan kan jeg muligens jobbe nå, når dagene mine er så uforutsigbare?
Jeg føler ikke at dette er normalt, og gå i 7 måneder etter min datters død, uten å orke å ta fatt på arbeidslivet igjen. Sykemeldingsperioden går ut 5. juli, så jeg har egentlig ikke noe valg - noe må jeg jo gjøre.
Jeg har bare lagt merke til at de fleste som mister barn, går tilbake til arbeid allerede innen 2-3 måneder etterpå. Det er til og med noen som har gått rett i arbeid nesten med det samme, enten det er en gammel eller ny jobb. Jeg har stor respekt for disse som klarer det. Det er virkelig bra gjort!
Skulle ønske jeg også orket det.. Er jo dette med helsen min i tillegg, den er jo litt i veien for hva jeg faktisk kan drive med...
Huff, jeg glemmer ofte ting selv. Viktige ting. Så jeg skjønner godt frustrasjonen din.
SvarSlettFor eks glemte jeg å levere søknad til en jobb jeg faktisk kunne tenke meg. Nå er fristen gått ut. Når det gjelder det du skriver om jobb og motivasjonen som ikke er der, jeg føler det veldig likt. Tingene du beskriver er lik mine tanker og følelser rundt det.
"Hvordan kan jeg ta meg jobb når det er sånn? Jeg kan ikke kontrollere hvordan jeg føler meg når jeg står opp, jeg kan heller ikke kontrollere været. Jeg kan ikke vite kvelden før om jeg føler meg i stand til å møte folk dagen etterpå, om jeg er i stand til å f.eks. stå 8 timer bak en kasse og veksle penger hele dagen. Det er ikke sånn at jeg kan ringe og si at jeg er syk, derfor må jeg altså komme på jobb og slite meg helt ut en hel dag, fysisk og psykisk, late som at alt er bra, smile og være blid. Hvordan kan jeg gjøre det, hvis jeg har en dårlig dag? Jeg takler ikke en gang tanken på det."
Det traff meg. Jeg føler det helt likt, og jeg har ikke opplevd det samme som deg, men andre opplevelser og denne angsten preger meg på samme måte. Vi er på den måten litt i samme båt, vennen.
Håper du føler deg bra nok til å bli med til byen i dag da, hadde vært koselig. <3