Har bare noen tanker jeg må få delt med dere... Begynte egentlig på ett annet innlegg, men det kommer senere, med en del bilder og noe tekst.
Jeg føler meg så hyklersk når jeg ser på krim. Syns oppdikting av krim, mord, død etc. er hyklersk, for vi liker jo ikke hvis det skjer i virkeligheten, hvorfor like det på film? Tenk å "leke" med døden, også plutselig en dag får du kreft i altfor ung alder. Da "leker" du ikke med døden lenger... Mener bare at man kanskje syns prinsippet "døden" er "spennende", og derfor lages det krimserier om det, eller kunstneriske bilder, enten med blod, piggtråd, skallete damer, kniv o.l.
Men når du plutselig befinner deg i en spesiell situasjon, er ikke døden så spennende lenger.... Da er den bare kald, nådeløs og jævli... Rett og slett.
Om jeg noen gang skal filme krim eller lignende selv, tror jeg at jeg vil føle meg hyklersk da og..
Lurer på hvordan det skal bli å lage film for meg framover.... Hvor hyklersk vil jeg ikke føle meg om det skal handle om død? Tror heller det må handle om sorgen etter en død..
Tror kanskje jeg har fått en form for dødsangst. Ikke en veldig alvorlig en, det er ikke slik at jeg går rundt og er redd for å få hjerteinfarkt eller noe, det forekommer mer når jeg er oppi situasjoner som kan være risikofylte...
Takler f.eks. ikke råkjøring heller. Det skremmer meg... Tanker som kommer er: "Jeg skal ikke bli drept i dag, jeg skal leve videre, jeg har masse å utrette, jeg skal bli gravid på nytt, jeg skal få ett barn som overlever.. Jeg har alt det til gode ennå, jeg skal ikke dø enda.. Jeg kan ikke dø, Herregud, la dette gå bra..."
Da jeg satt på flyet, ble jeg nesten redd for at det skulle styrte.. Det skjer sjelden, men det må jo skje med noen, så mye som jeg får på min kappe, blir jeg nervøs til tider. Men jeg klarte heldigvis å slå tanken fra meg før den slo onde røtter i hjernen min...
Tåler ikke snakk om død i kunstnerisk, humoristisk eller uttrykksmessig forstand forresten...
Er bare så mange rundt meg som fleiper med "åååh, jeg tror jeg dør!!", "du tar livet av meg" osv. Selv kvier jeg meg til og med for å si "jeg ler meg ihjel"... Plutselig en dag står du der, og har bare dager igjen å leve..
Nå høres jeg jo veldig nedtrykkende ut, men hvem vet hva som gror på livets sti?
Lev livet i dag.. Ikke fleip med noe du senere kan komme til å angre på..
Kanskje jeg bare tar livet altfor alvorlig.
Men jeg har fått så mye ugress på min sti, å rake veien foran meg er noe jeg gjør hver dag... Hva annet er det å forvente?
Jeg føler meg så hyklersk når jeg ser på krim. Syns oppdikting av krim, mord, død etc. er hyklersk, for vi liker jo ikke hvis det skjer i virkeligheten, hvorfor like det på film? Tenk å "leke" med døden, også plutselig en dag får du kreft i altfor ung alder. Da "leker" du ikke med døden lenger... Mener bare at man kanskje syns prinsippet "døden" er "spennende", og derfor lages det krimserier om det, eller kunstneriske bilder, enten med blod, piggtråd, skallete damer, kniv o.l.
Men når du plutselig befinner deg i en spesiell situasjon, er ikke døden så spennende lenger.... Da er den bare kald, nådeløs og jævli... Rett og slett.
Om jeg noen gang skal filme krim eller lignende selv, tror jeg at jeg vil føle meg hyklersk da og..
Lurer på hvordan det skal bli å lage film for meg framover.... Hvor hyklersk vil jeg ikke føle meg om det skal handle om død? Tror heller det må handle om sorgen etter en død..
Tror kanskje jeg har fått en form for dødsangst. Ikke en veldig alvorlig en, det er ikke slik at jeg går rundt og er redd for å få hjerteinfarkt eller noe, det forekommer mer når jeg er oppi situasjoner som kan være risikofylte...
