Velmente råd, sorg og psykisk lidelse

Det er rart det der, hvordan jeg den ene dagen kan skrive at jeg har vurdert å legge ned bloggen fordi jeg er redd jeg skremmer vordende mødre, eller andre mødre, og spesielt da nybakte mødre, med min historie - for neste dag å få et velment råd om å legge ned bloggen fordi noen tror jeg dyrker og fremkaller sorgen ved å skrive, og gjør alt verre for meg selv. Det er faktisk ikke slik. Bloggen og Englesiden er, som mange sier, kun en arena for sorg og tanker i sorgen, intet annet.

Dette innlegget, merker jeg ble veldig rotete og fullt av gjentakelser, men jeg fant liksom ikke den rette måten å skrive dette på, så derfor endte jeg opp meg å skrive det på "hundre" forskjellige måter. Ha tålmodighet med meg... Det er sjelden jeg har så vanskelig for å finne de rette ordene... Jeg føler fortsatt at jeg ikke fikk helt fram det jeg ville...

Når jeg nå beskriver den psykiske lidelsen "sorg" i dette innlegget, så menes sorg over tapt liv, ikke kjærlighetssorg - dersom jeg faktisk mener jeg kjærlighetssorg, så står det kjærlighetssorg... Ville bare ha det klart før jeg begynte.

Jeg vil først og fremst gjerne at dere leser denne artikkelen (Minnes død sønn på nett), som handler om nettopp dette med «å sørge på nett». Den er helt relevant i forhold til dette innlegget. Jeg skrev for en tid tilbake også om artikkelen "De knuste drømmers rom" som er minste like bra, virkelig anbefalt! Disse tekstene gir god forståelse. Samme med bloggen til Plomma og Anne - Min glede, min sorg, mitt liv, som begge er gode skribenter.

Om jeg ikke skrev ned følelser og tanker her, måtte jeg ha skrevet dem ned et annet sted uansett. Det er bedre enn å stenge tankene inne, for da blir det bare en snøball som bare ruller og ruller og ruller uten stans. Plutselig en dag braser den inn i en fjellvegg og utløser et helt ras. Om ikke jeg kan videreføre minnet om Linnea her, hvordan skal jeg gjøre det da? Dersom jeg skulle holde hele min historie for meg selv, ville ting bli mye mer uvirkelig - graviditeten ville blitt uvirkelig, dødsfallet, fødselen – jeg ville begynt å lure «skjedde det virkelig? Alle ser ut til å ha glemt. Dette må være en virkelig vond drøm.» Som om det ikke er uvirkelig nok fra før av... Å skrive blogg, hjelper meg til å akseptere hendelsen, for jeg får noe ut av det, uansett hvor meningsløst det hele er. Jeg kan faktisk hjelpe andre fremtidige engleforeldre på denne måten også (selv om jeg av hele mitt hjerte skulle ønske at flere slapp å bli engleforeldre).

Jeg er ikke trist hele tiden. Jeg tenker på Linnea, med vonde tanker - men også gode. Jeg skriver på min blogg når tankene er vonde, det betyr ikke at de er vonde hele tiden. Hun er tross alt datteren min, min førstefødte og nydelige datter, og det kan ingen ta fra meg. Hun vil for alltid være datteren min, selv om hun er død.

Og jeg angrer ikke på at jeg opprettet min blogg - den er opprettet til ære for datteren min, som lå og lekte i min mage i 8 måneder før hun plutselig bare døde! HUN BARE DØDE...

I går oppstod det en teit diskusjon på mitt forrige innlegg, om hvorvidt bloggen var bra for meg eller ikke. Jeg ble provosert og skrev ting som kanskje kunne såre, men jeg ble tross alt såret selv.
Jeg vil ikke såre eller støte noen med noe jeg skriver i dette innlegget, bare forklare nærmere mitt syn på saken.

