Dette er et meget urelevant innlegg i forhold til denne bloggen, men jeg har et veldig viktig budskap å spre, så bær over med meg...
Min venninne Viveka Rudi Vågene og jeg planlegger en film under tittelen "Under Stjernene" i samarbeid med Filmhuset Tvibit. Dette er et veldig spennende og viktig prosjekt som vi ønsker å gjennomføre på så profesjonelt nivå som mulig.
Det kan også nevnes at jeg nå (endelig) har satt i gang dette prosjektet for å komme meg noe videre i livet etter Linneas død, for å ha noe å henge fingrene i, og for å bli motivert og styrke selvfølelsen min igjen.
Filmen er en dialogfilm, og er basert på en novelle.
Dere kan lese mer om filmen på vår facebookgruppe;
Under Stjernene - støtt og hjelp oss i vårt store prosjekt!
I denne forbindelse søker vi skuespillere og statister (personer som passerer).
I hovedrollene er 2 gutter (Gutten: Tilsynelatende 15 år. Den fremmede: Tilsynelatende 17 år.)
Hvis du kunne være interessert, eller kjenner noen som er, sjekk ut vårt facebookarrangement her: AUDITION mandag 6. JUNI 2011, kl. 1800 - 2200 på TVIBIT, Fredrik Langesgt. 29, 9008 Tromsø.
Der kan du lese mer om rollene.
Opplegget for audition, finnes i et eget dokument under gruppen.
Audition kan også avtales privat dersom tidspunktet ikke passer.
Ta gjerne kontakt på e-post, for henvendelser/spørsmål ang. filmen/audition: understjernene@hotmail.no
Det var altså hotmail.NO!
ikke hotmail.COM..
Vel møtt!
Igjen, beklager urelevant innlegg...
Min venninne Viveka Rudi Vågene og jeg planlegger en film under tittelen "Under Stjernene" i samarbeid med Filmhuset Tvibit. Dette er et veldig spennende og viktig prosjekt som vi ønsker å gjennomføre på så profesjonelt nivå som mulig.
Det kan også nevnes at jeg nå (endelig) har satt i gang dette prosjektet for å komme meg noe videre i livet etter Linneas død, for å ha noe å henge fingrene i, og for å bli motivert og styrke selvfølelsen min igjen.
Filmen er en dialogfilm, og er basert på en novelle.
Dere kan lese mer om filmen på vår facebookgruppe;
Under Stjernene - støtt og hjelp oss i vårt store prosjekt!
I denne forbindelse søker vi skuespillere og statister (personer som passerer).
I hovedrollene er 2 gutter (Gutten: Tilsynelatende 15 år. Den fremmede: Tilsynelatende 17 år.)
Hvis du kunne være interessert, eller kjenner noen som er, sjekk ut vårt facebookarrangement her: AUDITION mandag 6. JUNI 2011, kl. 1800 - 2200 på TVIBIT, Fredrik Langesgt. 29, 9008 Tromsø.
Der kan du lese mer om rollene.
Opplegget for audition, finnes i et eget dokument under gruppen.
Audition kan også avtales privat dersom tidspunktet ikke passer.
Ta gjerne kontakt på e-post, for henvendelser/spørsmål ang. filmen/audition: understjernene@hotmail.no
Det var altså hotmail.NO!
ikke hotmail.COM..
Vel møtt!
Igjen, beklager urelevant innlegg...
Siden du skriver et veldig urelevant innlegg her på bloggen skal jeg nå faktisk skrive en veldig urelvant kommentar til akkurat dette innlegget, men en derimot mye relevant en til selve bloggen.
SvarSlettJeg vil aller først bare si at jeg ikke vil at du skal føle deg støtet av noe jeg sier nå, og innlegget til Charlotte var absolutt ikke rettet mot deg, men mot hennes egen fobi og utfra innlegget trakk faktisk både jeg og Lynn fram tanker rundt din blogg.
Nå skal du høre..
Først vil jeg be deg lese Charlottes innlegg på hennes blogg her;
http://charliedarkster.blogg.no/1307132134_dyrk_aldri_planten_so.html
Så kan du lese min og Lynn sin kommentar under.
Jeg vil gjenta litt av kommentaren min her:
At det på en måte blir som "å dyrke sorgen, la den gro videre". Jeg er litt todelt angående dette her. For jeg skjønner godt at hun trenger å få ut ting, lufte tanker, få medfølelse, bare vise folk hvordan verden faktisk er. At bak den harmoniske sommeridyllen skjuler det seg sorg større enn vi som ikke sørger kan ane.
Dette ble en veldig rotete kommentar, men jeg er trøtt, har ikke sovet i natt.. Så jeg håper ikke jeg skriver noe skikkelig dumt her nå. jeg skal prøve å forklare hva jeg mener enda bedre nå.
Kjære Connie.
Det jeg prøver å få fram er at det å fortsette å skrive ned alt her kan lede i motsatt retning enn det du har godt av. Sorgen kan bli større, vokse og gro. Fordi du "dyrker den" ved å holde sorgen i livet på denne måten.
Nei, huff, dette hørtes ikke rett ut når jeg leste gjennom det en gang til.. Jeg klar ikke forklare.. :( Jeg mener jo selvsagt ikke at du skal glemme Linnea, aldeles ikke, det ville vært helt galt.. æsj, jeg klarer ikke forklare. Connie, skjønner du? Du er mye flinkere til å forklare ting. Kanskje du klarer å tolke hva jeg mener utfra denne rotete kommentaren min? Og hva du selv tenker og føler?
Kjempeglad i deg Connie, vil deg alt godt. <3
Det er fordi jeg bryr meg sånn om deg at jeg nevner disse tingenem, fordi jeg vil at du skal ha det best mulig. <3
- Viveka
Jeg har egentlig ikke så mye å si, har vært redd for at folk skal tenke nettopp det du og Lynn tenker her, at det ikke er bra for meg å skrive denne bloggen, men jeg har argumentert mot det i hodet mitt, og vet at det er det eneste rette. Dette er faktisk et barn, et liv som var, som fortsatt skulle vært, en død. Ikke en fobi.
SvarSlettFor det første, skriver flestparten som opplever å miste et barn, ikke blogg. En del av de som mister, er på Englesiden, men jeg antar at det er mange som ikke er der også. Og jeg merker at de som ikke skriver blogg, sliter mer med å forholde seg til omverdenen og "uerfarne" mennesker enn andre (mennesker som ikke vet hva sorg er). Og jeg vil gjette på at de som ikke en gang bruker Englesiden, sliter enda mer, for de lukker seg inne og kan omtrent ikke dele tankene sine med noen. Jeg har også hørt at de som valgte å ikke forholde seg til det døde barnet, har slitt enda verre enn de som har det.
Ikke kom her og fortelle meg hva jeg skal gjøre og ikke, jeg gjør det jeg har behov for. I en bok leste jeg at intensiteten i en sorg, ikke begynner å avta før etter 2 år. Og det er jo noe for omverdenen å tenke på?
Hadde visst litt å si likevel;
SvarSlettJeg kan jo også nevne den gang jeg var uten Internett og blogg-tilgang i 2-3 uker, da var jeg helt nede fordi jeg ikke fikk delt tankene, følelsene og frustrasjonen min med noen. Jeg ble automatisk innestengt.
Det er ikke bare et liv som går tapt når et lite barn dør, men også drømmer. Og jeg dyrker ikke sorgen, jeg har lest om "normal sorg" og "syk sorg", og vet hvilke signaler jeg skal se etter. Og vet du hva det største signalet er? Når man lukker seg helt, helt inne og ikke prater om det overhodet. Det er da det er farlig. Mamma var bekymret for meg for en stund siden, og fortalte det til onkelen min, og vet du hva han sa? At så lenge jeg er sint og snakker om det, er det et godt tegn. Det er normalt, og bedre enn om jeg hadde virket lykkelig og glad og ikke sagt et ord om Linnea. Og det stod det også noe om i den boken jeg leste.
Jeg er ikke trist hele tiden, men jeg tenker på Linnea. Jeg tenker på henne med vonde tanker, men også gode tanker. Hun er tross alt datteren min, min førstefødte og nydelige datter, og det kan ingen ta fra meg.
SvarSlettOg jeg angrer ikke på at jeg opprettet min blogg - den er opprettet til ære for datteren min, som lå i min mage i 8 måneder før hun plutselig bare døde! BARE DØDE...
SvarSlettConnie, kjære, jeg blir en smule irritert og til og med såret over at du hisser deg opp og sier at "jeg ikke skal komme her å si hva du skal gjøre og ikke" for det har jeg ikke noe sted i kommentaren min gjort. Jeg kom kun med dette som et vennlig råd. Det var kun et spm, hva du følte selv. Og om du selv virkelig føler at det er til det beste å dele tanker og følelser så må du for all del gjøre det. Jeg var bare bekymret for at det skulle gå i motsatt retning.
SvarSlettJeg beklager om du ble såret.
Og ja, en ting til.. En fobi kan være minst like ille som sorgen over en død. Hele livet retter seg etter den fobien om den er ille nok.. Tro meg, jeg vet det. Angsten min preger meg mye hver eneste dag. Hverdagslivet generelt. Så jeg vil tørre å påstå at jeg vet litt hva jeg snakker om jeg også.
SvarSlettJeg sier ikke dette for å få deg lei deg eller at du skal bli sint, men for meg virker det som du VIL ha det kjipt, at du vil sørge hele tiden. Vil du ikke ha det bra? Liker du å ha det kjipt? For meg virker det litt som det. Det er lov å gråte og sørge, men ikke la den bli større og større. En dag må livet gå videre. Ville du fulgt rådene som sa at du skulle sørge eller ha det bra? Jeg ville valgt det siste. Jeg vet det er sykt trist å miste noen eller ha det kjipt generelt. Vet akkurat hvordan du har det, Connie. Been there, done that!
SvarSlettSom tidligere sagt i denne bloggen, skal dere ikke bekymre dere, ingen skal behøve å bekymre seg, dette er min sorg og mitt liv, og jeg har kontroll over meg selv - jeg vet når ting går for langt, og når jeg gjør det rette for min egen del. Jeg tror få mennesker har så god kontroll over seg selv som det jeg har. Jeg har det bra, selv når jeg har det vondt - det er mange som bare har det vondt, når de har det vondt. Jeg er ikke en av dem.
SvarSlettJeg vet å sette pris på livet og det jeg har, men vær så snill - gi meg tid til å akseptere at datteren min er død. Det er tross alt bare litt over et halvt år siden begravelsen.
SvarSlettOkei, da skal jeg la være å komme med flere råd så får du selv finne ut av hvordan du vil gjøre ting, det er helt greit. Jeg er visst ingen god rådgiver likevel. :)
SvarSlettGlad i deg, Connie. <3
Jeg VIL ikke ha det kjipt, jeg VIL ikke sørge hele tiden. Og jeg har det ikke vondt og trist hele tiden, som sagt.
SvarSlettKan du komme på face? Var noe jeg ville si angående filmen, DET er jo faktisk relevant i forhold til innlegget også. :)
SvarSlettJeg skjønner at dere mener det godt, men hva om jeg sier at folk som mistet for 7 år siden, har grått på merkedager og tenker på det med vonde tanker enda?
SvarSlettDette er ikke en blogg som er opprettet for at folk skal komme med "råd" og diskutere. Den er rett og slett opprettet for å oppnå forståelse og spre et budskap, ikke noe annet.
Greit, jeg har kanskje misforstått hva du ville med bloggen. Men du kan jo heller ikke forvente forståelse i alle situasjoner, jeg mener.. Mennesker er forskjellige. Man har ulike meninger også i slike tabubelagte emner som dette.
SvarSlettMen ja, jeg skjønner hva du vil fram til.
Jeg mistet sønnen min i dødfødsel til termin for drøyt åtte år siden, og jeg hadde ikke klart meg gjennom i alle fall det første året med vettet i behold uten mulighet til å "skrive av meg sorgen" på minnesiden jeg opprettet.
SvarSlettFor fire år siden ble mannen min og jeg intervjuet av Adresseavisen om dette med å "sørge på nett", og i den artikkelen synes jeg personlig at vi forklarer veldig godt hvor viktig minnesiden var for oss. De siste årene har bloggene overtatt for minnesider, men prinsippet er det samme - man forsterker ikke sorgen ved å skrive, det fungerer heller motsatt.
Artikkelen kan leses her: http://www.adressa.no/nyheter/moreromsdal/article819956.ece
Hilsen Torun :)
Hei, Connie!
SvarSlettFor det første vil jeg si at jeg synes at det er flott at du er så åpen og deler så mye av deg selv og din situasjon med andre. Jeg tror på ingen måte at du graver deg ned i sorgen, eller forlenger den på noen måte ved å blogge om den. Tvert om, vil jeg si at du har gitt sorgen en kanal, som kanskje på sikt vil føre til at den tar litt mindre plass ellers i livet ditt. Jeg har selv mistet to barn og vet at det tar mange år før man lærer seg ordentlig å leve med det. De aller fleste av oss opplever etter noen måneder at venner og familie går lei av å høre om sorgen vår. Leeenge før vi er klare for å slutte å snakke om det. Det er derfor englesiden er så bra, for der slipper vi å føle oss som en byrde for de rundt oss. Å føle at en ødelegger humøret og misbruker tålmodigheten til de som står en nærmest er ikke noen hyggelig følelse. Iallefall, på tidspunkt der en trenger dem som aller mest. Jeg tror jeg ville stengt bloggen for kommentarer jeg om jeg var deg. For det er vel strengt tatt ikke andres meninger om din sorg du er ute etter? Mennesker som ikke har mistet barn, kan ALDRI forstå hva det er du går igjennom uansett. Og derfor vil alt annet enn medfølende kommentarer være fullstendig irrellevante.
Det er vanskelig for andre å forstå at det de sier i beste mening, kan virke så til de grader opprørende. Men i starten er det sånn det er.. Etterhvert blir det enklere å takle, men gi deg selv tid.
Lykke til med filmprosjektet og ta godt vare på deg selv! Klem fra Marit/hattiec
Tusen takk dere! Jeg er så enig i det som skrives i Adresseavisen. Kjenner meg veldig igjen!
SvarSlettJeg tenker bare slik at folk kan la være å si noe, dersom de ikke har noe "pent" å si - velmente råd i en slik situasjon, kan være meget opprivende. Det er det ikke bare jeg som har erfart.. Jeg mener ikke at noen skal forstå alt, men hvis de ikke forstår eller ikke er enige, kan de la være å si noe. Jeg vet hvor jeg er i livet, jeg kan takle mitt eget liv, ingen behøver å fortelle meg hvordan jeg skal takle det, det er bare det..
Det går nok aldri ann å sette seg inn i situasjonen å miste eit barn utan å ha vore der sjølv. Ein kan seie så nykje "eg veit korleis du har det" ein berre vil, men ein veit IKKJE det. Det som kan vere meint som gode råd virker ikkje alltid sånn. Eit halvt år sidan du mista det mest dyrebare, og verda begynner å forvente at du skal "kome over det". Ein kjem ikkje over å ha mista eit barn, ein ber det med seg heile livet. Ein kjem ikkje over sorga, ein må lære seg å leve MED den. Det er di sorg Connie, og berre du veit korleis du best skal takle det du går gjennom. Du dyrker ikkje sorga di ved å fortelle om prinsessa di. Som englemamma vil ein jo gjerne at andre også skal huske barnet, og ein vil gjerne kunne snakke med andre om barnet, sjølv om ein ikkje har det saman med seg her på jorda.
SvarSlettEg trur ikkje venene dine vil deg noko anna enn godt Connie, men her må du berre ta deg den tida du treng, og gjere ting på din måte, så får andre tenke det dei vil, dei har ikkje gått i dine sko.
Klem Gri
"Forstå at sorg og glede kan gå hånd i hånd, jeg kan aldri utelukke det ene - så vær så snill og ikke gjør det du heller, på mine vegne."
SvarSlettJeg er også en englemamma, og jeg føler med deg av hele mammahjertet jeg har. Heldigvis, jeg tillater meg å si heldigvis, fikk jeg flere barn før jeg mistet lilleprinsen sist november. Din sorg er overveldendene og vond, og du skal få ha den, ingen kan ta den fra deg og ingen kan gjøre den verre. Minnene etter prinsessa di lever videre i hjertene til alle som er glade i dere.
Det at du deler din sorg, om den er pakket inn eller ikke, vil dempe den tabubelagte oppfatningen ute blant folk. Litt etter litt vil det få opp øynene til alle lykkelig uvitende!
Du er ikke alene om den livserfaringen du nå har fått. Kanskje en dag i fremtiden er du en sterk ressurs for et annet menneske som må igjennom det samme som oss. For bare en som har opplevd slik sorg vet hvilke ord og handlinger som kan trøste.
God klem sendes din vei
Kjære Connie! Eg kjente det stakk litt å lese alle kommentaran her. Eg vil bare si at eg trur skrivinga di e kun positiv for deg (og din sorgprosess). Eg trur også at skrivinga di kan hjelpe andre fremtidige engleforeldre, for det her me å miste barn e et tabubelagt tema som må leses og skrives om. Det e også veldig vanskelig å vite kordan man skal forholde seg til dem som har mista barn. For min del hjelpe bloggen din meg til å vite sånn nogenlunde kordan du har det, og kor du e hen i prosessen din.
SvarSlettEg tenke på Linnea hver dag, og for meg som har stått på sidelinja e det fortsatt sårt. Kan ikke tenke meg kordan du har det i forhold... Eg kunne ikke drømme om at du skulle ha lagt sorgen bak deg og gått videre med livet enda.
Eg e gla i deg, Connie! Håpe du fortsett me skrivinga di, når du har nokka på hjertet <3 Klem :)
Tusen takk for at du forstår, Sara.
SvarSlettJeg skjønner at rådene fra Viveka og Charlotte er godt ment, men det blir litt feil å gi råd i en slik situasjon når man ikke har peiling på hva det vil si å miste et barn... Ikke noe vondt ment, det kan bare være opprivende, det er alt..
Jeg kommer til å fortsette i lang tid med skrivingen, det hjelper virkelig!
Glad i deg, Sara. Klem tilbake <3
Eg har jo barn sjøl, så kanskje det e lettere å forstå da? Ville nok reagert på samme måte som du, og eg skjønne at du reagere sånn som du gjør (sir ikke at eg forstår på langt nær alt, men litt ihvertfall). Har også sjøl opplevd at skriving kan være god terapi, og også for meg e det best om noen les det eg skriv. Eg skal fortsette å følge med her! :)
SvarSlettKlem <3
Tusen takk, det er godt å høre , klem <3
SvarSlett