Takler f.eks. ikke råkjøring heller. Det skremmer meg... Tanker som kommer er: "Jeg skal ikke bli drept i dag, jeg skal leve videre, jeg har masse å utrette, jeg skal bli gravid på nytt, jeg skal få ett barn som overlever.. Jeg har alt det til gode ennå, jeg skal ikke dø enda.. Jeg kan ikke dø, Herregud, la dette gå bra..."
Da jeg satt på flyet, ble jeg nesten redd for at det skulle styrte.. Det skjer sjelden, men det må jo skje med noen, så mye som jeg får på min kappe, blir jeg nervøs til tider. Men jeg klarte heldigvis å slå tanken fra meg før den slo onde røtter i hjernen min...
Tåler ikke snakk om død i kunstnerisk, humoristisk eller uttrykksmessig forstand forresten...
Er bare så mange rundt meg som fleiper med "åååh, jeg tror jeg dør!!", "du tar livet av meg" osv. Selv kvier jeg meg til og med for å si "jeg ler meg ihjel"... Plutselig en dag står du der, og har bare dager igjen å leve..
Nå høres jeg jo veldig nedtrykkende ut, men hvem vet hva som gror på livets sti?
Lev livet i dag.. Ikke fleip med noe du senere kan komme til å angre på..
Kanskje jeg bare tar livet altfor alvorlig.
Men jeg har fått så mye ugress på min sti, å rake veien foran meg er noe jeg gjør hver dag... Hva annet er det å forvente?
Har vært nær døden selv flere ganger. Har prøvd selv mord. Synes enda at døden er fasinerende og spennende. Uten døden er vi ingenting. Vi må kunne dø får å nyte livet.
SvarSlettJeg er litt enig med anonym, samtidig skjønner jeg deg utrolig godt, Connie. Igjen, jeg forstår mennesker. Som du. Jeg forklarer ting elendig, men jeg skal gjøre et forsøk;
SvarSlettJeg skjønner fullt og helt ut hvorfor du har dannet en såkalt dødsangst. Jeg tror faktisk at de fleste mennesker tenker slike ting som du da. Jeg gjør iallefall også det. Vet du hva? Sist jeg dro til Oslo med fly fikk jeg samme tanke. Det humpet og fløy litt ustabilt, så jeg fikk litt angst i kroppen.. Samtidig fikk jeg også en litt motsigende tanke, kall det gjerne en tvangstanke, jeg tenkte "Hadde nesten vært litt bra om flyet krasja, hadde vært interessant å se om jeg ble en av de overlevende, og hadde jeg dødd, hvordan hadde det vært? hadde jeg kunne sett reaksjonen til mine nærmeste..?" Slike ting. Egentlig ganske sykt når jeg tenker etter...
Jeg får ofte slike tvangstanker. De kan handle om alt mulig.
Når det gjelder dødsangt vil jeg også si at jeg tror jeg sliter littegranne med det selv. Kanskje etter den gangen jeg holdt på å drukne. Jeg har vel fortalt om det? Går ikke mer inn på det her på bloggen hvertfall.
Om du er hyklersk? Nei, det synes jeg ikke. Jeg synes tvert i mot det er bra om du klarer å se slike filmer, serier eller annen kunst. Spesielt lage selv. Det kan på mange måter hjelpe. Det hjelper meg faktisk.
Døden... Hvorfor finnes den? Jeg tror at hvert liv har en mening, et mål. Samtidig må dermed hver død også ha en egen mening. Enn hvor brutal, grusom og sjofel den av og til virker, så har den kanskje sitt formål? Hva den denne gangen tenkte på skjønner jeg derimot ikke. Ta bort et uskyldig barn (alle andre barn som også dør forsåvidt) på denne måten, det er bare helt forferdelig.. Eneste jeg vet med sikkerhet er at du ikke må gi opp. Du skal få en engel på jorden en vakker dag, du også. <3
Jeg synes derimot ikke setningene du nevner
"åååh, jeg tror jeg dør!!" etc. virkelig er så ille, de er bare uttrykksmåter. Jeg kan godt skjønne hvorfor du reagerer som du gjør, men alt mellom himmel og jord (litt av et uttrykk å velge i sammenhengen) lages uttrykk og vitser om. Så hvorfor ikke om døden? Som sagt, jeg skjønner uendelig godt at du reagerer, samtidig føler jeg du trenger å bli litt "mildere". Det er overhodet ikke ordet jeg leter etter, men det får duge. Altså, prøv å fokuser på positive ting rundt døden. Nå er det kanskje ikke så mye positivt rundt akkurat det da men, for eks eldre mennesker som dør av alderdom, kriminelle som dør osv. :) Vel, det kan såklart ikke sammenlignes med opplevelsen din da. VIlle bare nevne det.
Nå føler jeg at kommentaren min blir altfor lang, og igjen for lite sagt. Sukk, jeg er håpløs.
Er veldig glad i deg, Connie. <3
Jeg skjønner hva dere mener...
SvarSlettJeg bare føler meg rett og slett hyklersk når det plutselig detter ut av meg f.eks. "jeg ler meg i hjel". Da tenker jeg inni meg: "Jeg kan ikke si at jeg ler meg i hjel, jeg gjør jo ikke det, Linnea døde... Bare uten videre... Hvordan kan jeg si noe sånt da?"
Æsj, føler ikke at jeg kan forklare dette... Jeg bare får motstridende og vonde følelser når noen fleiper om døden, for døden er ett såpass skjørt, sårt og ømtåelig emne for meg.. Det er nesten som å trampe på graven til Linnea når jeg snakker om døden på useriøs måte.. Liker f.eks. ikke CSI heller, fordi alle folka er så kalde - ja, veit det liksom er "jobben" deres og at de ikke kan vise følelser for alle som dør osv - men hallo, synes døden framstilles helt feil i slike serier... Er mye mer følelser innblanda i f.eks. "Wire In The Blood", derfor liker jeg den serien bedre. Men føler meg en smule hyklersk når jeg ser på all den oppdiktede elendigheten der også..
Synes du forklarte deg fint, Viveka. Jeg er veldig glad i deg også <3
Forresten så tenker jeg på at det kommer an på hvor tidlig man dør.. Linnea rakk aldri å nyte livet. Det er så urettferdig.
SvarSlettPoenget er forsåvidt at jeg kan synes krim er spennende, og nettopp det er grunnen til at jeg føler meg hyklersk. Og hver gang noen dør i krimseriene, tenker jeg på at Linnea døde.. Hvor teit det er å bruke død som underholdning, når mange lider av sorg pga. forferdelige tap til døden..
SvarSlettHadde så altfor mye å si, og så altfor lite tid. Men det viktigste eg hadde på hjertet: ikke alt som e annerledes ved deg e fordi Linnea døde. Mange ting kommer nok naturlig fordi du e en mamma. F.eks. frykten for at en sjøl skal dø e en veldig naturlig ting som kommer etter at man har blitt mor.
SvarSlettEg sjøl like heller ikke uttrykk som "eg flire meg ihjel", "åh, eg trur eg dør" osv, og bruke dem så lite som mulig. Har faktisk et eksempel; under fødselen til Jenny fikk eg akutt behov for å ha varmeflaske på magen, og den va ikke før kommet før eg trengte to til, på hver side. "Kan eg få to varmeflaske til før eg døøøøøøøøør" sa eg i smertehavet, men korrigerte meg sjøl like etter "-eller, eg dør jo ikke da men, du skjønne ka eg meine" sa eg til jordmora. Litt komisk å tenke på i ettertid, men det å bli mamma e en så stor oppgave, og sjøl om man får praktisere mammarollen eller ikke, så e vi dyr med instinkta som e der.
Gla i deg <3
Rettelse på siste setninga: Litt komisk å tenke på i ettertid, men det å bli mamma e en så stor oppgave, og det kreve at man e alvorlig mesteparten av tida. Instinktan e der uansett om man får praktisere mammarollen eller ikke.
SvarSlettJeg skjønner så veldig godt hva du mener, Sara, men jeg reagerer ikke bare med å ta livet seriøst, her handler det også om å ta døden seriøst, om du forstår hva jeg mener. Å respektere døden. Den har en grusom makt over mennesker. Linneas død har en grusom makt over meg. Jeg hadde en slags forestilling om å være en ungdommelig mamma - ikke en som drikker, tatoverer, piercer seg og styrer i hytt og pine, det er ikke det jeg mener - bare en litt kul og hipp mamma som tar livet med ro, en som vennene til mitt barn liker.
