Tiden etter at Linnea døde, har egentlig vært veldig fjern. Dager, uker og måneder går, uten at jeg merker det. Tiden står liksom stille. Jeg er enda låst fast i november 2010.
Folk sier at tiden har flydd, men for meg har den ikke det. Ikke har den gått sakte heller. Den har bare stoppet, og likevel forsvunnet bak meg. Det skjer forandringer med alle andre, men ikke med meg. Jeg er fortsatt meg. Støpt fast i november. Likevel er det april.
1. april stod stille forbi, uten husbrann, selv om dette var en aprilsnarr min kjære forsøkte
å vekke meg med den dagen. Jeg husket vel ikke at det var første april en gang. Og vet dere hva jeg tenkte da han serverte aprilsnarren? "Det er vel ikke så farlig, er jo bare å slukke den." Og videre: "Hva mener han? Jeg kan jo ikke springe ut i bare trusa. Det er for flaut. Nei, bedre å ligge her."
Så jeg ble liggende, låst fast i sengen. Forstod ikke at han fleipet, forstod ikke at han mente alvor. Forstod ikke en gang at en husbrann kunne være livstruende. Jeg tenkte bare å sove meg gjennom den.
Tenkte på Linnea. Glemte at hun var borte. Husket at hun var borte. Ville dø. Forstod plutselig litt mer. Brenner det? "Hva er vitsen? Kan jeg ikke bare ligge her? Hvis alle tingene mine forsvinner, forsvinner Linnea sine ting, og da er jeg jo død innvendig uansett."
Trodde jeg sa: "Gå bort!", men jeg sa visst ingenting. Sovnet igjen.
Hva om det virkelig hadde vært husbrann? Hadde jeg forstått at det var alvor?
Kai Håvard ville antakelig ha vært heroisk og båret meg ut, og ikke brydd seg om alle som ville komme til å se meg nesten naken. For så dyrebart er vårt forhold.
Husker du november, Kai Håvard? Gjør du?
Husker du mars i fjor? Husker du gleden?
Husker du oss? Vi to, utgjør mer enn to. For alltid.
Jeg elsker deg.
Folk sier at tiden har flydd, men for meg har den ikke det. Ikke har den gått sakte heller. Den har bare stoppet, og likevel forsvunnet bak meg. Det skjer forandringer med alle andre, men ikke med meg. Jeg er fortsatt meg. Støpt fast i november. Likevel er det april.
1. april stod stille forbi, uten husbrann, selv om dette var en aprilsnarr min kjære forsøkte
å vekke meg med den dagen. Jeg husket vel ikke at det var første april en gang. Og vet dere hva jeg tenkte da han serverte aprilsnarren? "Det er vel ikke så farlig, er jo bare å slukke den." Og videre: "Hva mener han? Jeg kan jo ikke springe ut i bare trusa. Det er for flaut. Nei, bedre å ligge her."
Så jeg ble liggende, låst fast i sengen. Forstod ikke at han fleipet, forstod ikke at han mente alvor. Forstod ikke en gang at en husbrann kunne være livstruende. Jeg tenkte bare å sove meg gjennom den.
Tenkte på Linnea. Glemte at hun var borte. Husket at hun var borte. Ville dø. Forstod plutselig litt mer. Brenner det? "Hva er vitsen? Kan jeg ikke bare ligge her? Hvis alle tingene mine forsvinner, forsvinner Linnea sine ting, og da er jeg jo død innvendig uansett."
Trodde jeg sa: "Gå bort!", men jeg sa visst ingenting. Sovnet igjen.
Hva om det virkelig hadde vært husbrann? Hadde jeg forstått at det var alvor?
Kai Håvard ville antakelig ha vært heroisk og båret meg ut, og ikke brydd seg om alle som ville komme til å se meg nesten naken. For så dyrebart er vårt forhold.
Husker du november, Kai Håvard? Gjør du?
Husker du mars i fjor? Husker du gleden?
Husker du oss? Vi to, utgjør mer enn to. For alltid.
Jeg elsker deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar