Den siste tiden med Linnea

Linnea Aurora holder pappaen sin i hånden.

13. juni 2011 - 7 måneder siden fødsel..

Først vil jeg si at jeg har verdens snilleste lillebror på 11 år, som sier at han også vil sende inn klage til kirkekontoret... Jeg blir rørt over hans omtanke. Han bruker å si til mammaen vår hvor pene storesøstre han har når han ser bilder på nettet. Han er altså skjønn ♥ Nå er han jo også onkelen til Linnea, og sørger vel på sin måte - han er en sensitiv gutt - men dette kan umulig ha gått så hardt innpå han da han nesten ikke så meg mens jeg var gravid? Han bor nesten 2 timer unna - det jeg mener er at jeg vet ikke om han har forstått dette helt. Han er jo ikke onkel fra før av, men han har tross alt en liten bror på 3 år, og han kan huske tilbake til den tiden da minstemann var baby. Jeg lurer faktisk veldig på hvordan han tar det. Jeg husker at han var flau da han fikk høre at han skulle bli onkel, det var egentlig litt komisk.

Men han var her og fikk se Linnea ligge kald og urørlig i voggen sin dagen etter fødsel - han gråt på skulderen min den dagen, da jeg hadde sluttet å gråte selv. Da var det jeg som måtte være sterk og trøste han. Og jeg så at han gråt i begravelsen, jeg har et bilde av han der han smiler gjennom tårer. Det er for meg et sårt og vakkert bilde av en stolt onkel, og en fantastisk lillebror. ♥
Minstemann var forsåvidt apatisk under minnestunden her hjemme, jeg tror han forstod at det skjedde noe vondt og vanskelig, men ikke helt hva. Han stod helt stille og så på Linnea i voggen, og fikk høre at han var onkelen hennes. Han så sjenert og - som sagt - apatisk ut, ble holdt i hånden, holdt fingeren på leppen, slik usikre unger gjør. Jeg tror nok han forstod at noe foregikk, og han merket nok at folk rundt han var lei seg.

Vel, her kommer det som innlegget egentlig dreier seg om, jeg har faktisk holdt på å skrive det i noen dager nå, men det tok sin tid å finne de rette ordene, det var så mye som skulle med her...

Ofte tar jeg meg i tenke noen "ulovlige" tanker, som for eksempel "neste gang skal jeg ikke gjøre det sånn, og; hvorfor gjorde ikke vi det? Det høres så fint ut, det må vi passe på å få gjort neste gang..." Som om at er en selvfølge at vi skal miste en gang til.

Dessuten tenker jeg også:


"Hvis vi flytter vekk fra Tromsø, hvordan skal vi gjøre hvis vi mister igjen? Vi kan jo ikke gravlegge barnet en annen plass, det må jo ligge ved siden av søsteren sin.. På den annen side, så får vi ikke besøkt graven til noen av dem hvis vi gravlegger begge i Tromsø , og bor i for eksempel Oslo.. Og jeg vil dessuten gravlegges sammen med barna mine.. Det går ikke an å gravlegges på to forskjellige steder... Linnea ligger på en barnegravlund, egentlig, kan jeg gravlegges der da? Jeg vil ligge ved siden av englebarna mine... Tenk om det ikke blir som jeg ønsker, også aner jeg det ikke en gang, og jeg kan ikke gjøre noe med det... Det ville være respektløst om det ikke ble slik jeg ønsker."

Også skjemmes jeg litt for å tenke på at "jeg vil gravlegges der" - men det er jo en helt naturlig tanke... Den er vel bare litt skremmende, dere skjønner nok hvorfor.. Er jo litt tidlig å tenke den.. Dette har vel noe å gjøre med den lille formen for dødsangst jeg har utviklet. Og grunnen til at jeg skriver det her, henger vel kanskje sammen med at jeg vil være sikker på å få ytret mitt ønske. For det er nemlig et viktig ønske.

Når det gjelder dette med tankene om "hvis vi mister en gang til", så tror jeg det er fordi jeg ikke ble fornøyd med ting som hendte rundt Linneas død, ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort, ting jeg skulle ønske jeg ikke hadde gjort, begravelsen som ikke ble slik jeg ønsket, ting som ble helt feil, ting jeg skulle ønske jeg kunne rette opp. Dette er tanker jeg sliter mye med, har bare ikke klart å skrive om det før nå.

Men når alt kommer til alt, så kan jeg uansett ikke rette opp omstendighetene rundt Linneas død, ved å gjøre ting annerledes dersom jeg skulle få et nytt englebarn. Det er jo ikke det samme barnet, ethvert barn har en unik historie. Jeg hadde bare en sjanse til å gjøre alt perfekt. Jeg er perfeksjonist, det skal sies, og jeg blir utrolig skuffet, sint og lei meg om noe viktig ikke blir som jeg hadde tenkt.

Det er vel bare litt sånn, at om vi skulle være så uheldige å oppleve dette  igjen, så vil jeg gjøre ting annerledes, ta tak i alt selv, gjøre det på min måte. Forsøke å tenke logisk. Jeg skjønte jo ikke at jeg kun ville få sjansen til å se Linnea i omtrent bare en uke av livet mitt. Sjokket vi opplevde da vi  mistet Linnea Aurora vår, var så stort at det for eksempel ikke slo meg å  ha vinduet åpent inn til oss om natten, slik at vinterluften kunne  slippe inn og vi kunne ha Linnea hos oss. Grunnen til at hun ble  plassert på likrommet, var jo nettopp det at dødsprosessene skulle  sinkes ned. Men hvilken rolle spiller nå egentlig det? Om vi hadde  plassert henne nært et åpent vindu, i kulden fra vinteren utenfor, så  ville vel ikke det ha spilt noen rolle? For meg føles det mye viktigere  at vi hadde tilbrakt all den tid vi kunne med henne, framfor å sinke ned  dødsprosessene. Når hun ble senket ned i jorden, ville det jo gå  omtrent like fort uansett... Og vi vil ikke kunne se henne under jorden,  vi skal aldri se henne igjen, bare vite at hun ligger der.

Jeg  tror faktisk jeg drømte noe rart i natt, noe om at graven var der, og  at vi trodde hun lå under jorden. Plutselig fikk vi beskjed om at hun  ikke lå der, og at de nå skulle gravlegge henne. Vi fikk se henne en  gang til, og hun så like nydelig ut som når hun var nyfødt. Når hun så  var gravlagt, og vi satt der foran graven, føltes det rart, men også  godt å vite at hun nå faktisk lå der på ordentlig - her hadde vi besøkt  en grav i over et halvt år, og trodd at datteren vår lå der, også gjorde  hun ikke det. Jeg var litt forbannet på de som ikke hadde fortalt oss  at Linnea enda lå i likrommet på sykehuset... Vi kunne ha sett henne  hver dag!

Ja, som sagt, en rar drøm..

Vel, jeg angrer først og fremst litt på at jeg forlot sykehuset så fort som jeg gjorde - dagen etter fødselen, under 24 timer senere, dro vi hjem! Vi kunne enda ha vært på sykehuset noen dager, og sett lille Linneaen vår masse, holdt, bært, kysset, klemt, sunget for henne, tilbrakt all den tid vi kunne med henne. Spilt gitar, kanskje. Familie kunne besøkt oss på sykehuset når de ville.

Istedet dro vi hjem dagen etter fødsel, som for øvrig var farsdag! Men vi hadde i det minste Linnea med oss hjem den kvelden, og det angrer jeg ikke på. Hun fikk være i hjemmet sitt, der hun skulle ha bodd. Det er godt å vite at hun har vært her. Det er også godt at vi hadde henne med oss hjem så tidlig etter fødsel, slik at familien kunne se henne i sitt eget hjem mens det bare så ut som om hun sov, mens hun enda var myk i huden, og ikke helt iskald. Kald var hun, men ikke iskald. Hele 17 mennesker var der den dagen (medregnet meg, Kai Håvard og Linnea Aurora), de fleste på samme tid, i en 40 kvm. leilighet - de fikk se nydelige lille Linnea Aurora ligge i voggen, i dyp og rolig søvn. Hun så jo så fredelig ut der hun lå. Og så pen, verdens peneste lille unge! Verdens skatt.

Og tenk at hun fikk ligge i voggen sin, være i sitt eget hjem, utenfor magen min! Hun fikk også ligge i mamma og pappa sin seng, med babyposen på seg, som oldemamma hadde strikket. Vel, iallfall nesten-oldemamma - hun er min stefars mamma, hun bor på Toten, men likevel var hun der på farsdagen, og fikk se min lille datter! Det er jeg så utrolig glad for. I anledning farsdagen greide farmor Helle å skaffe 2 stykk marsipankake fra Rema 1000, enda det var søndag - tusen hjertelig takk til Rema 1000 Lanesbukta, som åpnet dørene for et lite vakkert englebarn... Restene av den andre marsipankaken, står enda i kjøleskapet, har enda ikke klart å kvitte meg med den
(marsipankake ser jo bra ut lenge).

Slik så kaken ut, det ble spist litt mer av den etter at bildet ble tatt, men rosen er fortsatt der... Det er fint at kaken er rosa, siden det er jentefargen.

Jeg vil fortelle en ting, noe jeg skulle ha fortalt for lenge siden.

Da vi mistet Linnea, tok hennes oldemamma med babyposen fra Toten, samt noe babytøy vi skulle få. (Jeg har enda ikke sett på det babytøyet personlig en gang...) Min stefar var så snill å bringe Linnea sine ting helt fra Storfjord til Tromsø da det uventede inntraff. Det var da babyposen, samt en babygave fra min tante Nathalie (det var et nett til babyartikler, som f.eks. bleier og tøy, som skulle henge på badet) og et englebilde av en sovende engel på en sky som jeg malte lenge før jeg ble gravid – dette bildet hadde jeg tenkt til å henge over voggen når Linnea ble født – nå ble det plutselig noe symbolsk med hele bildet; «her sover en engel». Ja, vi hang opp bildet over voggen, ryddet soverommet, tente et rosa lys og la fram Linnea sine eiendeler. Og babyposen ble i løpet av farsdagskvelden hengt opp over stellebordet på badet. Den dag i dag bruker jeg det til håndklær og dameartikler. Stellebordet og voggen og bildet over voggen, står framme enda.

Da vi skulle ta med oss Linneas døde kropp hjem farsdag den 14. november, ville vi kle på henne babyposen fra oldemamma, noe jeg hadde planlagt mens jeg gikk gravid – vi skulle ha med babyen hjem i babyposen, lys levende vel og merke. Istedet var hun død. Det ble derfor uhyre viktig for meg å kle på henne babyposen, da dette ble min eneste sjanse. Å ha på henne babyposen ved denne anledningen, ble en symbolsk handling.
Omtrent en time før vi skulle forlate sykehuset med farmor Helle – vi skulle dra i 18-tiden – oppdaget jeg til min fortvilelse at babyposen ikke var der! Det viste seg at min stefar Frode hadde klart å ta med seg babyposen helt tilbake til Storfjord ved et uhell! Jeg ble så knust at Frode og oldemamma bestemte seg for å ta med brødrene mine og kjøre helt til byen med babyposen for vår skyld – for min og Linnea og Linneas pappa sin skyld. Derfor ble turen fra sykehuset utsatt til kl. 19, og jeg følte at jeg irriterte folk ved å hale ut tiden, at dette var unødvendig av meg, hvorfor var det så viktig? Det var jo bare et plagg. Babyen var jo mye viktigere enn hva hun hadde på seg. Men jeg angrer ikke på at jeg ventet på babyposen. Det var så riktig å gjøre det, så utrolig viktig for meg. Og jeg er så takknemlig for at min familie hadde sånn tålmodighet med meg, og gjorde alt det de gjorde for meg.

Jeg har lyst til å ramse opp alle de som var der under minnestunden hjemme og fikk se Linnea (og jeg håper virkelig ikke at jeg glemmer noen nå), og sende de en stor varm takk, det betyr så mye at dere var der! Vi var ikke akkurat så lette å føre en samtale med den dagen, men det er nok sikkert forståelig... Så en stor takk til min fantastiske mamma (Linneas bestemor) og hennes mann Frode, mine to brødre og Linneas stolte onkler, Kjersti (oldemamma - som kom helt fra Toten da hun hørte om tragedien, hun skulle egentlig komme nordover litt senere, men fikk avlyst jobb og fremskyndet flyreisen), min tante Pippi (Berit), onkels kjære Hanne Marit, farmor Helle og to av Kai Håvard sine søsken, konen til Kai sin onkel; Kati og sønnen deres (som også minnes et lite etterlengtet englebarn), mine gode venninner; vidunderlige Karoline og fantastiske Viveka. Viveka tok noen ufattelig fine bilder, og Karoline tok bilder av Linnea på stellebordet og med meg ved siden av. Jeg har også bilde av at jeg klipper av Linnea en hårlokk med en liten saks. Tusen takk, alle sammen!

Det er godt at Linnea fikk vært der hun skulle være, ligget i voggen, i mamma og pappas seng, på stellebordet vi kjøpte henne, og at hun fikk hatt på seg noen av de klærne hun skulle hatt på seg. Deriblant babyposen fra oldemamma, I love mum and dad-sokkene fra pappaen sin, bodyen fra mammaen sin, og den søteste rosa sparkebuksen fra farmoren sin! Dessuten ble hun gravlagt i kjolen fra farmor, et par hvite strømper med en av hver sokk fra pappa utenpå, og en hvit arvelue med blonder. Når det gjelder sokkene, så kledde vi på henne en av hver på farsdag, og før nedleggelsen i kista, tok vi på henne det andre paret og beholdt det første selv. Sokkene knytter oss veldig sterkt til henne, og jeg har rammet de inn i et titteskap som jeg dekorerte. "Museumsramme" var et forslag ifra min pappa, og jeg fulgte rådet - jeg vil nemlig ikke at noen skal ødelegge formen på sokkene som Linnea sine små føtter ga dem. Disse sokkene, hårlokken, hånd og fotavtrykk, bildene og minnene er det kjæreste jeg eier... Om det plutselig skulle bli storbrann, er det disse tingene jeg i første omgang ville prioritert å redde, om jeg så måtte springe ut naken. For disse tingene er bare helt umistelige...

I 12-tiden på kvelden farsdag 14. november, leverte vi Linnea på sykehuset, for så å dra hjem igjen. Jeg husker ikke hvordan vi kom oss til sykehuset på kvelden en gang, hvem kjørte? Før vi dro, hadde jeg kledd av henne de klærne vi ville beholde - den rosa sparkebuksen og sokkene. Vi lot henne ha på bodyen, det ble for komplisert å kle den av.
Det var uansett tungt å levere Linnea fra oss den kvelden, vi bar henne inn ved akutten. Etter at vi hadde mottatt dødsbudskapet, og fikk beskjed om at vi kunne ha Linnea med oss hjem, hadde jeg sett for meg at vi kunne ha henne hjemme i flere dager. Det ble jo så klart bare en kveld - det var jo det eneste logiske. Men dette er blant de mest minnerike kveldene i hele mitt liv.

Min mamma, Linneas bestemor, var dratt til sin bror for å sove, men hun hadde sagt at om vi trengte henne, var det bare å ringe. Så jeg ringte, klarte ikke være alene. Ja, nå husker jeg det, det var farmor Helle som kjørte oss til sykehuset den kvelden, og på vei tilbake, plukket vi opp min mamma, nettopp fordi vi ikke klarte å være alene etter å ha levert Linnea fra oss på sykehuset. Det ville bli altfor tomt hjemme, for mange knuste drømmer å komme tilbake til. Ingen Linnea i voggen, ingen Linnea i magen. Bare oss, bare meg og kjæresten.

Vi skulle jo ikke komme hjem igjen uten noen baby. Vi hadde aldri sett for oss å dra på sykehuset og komme hjem uten noen baby. Vi trodde vi skulle få beskjed om at alt var bra.

Men alt var ikke bra, det var langt ifra bra, det var ikke bra i det hele tatt faktisk. Ingenting var bra. Linnea var død, og hadde antakelig vært død i to dager allerede. Jeg husker jordmors kommentar: "Dette ser ikke bra ut."

Deretter dro vi hjem - med bussen. Vi satt på bussen, med en død baby i magen. Jeg lurte på om folk så på oss at noe var galt. Sikkert ikke, tenkte jeg. De skulle bare ha visst at vi hadde en død baby i magen, at denne bussturen ikke var som enhver hverdagslig kost. Da vi kom inn døren hjemme, møtte vi tilfeldigvis nabodamen i gangen. Hun spurte hvor vi hadde vært så tidlig, eller noe sånt, og Kai svarte: "Vi kommer rett fra sykehuset. Vi har mista hjerterytmen på ungen..." Nabodamen ble helt paff, "kjære vene", sa hun, ga oss noen gode klemmer, og så ut til å være på gråten.
Inne hentet vi noen ting, et kamera og noe babytøy. Så dro vi tilbake til sykehuset - fortsatt med buss og en død baby i magen...

Jeg ble satt i gang - 13. november fødte jeg - 14. november hadde vi med oss Linnea hjem før vi leverte henne fra oss igjen - også stod vi alene igjen. Det aller kjæreste vi hadde, hadde forlatt oss.

Dagen etter våknet jeg med bunnløs sorg, jeg gråt og hylte, ropte og skrek. Kai Håvard prøvde å ta seg av meg så godt han kunne. Mamma var hos øyelege akkurat da, men kom tilbake midt i gråteanfallet mitt. Masse toalettpapir gikk med. Jeg var helt uklar i stemmen. "JEG VIL HA HENNE TILBAKE! JEG VIL HA DATTEREN MIN TILBAKE! KAI HÅVARD, HJELP MEG! HVORFOR MÅTTE HUN DØ?? JEG VIL HA LINNEAAA, JEG VIL HA LINNEAAA! DETTE KAN IKKE VÆRE SANT.. SI AT DET ER ET MARERITT..." 

Jeg tror jeg gråt i over en time i strekk før jeg begynte å tømmes for tårer. Jeg hadde vond hals i en ukes tid etterpå. Så mye gråt jeg. Uken gikk mye med til å gråte.

Jeg angrer litt på at jeg dro inn til Storfjord allerede kvelden 15. november, dagen etter vi hadde levert Linnea fra oss på sykehuset. Jeg skulle gjerne ha besøkt Linnea på sykehuset hver dag fram til begravelsen. Samtidig var det vel nettopp dette med å være alene hjemme, bare Kai og meg. Mamma hadde plikter i Storfjord, og kunne ikke være hos oss hele uken, derfor foreslo hun at vi ble med innover. Jeg fikk jo i det minste snakket ut en del der inne, og det var godt. Men jeg skulle så gjerne sett Linnea hver eneste dag.

Jeg husker en av nettene vi sov der, jeg hadde bilde av Linnea i bakgrunn på mobiltelefonen min, la telefonen mellom oss og sa: "Se, Kai, nå ligger jenta vår imellom oss." Og da brast det litt for Kai, og jeg forsøkte å trøste han. Men for det meste var det han som måtte trøste meg, jeg var jo helt utrøstelig. Jeg tror vel også det var det at han som mann måtte være sterk for kvinnen, det var jo tross alt jeg som hadde båret ungen i magen, og mannen skal jo være sterk. Jeg synes ikke det er nødvendig egentlig, at mannen skal være sterk, han har jo sin sorg, han også.

Vel, selv om vi var i Storfjord, fikk vi besøkt Linnea en dag før nedleggelsen i kista. Vi ble kjørt til byen og besøkte henne på sykehuset. Hun var blitt obdusert, de hadde klippet opp bodyen jeg kjøpte henne og kastet den, den hadde vært gjennomtrukket av blod - jeg hadde litt lyst til å beholde bodyen, men tenkte at det kanskje var like greit at de kastet den når den var så ødelagt. De hadde kledd på henne en ny body, og en lue, for å dekke over sting. Det var så rart å se henne denne gangen, hun var så forandret. Huden var mye stivere og mørkere, rødfargen mye kvassere, kinnene innsunkne, og hun var iskald. Og jeg syntes liksom at hun var mye lettere å holde, av en eller annen grunn. Jeg lurer på om Kai ble igjen i byen denne dagen, mens jeg dro til Storfjord alene.

Pappa og søsteren min Lynn Helen kom nordover til begravelsen. De bor jo i Oslo, og var ikke så mye tilstede under graviditeten. De var i Oslo da Linnea døde, og i tiden rundt fødsel. Men de kom nordover en halv uke før begravelsen, og merkelig nok klarte de å overtale oss til å bli med på kino og se Harry Potter 7, del 1, for å koble av. Denne dagen lo jeg faktisk litt, og jeg hadde dårlig samvittighet for å le i en sånn tid. Men jeg lo faktisk, og det var jo egentlig godt også. Ja, jeg må innrømme at jeg hadde godt av det, det gjorde meg sterkere i den vonde tiden. Det var fint at pappa og Lynn Helen kom oppover.

Den 22. november, dagen før begravelsen, dro vi på sykehuset for å kle på Linnea og legge henne i kista, pappa ble med. Han var med og kledde på Linnea, dette var noe han ville gjøre for å ta større del i det som skjedde. Det var første gang han fikk se sitt første barnebarn, og det var første gang jeg så pappa gråte - han gråt, og det var en utrolig sterk opplevelse. Han sa han trodde han ville takle det, men at han hadde tatt feil. Det var en mye vanskeligere og sterkere opplevelse enn han hadde sett for seg. Og jeg er så utrolig glad for at han var med. Mamma var der under fødsel, og pappa var der under nedleggelse i kista, det føles så riktig.

Jeg vil ikke at noen skal bli støtt eller komme i forsvarsposisjon til det jeg nå skriver, for dette er et veldig sårt punkt for meg - det er tross alt snakk om datteren min som jeg fikk ha i magen i 8 måneder, før jeg så fikk se henne død i litt over en uke. Så vær så snill, ikke krangle med meg. Jeg vet at alle gjorde sitt beste i situasjonen, og at de ville det godt - men jeg var i sjokk, og forstod ikke helt hva som skjedde rundt meg, jeg lot alle andre ta kontroll over situasjonen, mens jeg selv rømte inn til Storfjord - først noen få dager før begravelsen, tok jeg endelig tak i enkelte ting selv. Det skulle vise seg å være litt for sent å ta tak i ting - skulle ønske jeg hadde gjort det tidligere - og jeg er nå blitt et hakk klokere, men det hjelper jo ikke når jeg ikke kan forandre det som har skjedd...

Jeg ville at minnet om begravelsen skulle sitte i som noe sterkt, vakkert, unikt, personlig, symbolskt og helst spesielt - og for noen ble det kanskje slik, men ikke for meg. For meg ble den som en hvilken som helst annen begravelse, med en hvilken som helst vanlig salme, salmer som jeg ikke er knyttet til på noen måte fra før. Jeg kunne ikke salmene en gang, de sa meg ingenting, de vekket ingen følelser hos meg. Jeg har aldri hatt noen spesiell forkjærlighet til salmer - jeg er ikke egentlig kristen, men jeg lever i et kristent samfunn, så da ble det rett og slett helt selvsagt at det skulle være kristen begravelse, med salmer. Og det verste er at jeg bestemte ikke alle salmene selv en gang, jeg ga et skriv om mine ønsker til presten og begravelsesbyrået, hvor det stod "så lenge jeg får disse ønskene innfridd, kan dere ta dere av resten".

Jeg leser rundt omkring om engleforeldre som syntes begravelsen ble et verdig farvel, rørende og perfekt. De minnes begravelsen som noe godt og vondt på samme tid. Og jeg misunner de det. Fordi for meg er det nemlig bare vondt. Helt ærlig skal jeg si at jeg felte ikke en tåre i begravelsen, i hvert fall ikke over Linneas død. Ikke fordi jeg er kald, for det vet jo alle at jeg ikke er. Jeg hadde innstilt meg på å bli rørt til tårer av musikken - av taler, ord og personlig symbolikk - og istedet satt jeg der og oste av irritasjon fordi presten glemte de viktigste sangene, fordi han leste diktet mitt med feil tone - jeg syntes ikke det ble rørende nok - og fordi han glemte at Linneas "oldefar" (far til min stefar) skulle lese opp et dikt i kirken, noe jeg ga klar beskjed om til både presten og begravelsesagentene rett før seremonien startet. Heldigvis fikk han lest opp diktet ved graven, men presten holdt på å glemme det da også. Når han skulle til å avslutte senkningen, og sende gjestene inn igjen, ble jeg så sint at jeg hyttet med hånden mot Linneas oldefar, som et hint til presten. Han tok hintet, og diktet ble lest opp. Men han fikk ikke brukt mikrofon, og det blåste litt, det var vanskelig å høre hva han sa. Dessuten var det iskaldt ute, og alle ville vel sikkert bare inn, og klarte ikke å følge med.

Jeg ville bryte inn, protestere: "Dette er helt feil! Det er ikke sånn det skal være!" Men det klarte jeg ikke, kunne ikke. Det var jo en begravelse, ikke en forestilling eller noe sånt. Kunne jo ikke bare bryte inn. Skulle jeg gjort det? Dette plager meg sånn enda, angrer på at jeg ikke gjorde noe mens jeg kunne, hadde jo bare denne ene sjansen.


Når det gjelder senkningen av kisten i jorden, så angrer jeg litt på at vi ikke senket kisten selv, men lot fremmede folk gjøre det. Jeg tenkte ikke over hvem som senket kisten en gang. Det var vel begravelsesagentene, tror jeg... Jeg angrer i det hele tatt på at jeg hadde så lite oversikt, jeg var ikke i stand til å følge ordentlig med, til å ta kontroll. Jeg har aldri vært i en begravelse som har vært så viktig for meg før, aldri mistet noen veldig nære, og når det første skjer, så er det på denne måten. Jeg ante ikke hvordan en begravelse foregikk, hva som var vanlig, og hva som ikke var vanlig. Og jeg ante i hvert fall ingenting om barnebegravelser. Ikke en gang min egen mamma ante at det er vanlig å pynte barnegravene med bamser og engler og alt man kan komme på.

Jeg skal også innrømme at all irritasjonen og skuffelsen jeg følte, gjorde meg så fjern at jeg ikke fikk med meg mer enn halve talen til Eirik Junge Eliassen, den utrolige prestenstudenten som snakket med oss etter dødsbudskapet. Og den dag i dag, husker jeg heller ikke et ord som ble sagt i kirken, annet enn det spesifikke som jeg ba presten lese opp. Jeg fikk heller ikke med meg pianospillet til Herborg Rundberg - jeg hadde trodd hun skulle synge sanger i kirken - de sangene vi hadde ønsket oss - helt til jeg samme morgen fikk beskjed om at hun bare skulle spille et pianostykke fra sitt album - det er imidlertid et fint pianostykke, jeg har hørt på det i ettertid. Stykket er opprinnelig dedikert til en mor som har mistet sitt barn. Jeg har nå fått et forhold til pianostykket, men der og da, i begravelsen, var ikke pianostykket spesielt og personlig nok for meg til å få meg til å gråte. Nå kan jeg gråte når jeg hører på det, men bare fordi jeg har blitt kjent med melodien og omstendighetene, og det faktum at stykket ble spilt i begravelsen, hvor jenta mi var tilstedet.

Jeg hadde egentlig sett for meg "Vem kan segla" på svensk, med gitarspill til. Istedet ble "Vem kan segla" et preludium, uten vokal i det hele tatt, og jeg kjente knapt igjen melodien på orgelmusikken. "Tears In Heaven" og "Hvil under stjerna" gikk helt ut av programmet. "Vem kan segla" og "Tears In Heaven" var dog de viktigste, for jeg brukte å synge de til jenta i magen under hele graviditeten, mens pappaen spilte gitar til. Jeg sang så klart andre sanger til henne også, men nettopp disse to fikk en mye sterkere betydning etter Linneas død, og det var derfor viktig for meg å få spilt dem i nærheten av Linnea en siste gang - mens hun var i rommet - hun kunne jo ikke høre det, men symbolsk sett var det viktig.

Den eneste sangen vi faktisk fikk med i kirken, som var symbolsk for meg og betydde mye, det var "Velsignelsen" av Oslo Gospel Kor. Men det ble ikke bra nok, det heller. Jeg hadde fått familie fra Toten til å øve på den til begravelsen, de synger i familiekor (og også Kor-90 for den saks skyld), og sang "Velsignelsen" i bryllupet til mamma og Frode. Det var aldeles vakkert! De var riktignok flere som sang den i bryllupet, og jeg skjønte jo at det ikke ville bli helt det samme i begravelsen med kun 3 sangere, men jeg hadde aldri forventet at de ikke skulle få mikrofon! Presten hadde misforstått - jeg ga tydelig beskjed om at jeg ville de skulle ha mikrofon. Presten sa "ja, det skal vi ordne", også foreslo han at de kunne være forsangere, og at salen kunne synge med. Jeg godtok at salen kunne synge med, men ga fortsatt klar beskjed om at jeg ønsket mikrofon. De fikk ikke mikrofon! De ble jo helt forvirret! Og ikke nok med det - kantor spilte Velsignelsen kjempetregt på orgelet, jeg syntes ikke det ble som forventet i det hele tatt. Og da salen begynte å synge med, var det ingen som hørte "forsangerne", som presten så fint kalte de. Det ble bare grusomt! Jeg ble så skuffet og lei meg, at jeg kan ikke få sagt det. Det ble ikke verdig og vakkert i det hele tatt, og "forsangerne" fikk ikke sunget den på den måten de ville, på den måten de hadde øvd inn.

I utgangspunktet hadde jeg en tanke om å spille "Velsignelsen" av Oslo Gospel Kor fra CD, for å være sikker på at sangen ble så rørende som jeg ønsket, men vi fikk ikke lov til å bruke CD i kirken under selve seremonien, kun i minnestunden etterpå. Dette var jo egentlig bare tull, for nå i ettertid har jeg funnet ut at det er mange som bruker CD i kirken! Jeg blir så provosert! Vi fikk ikke lov, de syntes ikke noe om å bruke CD! Unnskyld meg?! Det var vårt siste farvel med drømmen som ikke ble noe av...

Jeg skulle ønske jeg var i stand til å klare å synge selv i begravelsen, men jeg klarte det ikke. Det falt seg ikke naturlig at jeg skulle gjøre det. Klarte ikke en gang holde noen tale, greide ikke si et eneste ord. Dette angrer jeg jo nå på at jeg ikke gjorde, jeg satt der, på benken, stiv som en stokk, felte ikke en tåre, sa ikke et eneste ord. Og Linnea min lå i kisten, med lokket på.
Og folk sa at jeg var sterk?! Sjokket satt enda så godt i kroppen, at jeg forstod ingenting av det som skjedde, forstod ikke at det var vårt siste farvel. Innbilte meg innerst inne at vi skulle få se henne igjen. Kanskje det var derfor jeg ikke gråt i dyp sorg. Jeg var også opptatt av å få dette overstått så fort som mulig, stengte ute at det var virkelighet. Jeg var ikke forberedt på denne dagen, den bare kom og gikk, som enhver annen dag. Den var ikke så vanskelig som jeg hadde forestilt meg. Alle andre beskriver begravelsesdagen som god og vond på samme tid, som den vanskeligste dagen i livet sitt. For meg var det ikke vanskelig - antakelig på grunn av sjokket, fornektelsen, jeg merket knapt at jeg var der. Samtidig visste jeg jo hva som skjedde, jeg bare forstod det ikke helt. Jeg bare var der, som en tilskuer, dette var ikke mitt liv, ikke mitt barn, ikke mitt barns begravelse. Alle dagene før og etter var mye vanskeligere enn selve begravelsen. Jeg tror jeg fortrengte at det var siste gang jeg så Linnea.

Likevel - tross i sjokket og fornektelsen - gjorde jeg en ting som var viktig for meg, før seremonien startet. Kvelden før, da vi rigget til i minnestundlokalet, hadde jeg satt opp et minnebord med Linnea sine ting på. Deriblant lå sokkene hennes, de hadde beholdt formen fra Linnea sine føtter. Søsteren min kom i skade for å flate ut "I love mum"-sokken. Da jeg oppdaget hva hun holdt på med, klikket det for meg, jeg ble helt knust, begynte å kjefte og brast ut i gråt, tok sokken fra henne og la den inntil kinnet mitt. Det var jo ikke hennes feil, hun har aldri vært i en slik situasjon før, det var jo bare en sokk for henne, hun tenkte vel ikke at det var viktig hvordan form sokken hadde. Hun ba om unnskyldning, og pappa foreslo at jeg kunne ta med sokken opp før seremonien startet, åpne lokket på kisten og sette sokken på Linnea sin fot igjen, slik at den skulle få formen sin tilbake. Jeg tenkte at det ville bli rart, helt feil faktisk, syntes det var juks. Det eneste riktige, var egentlig at sokken hadde beholdt den formen den fikk da vi kledde den på henne første gangen. Likevel lot jeg meg overtale, og det angrer jeg ikke på nå, men der og da, og i dagene som fulgte, ergret jeg meg over at sokken hadde feil form. Nå ser jeg jo at det var det beste jeg kunne ha gjort.

Så jeg tok altså med meg sokken opp i kirken da kisten var på plass (jeg angrer forresten litt på at jeg ikke var med da kisten ble fraktet fra sykehuset til Elverhøy kirke, skulle jo fulgt Linnea på hele hennes siste vei). Der åpnet Kai Håvard og jeg lokket på kisten, mens presten og begravelsesagentene så på. Jeg tok av Linnea sokken på høyre fot, og satte på den første sokken. Jeg forsøkte å forme kanten på sokken slik den opprinnelig hadde vært - den hadde beholdt en liten brett - men det ble ikke det samme. Dessuten hadde sokken sittet direkte på naken hud opprinnelig - denne gangen kledde jeg sokken utenpå en strømpebukse... Det føltes liksom feil, og jeg ble forlegen med tanke på at fremmede folk så på. Det var jo så rart, det jeg gjorde, men jeg forsøkte å tenke på en setning jeg hadde hørt: "Tror du ikke de har vært gjennom mye rart fra før?"

Vidunderlige gudmor Karoline kom også inn i kirken før seremonien startet, for å se Linnea en siste gang, og for å legge noe i kisten hennes. Nå husker jeg faktisk ikke om Karoline var der da jeg "reparerte" sokken til Linnea, eller om hun kom inn etterpå. Uansett var hun der,  og det er jeg så uendelig glad for. Hun hadde med seg et hvitt perlehjerteskrin til Linnea - jeg tror det var et smykke oppi, men jeg fikk ikke se det, aner ikke hvordan det så ut. Vel, det får bli gudmor Karoline og Linnea Aurora sin lille hemmelighet. Det gjør meg ingenting, jeg synes egentlig bare det er fint, at gudmor Karoline og Linnea har sin egen lille hemmelighet, som ingen andre får vite om. Det gir liksom gudmor et sterkere bånd til Linneaen vår. 

Noen - jeg husker ikke hvem, var det begravelsesagenten, eller var det min pappa, Linneas bestefar? - tok bilder av Linneas mamma og pappa ved kisten. Linneas pappa tok også noen bilder av meg mens jeg satte sokken på Linnea.

Jeg la også ved et bilde til Linnea i kisten. Et bilde av klærne hennes, babyposen, strikketøy fra oldemamma. Jeg angrer på at jeg ikke la ved så mye mye mer i kisten. Dessuten angrer jeg litt på tøyet vi gravla henne i - kjolen var liksom for stor og fikk Linnea til å se firkantet ut - og av en eller annen teit grunn kledde vi kjolen på henne bakfram. Jeg hadde liksom sett for meg at knappene på kjolen skulle være foran, men fant ut at de faktisk skulle være bak. Det ergret meg, og jeg syntes det ville være finest motsatt, syntes at knappene skulle vende oppover og være synlige. Nå angrer jeg på denne tankegangen – men jeg prøver å se det sånn, at barn tar gjerne på seg klær på vranga og bakfram, så det kan jo være en slags symbolikk i det. Samtidig skulle jeg ønske at jeg kledde på Linnea det lyserosa strikketøyet fra oldemamma istedet for den altfor store kjolen som hun ble firkantet i, det var ikke særlig søtt. Hun hadde ikke engang bleie på seg! Det ble altfor lite babyaktig. Jeg ville gravlegge henne med bleie, men vi hadde ingen bleier. Og sjokktilstanden gjorde at jeg ikke prøvde å få tak i en, alt var så unaturlig, det var ikke sånn det skulle være. Grunnen til at vi ikke begravde henne i det lyserosa babytøyet, er at jeg knapt fikk med meg at vi fikk det strikketøyet, da jeg var i sjokk da vi mottok det. Jeg husker faktisk overhodet ikke hvordan vi fikk det – hvor var vi, hvem ga det til oss, hvordan havnet det i sengen vår under minnestunden?

Da sokken var reparert, bildet vedlagt i kisten – skulle gjerne lagt så mye mer i kisten – gudmor Karoline hadde vært der og bildene var tatt, la vi på lokket igjen. Jeg følte ingenting da det skjedde, var som i en annen verden, sjokk, fornektelse. Forstod ikke. Det var ikke lett, men det var ikke vanskelig heller. Jeg husker bare at jeg ikke turte å kysse Linnea på pannen en siste gang – skjønte ikke at det var siste mulighet heller. Visste ikke om å kysse henne var noe jeg kunne gjøre, om det var «lov». Selvfølgelig var det lov!

Så satt vi der, på første rad i kirken. Det var kanskje 60 personer der, jeg har i ettertid skjønt at mange velger å ha en privat og fin liten begravelse med de aller nærmeste, og jeg vet ikke om jeg angrer på at vi gjorde så mye utav det. Er vel det at jeg ville at så mange som mulig skulle være involvert i Linneas død, se og føle vår smerte. Høres jo nesten egoistisk ut, men jeg tror folk skjønner tankegangen min. Så som sagt, så satt vi der, på første rad – Linnea lå i kisten, uten bleie, med en firkantet altfor stor kjole, hun hadde ikke fått noe farvelkyss hos meg, ingen av de viktigste sangene ble spilt i kirken, og de som kom med, ble bare helt feil, Velsignelsen ble som en hvilken som helst annen salme, diktet mitt ble lest opp helt monotont og følelsesløst – hvorfor leste jeg det ikke selv? - og alt var bare galt.

En ting ble imidlertid fint: Min pappa, Linneas bestefar, fikk æren av å bære ut den lille kisten, det er jeg så utrolig glad for at han gjorde. Det føles liksom så riktig.

Først da vi gikk ut av kirken, kom det noen sinte tårer. De hang selvfølgelig ihop med sorgen, men jeg gråt ikke egentlig av lengselen, det var ikke lengselen og selve begravelsen som ga utløp for tårene. Det var skuffelsen over alt som skjedde - eller ikke skjedde - i kirken, symbolikken som ble ødelagt, sangene som ikke ble sunget, musikken som ikke ble spilt riktig. Begravelsen ble ikke verdig og fin, ikke perfekt nok, den ble bare helt, helt vanlig. «Det er ikke så mye man kan si og gjøre, det er jo bare en baby», sa presten på møtet i forkant av begravelsen – jeg kjente at jeg ble litt sint inni meg da han sa det. «Bare» en baby. Det var ikke bare en baby, det var min baby, min knuste drøm.
Jeg skjønner jo at han mente at hun ikke hadde levd opp, det var ikke så mange minner å snakke om, det var ikke andre enn meg og pappaen som kjente henne. Knapt nok pappaen... Jeg husker presten sa at han ville snakke om de knuste drømmene i kirken - om det som ikke ble noe av. Det er godt at han i det minste gjorde det, selv om alt annet ble så feil – ja, jeg vet at han snakket om de knuste drømmene, men jeg husker ingenting ordrett – jeg fikk som sagt ikke med meg så mye av talene i kirken...

Men hvorfor? HVORFOR?
Hvorfor forstod jeg det ikke? At det var siste gang jeg så henne før vi la lokket på den dagen, før begravelsen startet? Hvorfor forsøkte jeg ikke å minne presten på at han hadde glemt noe?
Og hvorfor - hvorfor fikk jeg meg ikke til å kysse den lille vakre jenta mi på pannen selv om det stod ukjente folk der? I sorgens stund er alt lov, sier de. Jeg turte ikke kysse henne en siste gang fordi jeg følte at begravelsesagentene og presten så dumt på meg. Hvor teit er ikke det? De har jo vært gjennom mye rart.

Og ikke nok med det, jeg ble stresset og følte at jeg måtte være rask så vi kunne sette på lokket, åpne dørene og begynne seremonien. Var redd presten og agentene hadde det travelt og irriterte seg over at det tok lang tid. Jeg ble på en merkelig måte forlegen, fordi hun var død. Jeg kunne jo ikke kysse en død person foran fremmede, jeg ville fremstå som uhygienisk!

Hvorfor?! Hvorfor gikk det ikke opp for meg at dette var siste sjanse? Det var ikke som om jeg kunne kysse henne på pannen en annen gang. Dette var mitt siste farvel, hvorfor forstod jeg det ikke? Hun er datteren min! De ville respektere at jeg trengte tid til et farvel. Må innrømme at jeg ble veldig, veldig hemmet, forlegen og forvirret av de fremmede menneskene.. Hva gjorde de der, i en så personlig stund? Kunne de ikke gått ut og ventet til vi var ferdige med vårt siste personlige farvel?

Etter jordpåkastelsen, gikk vi inn til minnestund. Jeg glemte helt av kaker og kakao, bare satt der, noen kom bort og kondolerte og sa noen ord, og folk skrev hilsner i minneboken til Linnea som lå på minnebordet (en stor takk til alle som skrev i minneboken, og til alle som var i begravelsen generelt). Plutselig kom farmor Helle bort til meg med et kakestykke av mammas sjokoladerull, som de hadde lagt av til meg - de visste at jeg likte denne kaken, og ville passe på at jeg fikk et stykke. Ikke at det betydde noe for meg, kake var liksom ikke viktigere enn Linnea. Jeg fikk også en kopp kakao, men dette kakestykket og kakaoen var alt jeg fikk i meg under begravelsen. Jeg skjønner liksom ikke greia med kaker og slikt i en begravelse. De sier man feirer livet til personen som er død, men Linnea fikk jo egentlig ikke noe liv. Ikke utenfor magen i alle fall.

Jeg hadde fortalt til mamma og min venninne Sara om hvor skuffet jeg var over at vi ikke fikk de sangene vi ville i kirken. Det ble ordnet slik at noen stilte opp og spilte og sang under minnestunden. Det stod et piano der, og Kai Håvard hadde tatt med gitaren sin. Så familien fra Toten - Linneas "oldepappa", min tante Nathalie og tante Frøydis, - vår vidunderlige Karoline og min kjære Kai Håvard, dannet en liten gruppe.
Karoline satte seg til pianoet. De spilte og sang "Vem kan segla" og "Tears In Heaven", mens Sara satt og strøk meg trøstende på ryggen, noe som ærlig talt roet meg litt. Jeg følte virkelig at hun brydde seg. Jeg er også så utrolig takknemlig for at familie og venner stilte opp og ordnet dette, tross i den vanskelige situasjonen, og særlig til Kai Håvard som hadde mot til å sette seg ned med gitaren i en slik stund, det var jo tross alt hans barn det dreide seg om. Det var modig og stort gjort av han!

Likevel skal jeg innrømme at jeg fortsatt ikke var helt fornøyd, ikke fordi det var noe galt med fremførelsen eller noe sånt - det var bare det at det ikke var i kirken mens kisten med Linnea stod der. Symbolikken ble litt ødelagt. Og akustikken manglet.

Jeg ba forresten søsteren min ta med filmkameraet sitt og filme i begravelsen, det var greit for presten. Men hun hadde dessverre glemt videokameraet. Nå i ettertid gjør det meg ikke så mye, begravelsen ble ikke helt som forventet uansett. Hun tok i det minste bilder, og det er veldig viktig å ha. Så tusen takk for at du var min personlige fotograf, Lynn Helen, evig takknemlig for alle de flotte bildene!

Jeg vil sitere et par spesielle hilsner i minneboken, som faktisk fikk meg til å le litt, på en god måte. Det var så fint og dypt skrevet:

"Til Connie og Kai.
 
Det var trist å høre
at dårlige nyheter var på føre.
Lykke til gjennom det hele,
en trist sang spilles på fele.


Der en gammel rose visner,
kan en ny rose gro.
Alt den trenger,
er kjærlighet og tro.


Hilsen Julia"

"Her sto Egil, 
og kom for en gangs skyld,
ikke på noe vettig å si."

Også en veldig fin hilsen, som rørte meg mye:

"Kjære søster og svigerbror!
Kondolerer for tapet.
Da jeg kom inn i kirken
og så den lille kisten,
tok jeg det hardere enn forventet!
Tenker på dere, og ønsker dere alt godt.
Hvil i fred, lille Linnea Aurora.
Hilsen tante Lynn!"

"Tante Lynn" - det høres så fint ut..
 Nå over til noe anger igjen...

Jeg angrer litt på at vi hadde lokket på kisten under begravelsen - skulle ønske at flere fra nærmeste familie fikk sett henne, men kanskje var det best slik? Min lille jente hadde fått påført et stygt sår i ansiktet etter obduksjonen, det så ut som et uheldig knivkutt, noe som er ufattelig trist. Dessuten hadde også huden på haken blitt revet bort, så hun hadde ett par store røde flekker der, noe som ikke var et særlig pent syn. Jeg kan ikke klandres for å være litt sint på de som gjennomførte obduksjonen, de skulle gjøre det med største varsomhet og respekt, også klarte de å ødelegge ansiktet til min lille englejente! Hun fikk et stygt sår på kinnet som aldri kunne leges! Og unødvendig hud var blitt revet bort! Såret i ansiktet så ikke så ille ut med en gang, men ettersom dagene gikk, ble det bare verre - huden stivnet og ble rød, deretter mørkerød, nesten svart. Det var så unødvendig at hun skulle ha dette såret på kinnet, og alt i alt var det dette såret og de røde flekkene på haken som var hovedgrunnen til at vi ikke hadde lokket åpent.

Om jeg skal være helt ærlig, syntes jeg slettes ikke hun så fredelig ut lenger etter obuksjonen - hun var blitt stivere og hardere i huden, ansiktet var mer innsunket, munnen skjev og leppene inntørket. Også var det dette såret på kinnet og flekkene på haken... Hun så slettes ikke fredelig ut, hun så ut som om hun led, pintes, hadde det vondt. Som om hun ville skrike til oss, et rop om hjelp. Jeg fikk til og med forestillinger om at en hun plutselig skulle våkne, sint som en "demon", og fare skrålende mot oss med utstikkende øyne og reptiltunge, litt som i en skrekkfilm, der vi satt med henne på fanget i sykehuskapellet. Forestillinger av hele henne som oste av et sinne mot oss, "hvorfor gjorde dere dette mot meg, hvorfor passet dere ikke bedre på?! Da ville jeg vært hos dere nå!!" Det ville være hennes hevn, på en måte. Vonde forestillinger, rett og slett. Greier nesten ikke forklare det, egentlig.

Jeg antar at den bloggen delvis er opprettet for å gjøre noe stort og symbolsk for jenta mi, siden omstendighetene rundt hennes død ikke ble helt som jeg hadde ønsket. Jeg vil at hun skal bli husket, slik jeg ville at hennes begravelse skulle bli husket som noe utrolig spesielt, noe unikt og annerledes enn andre begravelser.

Likevel var ikke hjertekransen fra meg og pappaen så viktig for meg, jeg bestemte knapt selv hva slags blomster Linnea skulle ha på graven. Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe en enkel rød rose, pynte den med noe glitterbånd og gjøre noe helt personlig med den, noe symbolsk. Jeg ville gi Linnea noe jeg hadde laget med mine helt egne hender, men da hjertekransen plutselig ble brakt på bane, ble jeg så forvirret og overlot alle forberedelser og all kontroll til andre. Jeg ble spurt om hva slags farge jeg ville ha på hjertet, jeg forstod ikke hva det var snakk om, så jeg rømte ut av leiligheten. Taklet ikke snakket om begravelsen, det hadde jo ikke engang gått opp for meg at jenta vår skulle begraves. Virkelig, det hadde ikke det! Siden fikk jeg spørsmål om hjertekransen skulle ha samme farger som babyposen, og det godtok jeg, for det ble jo litt symbolsk. Jeg er nemlig veldig, veldig opptatt av symbolikk.

Jeg bruker å ta kontroll over vanskelige ting selv, men jeg trenger tid til å fordøye ting først, spesielt når det gjaldt min egen døde vakre baby. Hadde ikke alt maset om begravelsen blitt prakket på meg før jeg var klar for det, kan det hende at ting ville ha blitt annerledes, men det er slettes ikke sikkert. Jeg tror jeg ville ha tatt tak i forberedelsene selv, om jeg hadde fått sjansen, men jeg trengte et par dager på meg til å fordøye tanken om begravelsen først.

Jeg hadde heller ikke tenkt på noen dødsannonse i det hele tatt, forstod ikke at det skulle være noen dødsannonse, det var liksom ikke så viktig - plutselig stod jeg der med et papir i hendene og leste dødsannonsen, som jeg ikke hadde formulert selv. Dette var 15. november, dagen etter farsdag og minnestund hjemme, dagen etter at vi hadde levert fra oss Linnea på sykehuset. Egentlig var jeg på tur ut døren for å kjøpe noen lerret og malesaker for å koble av med noe hos foreldrene mine i Storfjord, slippe ut følelser gjennom maling. Det var da et kvarter til farvehandelen stengte. Jeg ble fullstendig opprørt og stresset. Dødsannonse, hjerte, hæ? Hva er dette for noe? Jeg skal ut døren, hvorfor må vi tenke på dette nå? Jeg forstod ingenting, et hvitt eller rosa hjerte? Hva betyr det? Jeg så jo for meg et silkehjerte, men noe slikt hadde jeg aldri hørt om. Jeg hadde ikke peiling på at det fantes noe slikt som en hjertekrans i det hele tatt. Så hjerte, hæ? Dødsannonse, hæ? Hvafornoe?

Jeg har forresten mye lettere for å gråte nå enn før. Jeg kan gråte for alt og ingenting. Noen ganger gråter jeg rett og slett bare fordi jeg er så glad i kjæresten min, glad for at jeg har han. Jeg gråt aldri av den grunn før Linnea døde. Kanskje er det fordi jeg har innsett hvor mye livet betyr, hvor viktige menneskene rundt meg er for meg, og fordi hendelsen brakte oss så mye nærmere hverandre. Og kanskje gråter jeg også fordi jeg lengter sånn etter å være en hel familie når kjæresten legger armene rundt meg og får meg til å le. I mellom oss skulle det vært en nydelig liten jente og enten grått eller smilt, kanskje gjort ablegøyer som vi skulle ledd av... Istedet er det "bare" oss, meg og kjæresten, koselige tv-kvelder og middager, rydding og bytting av sengetøy.. Ingen Linnea.. Bare tomt. Og jeg er hjemmeværende i tillegg nå. Derfor er jeg så ufattelig glad for at vi har hverandre. For så lenge vi har hverandre, kan vi dele drømmen om Linneaen vår, forstå hverandre, gråte, le, besøke graven sammen, holde rundt hverandre og dele det kjære og såre øyeblikket - vårt øyeblikk, og bare vårt øyeblikk, forstå hverandre, uten å snakke. En hvilken som helst annen kunne ikke forstått det på samme måte som kjæresten min.

Det ville rett og slett være så ufattelig mye tommere uten "oss" - bare "meg" ville vært så sinnsykt mye vanskeligere... Linnea Aurora er en del av "oss", en del av meg, en del av kjæresten min, og når jeg ser på han, så ser jeg litt Linnea, og det føles utrolig godt. Ja, jeg er ufattelig glad i kjæresten min, hele meg oser av kjærlighet til han, og til vår etterlengtede lille datter av nordlyset, Linnea Aurora...

I går var vi graven igjen, kjæresten hadde med gitar og vi spilte og sang. Det var fint å gjøre det, så nær lillejenta vår.

Vi kom på besøk til deg i går, Linnea.

Merket du at vi var der?

Hørte du oss synge og spille gitar for deg?

Pappa spilte gitar, han sang litt, men jeg sang høyest.

Vi sang og spilte "Vem kan segla" på svensk, og "Tears In Heaven".

Likte du det, vennen?

Savner du oss? 

Vi elsker deg ♥