Jeg har faktisk vært redd for at folk skal tenke nettopp dette; at det ikke er bra for meg å skrive denne bloggen.
Men jeg har argumentert mot det i hodet mitt, og vet at det er det eneste rette. Dette er faktisk et barn, et liv som var, som fortsatt skulle vært, en død. Ikke en fobi eller annen psykisk lidelse.

For det første, skriver flestparten som opplever å miste et barn, ikke blogg. En del av de som mister, er på Englesiden, men jeg antar at det er mange som ikke er der også. Og jeg merker at de som ikke skriver blogg, sliter mer med å forholde seg til omverdenen og "uerfarne" mennesker enn andre (mennesker som ikke vet hva sorg er). Og jeg vil gjette på at de som ikke en gang bruker Englesiden, sliter enda mer, for de lukker seg inne og kan omtrent ikke dele tankene sine med noen. Jeg har også hørt at de som valgte å ikke forholde seg til det dødfødte barnet, har slitt enda verre enn de som har sett, holdt og følt på det.

Jeg kan jo også nevne den gang jeg var uten Internett og blogg-tilgang i 2-3 uker, da var jeg helt nede fordi jeg ikke fikk delt tankene, følelsene og frustrasjonen min med noen. Jeg ble automatisk innestengt.

Det er ikke bare et liv som går tapt når et lite barn dør, men også drømmer. Og jeg dyrker ikke sorgen, jeg har lest om "normal sorg" og "syk sorg", og vet hvilke signaler jeg skal se etter. Og vet du hva det største signalet er? Når man lukker seg helt, helt inne og ikke prater om det overhodet. Det er da det er farlig. Mamma var bekymret for meg for en stund siden, og fortalte det til onkelen min (som har mistet en sønn for 11 år siden), og vet du hva han sa? At så lenge jeg er sint og snakker om det, er det et godt tegn. Det er normalt, og bedre enn om jeg hadde virket lykkelig og glad og ikke sagt et ord om Linnea. Og det stod det også noe om i den boken jeg leste.

Først når noen på Englesiden forteller meg at jeg burde oppsøke profesjonell hjelp, da skal jeg gjøre det. Foreløpig går jeg til sosionom, og det fungerer greit per dato.


Noen begynte å sammenligne fobier og angst med sorg, men det er på mange måter ikke sammenlignbart. Som en "psykisk lidelse", er det nok sammenlignbart, men det er også det eneste sammenligningsgrunnlaget. Sorg går riktignok under "psykisk lidelse" , men arter seg helt annerledes.

Jeg fikk inntrykk av noen trodde jeg behandler sorgen på samme måte som hun gjorde med fobien – at jeg på en måte lar den «gå meg til hodet», om jeg kan si det på den måten. Jeg gir ikke næring til sorgen med denne bloggen, jeg får heller utløp for den.

Jeg følte også på en måte at vanlige psykiske lidelser, ble sammenlignet med et tapt liv, og ikke bare med sorgen – sorg er en form for psykisk lidelse, men den innebærer 2 ting: Et tapt menneskeliv, og psyken. Andre psykiske lidelser, innebærer som oftest kun egen psyke. Kanskje kan det skyldes en spesiell hendelse, men det har ingenting med død og tapt liv å gjøre. Forskjellen er at ved en vanlig psykisk lidelse som skyldes en opplevelse, kan du ha noen å være sint på. Etterhvert vil sinnet og følelsen av at «jeg har rett», overvinne redsler, fobier og angst du måtte føle på, og du vil ha muligheten til å bli et helt menneske igjen. Har du tapt en av dine nærmeste, kan du kun være sint på Gud – det går ikke an å klandre andre mennesker for noens død, det blir for urimelig (selv om det i få tilfeller skjer ondsinnet drap – da kan det forstås). Man vil aldri bli et helt menneske igjen etter å ha mistet det kjæreste man har – man vil aldri bli den samme – for det en stor del som i livet som mangler, og som alltid vil mangle.

Først og fremst vil jeg si at jeg forstår at psykiske lidelser, er tungt (har selv slitt med angst), men mer om dette står skrevet lenger ned.

En fobi eller en angst er noe forbigående. Et dødsfall derimot, er ikke det. Ikke på den måten – her handler det om menneskeliv som gikk tapt. En fobi handler om en psykisk lidelse, som ikke har noe med lengsel etter det tapte å gjøre. Har du en fobi, kan du overvinne den og vinne tilbake det livet du vil ha, slik er det ikke med et dødsfall. Et dødsfall er noe som skjer, som ikke kan tas tilbake, og som ikke bør legges lokk på. En fobi er ikke noe som har «skjedd» i den forstand, og når den er borte, så står du ikke alene igjen med et savn. Du behøver ikke å minnes fobien din når du har overvunnet den – for da har du vunnet kontroll over psyken og må kjempe for å holde på den. Har man tapt noen som står seg nær, kan man ikke vinne kontroll, for kontroll over liv og død, er noe man aldri kan ha. Kontroll over psyken, er da faktisk mulig å oppnå (selv om det nødvendigvis ikke er så lett, det heller). Følelsen av mangel på kontroll, blir sterk hos noen som har mistet noen nære. Man har ikke lenger kontroll på hvem som vil leve et langt og godt liv, og hvem som plutselig kan bli revet bort. Dette er kontroll man aldri kan oppnå.

Jeg skjønner at psykiske lidelser kan være vanskelig å bli kvitt – psykiske lidelser som f.eks. fobier og angst, men det blir uansett ikke på samme måte som sorgen over å miste et barn. Begge deler er riktignok langvarige psykiske plager, men samtidig så er sorgen min sorgen over et menneske som var, et menneske som ble borte, en drøm som ble knust. En fobi eller en angst er noe man selv har bygd opp i sitt eget hode, som man faktisk ønsker å jobbe for å bli kvitt. Sorgen var noe jeg bare fikk slengt i trynet, sorgprosessen kan jeg takle - det blir bedre, men barnet vil for alltid være savnet. Det vil alltid være noe som mangler. Når man blir kvitt f.eks. en fobi, så vil man ikke savne den, slik man vil savne en som er død. Man vil aldri jobbe for å holde minnene om fobien ved like, man vil aldri jobbe for å få fobien «tilbake», om jeg kan si det på den måten. (Nå sier jeg ikke at jeg jobber for å få Linnea tilbake, for det går jo ikke an, men jeg jobber for å holde hennes minne levende, for det er eneste måten jeg kan vise verden at jeg har et barn på, og å være mamma, er ikke negativt, det er ikke noe man vil ønske å glemme.)

Jeg har selv levd med stor sosial angst en god del av livet mitt, og vet at det kan være hardt med psykiske plager, men jeg sliter ikke med det på det nivået lenger. Og jeg savner heller ikke angsten, jeg setter heller pris på det som en erfaring. At barnet mitt døde, er aldri noe jeg kan sette pris på, for det er ikke slik det skal være, det var ikke noe jeg kunne kontrollere eller gjøre noe med. Erfaringen kan så klart lære meg mye om livet og gjøre meg til et bedre menneske, men jeg sier som Plomma; jeg skulle heller vært erfaringen foruten, og vært en egoistisk drittkjerring. Det hadde ikke gjort meg noe. Jeg kan ikke forandre det som har skjedd, slik man kan jobbe for å bli kvitt en psykisk lidelse - det er vel nettopp der forskjellen mellom sorg og andre psykiske lidelser ligger, man kan ikke forandre et dødsfall og dermed slutte å sørge, savne og lengte, men man kan forandre en annen psykisk lidelse uten å savne noe ved den. Sorg er en psykiske lidelse i en klasse helt for seg selv, den kan ikke sammenlignes med noe annet. Den kan godt forbindes med det – angst og fobi kan i noen tilfeller være følger av en sorg, men det kan aldri sammenlignes. Aldri! Sorg forandrer en som menneske, for tapet av en person er noe man aldri glemmer, sorgen blir etterhvert lettere å bære, men savnet vil alltid være der. Det vil alltid være noen som mangler.