SvarSlettDenne hendelsen forandrer alt det, jeg kommer til å bli en hysterisk mamma istedetfor. Vokte ungen min overalt, våger ikke slippe mitt 3 år gamle barn ut i hagen for å leke alene, heller ikke med ett søsken på ca 10 år. Redd for at minstebanet springer ut i veien og blir påkjørt, eller blir hengt i en huske. Et eller annet.. Den "hippe" mammaen kommer ikke til å eksistere likevel..
Glad i deg og, Sara <3
Skjønne ka du meine, og tenkte ikke sånn over det sjøl før no. Du har nok reflektert mye meir over saken enn eg har. Det e jo veldig forståelig og naturlig, da.
SvarSlettDen her hendelsen har ikke bare forandra den du e, men også den du blir. Det skjønne eg. Eg trur det e bedre me en mamma som e hysterisk enn en mamma som ikke bryr seg, men eg skjønne jo ka du går glipp av. Du ønske jo ikke å bli en hysterisk mamma, men no e det visst meininga at du skal bli det. Men eg trur at det her e traumer som kan bli litt bedre etterhvert. Kanskje dem må bearbeides lenge før du kan gi slipp på dem, men du blir nok aldri kvitt frykten.
Når det e sagt, så tenke man meir over livet og døden etter at man har blitt mamma. Som mamma, så har eg alltid vært redd for å finne mine barn død, enten mens dem sover eller noen andre plassa. Etter at din datter døde, har det blitt en god del forsterka. Det har gått så langt at eg har sett for meg mine barn død, og har mange gang lurt på ka eg skal gjøre hvis dem plutselig dør (sånn praktisk f.eks. gjenopplivning, ringe noen osv). Det e en tanke som ligg i bakhodet hele tida. Eg har snakka litt me andre mødre om det, og dem sir at dem også har en merkelig tanke i bakhodet "tenk om ho/han dør" i alle mulige situasjona. Det å bli mor e som å ha hjertet utenfor kroppen, det e en konstant frykt. For oss som ikke sjøl har barn som har gått bort, ligg tankan i bakhodet, men dokker som har mista barn, blir nok å ha en meir hysterisk form for frykt.
Det e utrolig trist at du ikke får bli den mammaen som du ønsker å bli.
Jeg mente jo heller ikke at jeg skulle bli en mamma som ikke bryr seg, men som likevel virket litt avslappet, på en måte. Du skjønner sikkert hva jeg mener :)
SvarSlettMen tror ikke du mente bokstavelig "ikke bryr seg", det var vel bare en uttrykksmåte kan jeg tenke meg :)
Jeg har tenkt en del på det med mødre som ikke har opplevd å miste - jeg har vært redd for å skremme gravide eller nybakte mødre med min historie, eller bloggen min. (Men om folk leser bloggen min, så er det jo noe de velger selv så klart.) Merker at jeg distanserer meg litt ovenfor gravide venninner. Vet ikke hva jeg skal si, på en måte. Er redd for å si noe galt.
Også merker jeg jo at alle blir gravide rundt meg for tiden, mens jeg går her med ett sterkt ønske om å bli gravid igjen, med et barn som overlever og får et godt liv. Har lest om de som det tar både 5 og 8 år før de får barn. Det skremmer meg litt. Vil det ta like lang tid med meg? Vil jeg bli gravid i det hele tatt?
Drømte faktisk at Kai ville at vi skulle adoptere, og jeg var imot det fordi det var ikke vårt biologiske barn. Det gjelder forsåvidt donasjoner også. Skal det være vårt barn, så skal det være vårt barn liksom...
Nei, huff så mange retninger tankene går om dagen. Jeg skulle da vel aldri trenge å adoptere eller noe... Jeg skal bli praktiserende mamma jeg, til en helt egen liten bylt. Og jeg skal bli en fantastisk mamma, uansett om jeg er hysterisk eller ikke. Er faktisk litt redd for at folk skal tenke jeg ville blitt en dårlig mamma, og at jeg fortjente at Linnea døde... At det var det beste for barnet. Men ingen kan være så kaldhjertet heller.
Og det kan jo forresten være som du sier, at traumene vil forsvinne litt etterhvert. Det blir nok bedre med tiden.