En psykisk lidelse, lærer deg så klart noe, og er med på å forme deg som menneske, men mennesker i sorg, lærer at enkelte ting aldri kan glemmes. De lever i en helt annen emosjonell tilværelse enn mennesker som ikke har opplevd sorg. De lever i den tilværelsen man er i når dårlige ting skjer som påvirker en emosjonelt – at man f.eks. blir dumpet av en kjæreste, blir fiender med en som egentlig var ens venn, eller mister jobben. Som regel så skjer ting, men vi kommer over det og glemmer. Slik er det med kjærlighetssorg, tapte mennesker og tapte jobber. For vi lever i visshet om at menneskene det dreier seg om lever og har det bra, og så lenge de lever og har det bra, så har vi fortsatt muligheten til å være «egoistiske» og mene at «vi hadde rett, det var ikke jeg som gjorde noe galt». Og så lenge et menneske fortsatt er blant oss, så er det også en mulighet for at «skjebnen» leder oss sammen igjen, forener oss, løser opp gamle knuter - slik er det med jobbmuligheter også, man kan ende opp der man i utgangspunktet ville, selv om man trodde at denne drømmen var tapt.

Denne muligheten får man aldri med tapte menneskeliv. Man kan aldri rette opp feil. Man kan aldri mer klemme, berøre, snakke eller le sammen med disse menneskene. Man må bare håpe at noen tilga eventuelle feil før de forsvant fra oss, og forsøke å lære seg å leve med det. Drømmene om det som skulle bli, er for alltid tapt, og det kan ikke forandres. Et menneske kan ikke erstatte et annet. Et nytt barn kan ikke erstatte Linnea.

Når det gjelder å miste et barn, så vil man ikke glemme barnet, man vil aldri glemme det, og sorgen, sorgprosessene og skrivingen er en måte å holde minnene om barnet som var, ved like. For psykiske bilder vil blekne etterhvert, og jeg ønsker ikke å glemme følelsen av å ta i mitt eget barn, følelsen av å stryke henne over hud og hår, kysse henne, holde henne. Uansett om hun var aldri så kald, er ikke dette noe jeg ønsker å glemme. For jeg kan aldri få henne tilbake. Nå er det slik at jeg, hvis jeg virkelig vil, og hvis jeg lukker øynene, faktisk kan huske følelsen i fingrene da jeg tok på jenta mi, gjenleve følelsen av å stryke henne over håret, følelsen av å klippe av henne en hårlokk, følelsen av å holde hånden hennes i min... Det er virkelig ikke noe jeg ville vært foruten, for det er gode minner, selv om de er vonde. Jeg har det godt, selv om jeg har det vondt. Det er mange som bare har det vondt, når de har det vondt. Jeg er ikke en av dem, og det må dere forstå.

Det handler ikke om at jeg VIL ha det kjipt, eller at jeg VIL ha det vondt, at jeg VIL sørge, som noen så velment påstod. Det handler ikke om det i det hele tatt. Det handler om at jeg er en stolt mamma, og jeg vil vise det. Jeg er en stolt mamma uten barn, og det er helt naturlig og lov å sørge. Bare spør enhver englemamma om ikke dette er normalt, og de vil svare at jo, det er helt normalt og helt lov. Det er ingen regler når man er i sorg. Jeg kan ikke velge om jeg skal ha det «kjipt» eller bra, jeg valgte ikke at datteren min skulle død. Som tidligere sagt i denne bloggen, skal dere ikke bekymre dere, ingen skal behøve å bekymre seg, dette er min sorg og mitt liv, og jeg har kontroll over meg selv - jeg vet når ting går for langt, og når jeg gjør det rette for min egen del. Jeg tror få mennesker har så god kontroll over seg selv som det jeg har. Nok en gang; jeg har det bra, selv når jeg har det vondt.

Jeg vet å sette pris på livet og det jeg har, men vær så snill - gi meg tid til å akseptere at datteren min er død. Det er tross alt bare litt over et halvt år siden begravelsen. Jeg skjønner at folk mener det godt når de kommer med disse «velmente» rådene, men hva om jeg sier at folk som mistet for 7 år siden, har grått på merkedager og tenker på det med vonde tanker enda?
Dette er ikke en blogg som er opprettet for at folk skal komme med "råd" og diskutere. Den er rett og slett opprettet for å oppnå forståelse og spre et budskap, ikke noe annet. Jeg tenker bare slik at folk kan la være å si noe, dersom de ikke har noe "pent" å si - velmente råd i en slik situasjon, kan være meget opprivende. Det er det ikke bare jeg som har erfart.. Jeg mener ikke at noen skal forstå alt, men hvis de ikke forstår eller ikke er enige, kan de la være å si noe. Dette er tross alt et meget alvorlig tilfelle, det er ikke som å diskutere en fiksjonell bok, for eksempel. Dette handler om min datter og min sorg, om liv og død på nært hold. Jeg vet hvor jeg er i livet, jeg kan takle mitt eget liv, ingen behøver å fortelle meg hvordan jeg skal takle det, det er bare det...

Det er kjedelig å skulle ta hensyn til de rundt seg – å ikke kunne «plage» de med sorgen min, når de mener at jeg burde ha kommet over dette nå. Jeg føler at sorgen min er i veien for andre. Det er faktisk slik at intensiteten i en sorg normalt sett ikke avtar før etter 2 år, og det er jo noe for omverdenen å tenke på? Vi englemammaer vil hele livet ha behov for å snakke om de tapte barna, både på godt og vondt. Vi har behov for å la deres minne leve videre, for vi var omtrent de eneste som rakk å bli kjent med barnet – knapt nok det. Jeg ble kun kjent med hva jeg bar i magen - livet i magen døde før jeg fikk lære å bli kjent med det på ordentlig, noe som skaper et stort behov for å la minnet hennes leve videre.

Bloggen er som sagt, kun en arena for sorg - det betyr ikke at jeg sørger og har det vondt hele tiden, selv om tanken på Linnea er der veldig konstant det første året. Som sagt tenker jeg på henne på godt og vondt. Bloggen er opprettet for å dele mine tanker i sorgen, og det er kun dette jeg skriver om på min blogg, ikke om alt annet som skjer i livet mitt. Andre ting i livet mitt, skriver jeg om på en annen blogg, og hvis dere virkelig vil lese om positive ting i livet mitt, så kan dere heller besøke Duens Strøtanker. Jeg kan godt skrive der oftere også, så ser dere at jeg fortsatt eier humor og glede, selv om jeg sørger. Jeg gjør faktisk andre ting enn å sørge også. Livet mitt handler ikke bare om sorg. Sorg og glede, går nemlig hånd i hånd.

«Noen av dere sier, 'gleden er større en sorgen,' og andre sier 'nei, sorgen er størst.' men jeg sier at de er uadskillelige. Sammen kommer de, og når den ene sitter alene med deg ved ditt bord, skal du huske at den andre sover i din seng.»

Dette er ord skrevet av forfatteren Kahlil Gibran i hans bok «Profeten», og de har gitt meg mye. De er hentet ut fra et sitat jeg fikk hos sosionomen min. Dette sitatet ble lest opp i begravelsen, og starter med «Da sa en kvinne, snakk til oss om glede og sorg». Da jeg spurte presten om han ville lese opp dette i kirken for oss, mente han at det ikke var passende å lese om glede på sorgens dag, men jeg svarte: «Jeg vil gjerne at hele utdraget leses høyt, det er ikke så langt, og gir mest mening i sin helhet, dessuten er det jo noen trøstende ord i sorgens stund. Jeg syns det passer.»

Dette angrer jeg ikke på at jeg sa, for det passet – det gjorde det virkelig...