Akkurat nå føler jeg meg ganske egoistisk å selvsentrert, klarer ikke helt å glede meg på andres vegne, le av morsomheter og tørre vitser, eller føle medlidenhet med noen, med mindre de er i samme situasjon som meg... Knapt nok da. Men jeg prøver, så hardt jeg kan. Vet bare ikke om jeg klarer nok en skuffelse nå. Eller, jeg vet jo at jeg alltids kommer meg igjennom ting, men det med tungt hjerte, akkurat nå kan det minste problemet bli stort. Som å gjøre en mus om til en elefant. Men jeg synes virkelig ingen burde klandre meg, jeg har nå gått inn i "De knuste drømmers rom", og der kommer jeg nok til å bli en stund...
Ja, jeg leste en veldig fin artikkel på nettet, fant den via bloggen til Plomma - de knuste drømmers rom. Artikkelen heter altså "De knuste drømmers rom", og handler om at sorgen inneholder ikke bare ett, men to rom. - Det ene rommet er sorgen over tapet, over det vi mistet, det andre rommet er "De knuste drømmers rom", sorgen over den drømmen som ikke kunne realiseres, den drømmen som ble knust, den drømmen vi ikke fikk gjennomført. Det som ikke skjedde. I det ene rommet, har vi med oss venner og familie, i sorgen over tapet, i det andre rommet går vi som oftest alene - altså "de knuste drømmers rom". De planene som ble lagt i grus... Jeg trenger jo ikke å skrive mer her. Bare les artikkelen, den er veldig, veldig viktig! Den var utrolig sterk lesning for meg, den fikk meg faktisk til å gråte.. Kanskje nettopp fordi den er skrevet av en "utenforstående", en prest som aldri har mistet noe barn. At ett utenforstående menneske kan sette seg så mye inn hva en sorg innebærer, er utrolig rørende, inspirerende og fantastisk. Artikkelen anbefales virkelig! Noe til ettertanke.
Jeg vil avslutte med ett vers jeg fant på Englesiden for englemammaer og englepappaer (ett lukket forum):
Ja, jeg leste en veldig fin artikkel på nettet, fant den via bloggen til Plomma - de knuste drømmers rom. Artikkelen heter altså "De knuste drømmers rom", og handler om at sorgen inneholder ikke bare ett, men to rom. - Det ene rommet er sorgen over tapet, over det vi mistet, det andre rommet er "De knuste drømmers rom", sorgen over den drømmen som ikke kunne realiseres, den drømmen som ble knust, den drømmen vi ikke fikk gjennomført. Det som ikke skjedde. I det ene rommet, har vi med oss venner og familie, i sorgen over tapet, i det andre rommet går vi som oftest alene - altså "de knuste drømmers rom". De planene som ble lagt i grus... Jeg trenger jo ikke å skrive mer her. Bare les artikkelen, den er veldig, veldig viktig! Den var utrolig sterk lesning for meg, den fikk meg faktisk til å gråte.. Kanskje nettopp fordi den er skrevet av en "utenforstående", en prest som aldri har mistet noe barn. At ett utenforstående menneske kan sette seg så mye inn hva en sorg innebærer, er utrolig rørende, inspirerende og fantastisk. Artikkelen anbefales virkelig! Noe til ettertanke.
Jeg vil avslutte med ett vers jeg fant på Englesiden for englemammaer og englepappaer (ett lukket forum):
"They say memories are golden
well maybe that is true.
I never wanted memories,
I only wanted you.
A million times I needed you,
a million times I cried.
If love alone could have saved you
you never would have died."
Leste artikkelen. Utrolig sterk og vakker, og som du sier kjempeviktig.
SvarSlettJeg har aldri klart helt å sette ord på tankene mine, men her klarte han det jaggu meg ekstremt godt. Jeg skulle ønske jeg kunne være med deg i "de knuste drømmers rom". Nå mener jeg selvsagt ikke å miste slik som du, aldeles ikke, men å klare å sette meg inn i sorgen din. Jeg prøver så hardt jeg kan, men jeg kan jo aldri forstå helt. Det håper jeg heller ikke at jeg får da kravet for å kunne det er det forferdeligste på jord. Connie, jeg skjønner ikke hvor du henter alt pågangsmotet fra, hvor du henter styrken, men jeg vet hvor sterk du er og jeg vet at du alltids vil klare deg, og det betrygger meg voldsomt. Jeg vet jeg alltid kan regne med deg, og håper du vet at du alltid kan regne med meg også. <3
Jeg skjønner også godt at du kan føle deg egoistisk, men Connie, det er du alldeles ikke. Du har all rett til å tenke på deg selv, og du er også det godeste, mest omsorgsfulle mennesket jeg kjenner og noen gang har kjent, helt sant. Jeg er så ekstremt glad over å ha møtt deg, blitt kjent med deg og opplevelsene våre sammen, godt som vondt. <3
Forresten, når jeg tenker meg om når det gjelder "de knuste drømmers rom" kan jeg si at jeg av og til kan føle meg tilstedeværende i et slikt rom av og til. Når det gjelder arbeid og generelt livet. Det er mye jeg så gjerne skulle gjort, mange drømmer jeg nok aldri får gjennomført. Skriver ikke mer om det her, vi kan jo snakkes privat om det om du vil. :)
Diktet du la med var alldeles nydelig forresten. Spesielt sluttsetningen 'If love alone could have saved you, you never would have died" bortet seg dypt i sjela mi. Den var nydelig skrevet.
Super glad i deg Connie. <3
(Fra nå av skal jeg prøve å kun skrive navnet mitt når jeg kommenterer her, fikk med ett en rar følelse av å bruke "teaterblod", nettopp med tanke på bloggens innhold og budskap...)
Tusen takk, Viveka, det var mange - mange - gode ord! Nei, jeg unner ingen å oppleve dette i det hele tatt, det er det siste jeg vil ønske noen. Og jeg vil heller ikke dra noen med meg "ned i dypet" for å si det på den måten, så ikke prøv for hardt å forstå, vennen. Du trenger ikke den smerten, du har nok annet å stri med <3
SvarSlettDu er også ett fantastisk menneske, Vivekaen min, du er faktisk blant de få som virkelig forsøker å sette deg inn i min situasjon uten å ha vært der selv, og det betyr så uendelig mye, tusen takk skal du ha <3
Jeg har nok også noen mindre drømmer som jeg tror ikke vil bli oppfylt pga. dårlig helse, men jeg nekter å gi opp. Jeg vil prøve å få det til. Jeg skal jobbe mye for det når jeg kommer meg litt mer psykisk. For det kommer bedre dager, det vet jeg bare.
Ja, jeg synes det verset var så nydelig, og det sa så utrolig mye på så lite. Tok det med fordi jeg følte at det passet godt til dette innlegget.
Jeg er uendelig glad i deg, Viveka. Stor klem til en herlig venninne <3
Når det gjelder dette med pågangsmot og styrke, så vil jeg bare si at jeg knapt skjønner selv hvor den kommer fra. Tror det har noe med at man distanserer seg litt fra alt det vonde til tider, det er ett slags beskyttelsesskjold vi mennesker har for å ikke gå helt til grunne. Vi forstår ikke helt nøyaktig hva som har skjedd, aldri, og derav henter vi pågangsmotet, tror jeg. Hadde jeg gått rundt og forstått hendelsen at Linnea døde 24 timer i døgnet, så ville smerten vært så sterk at jeg ikke ville klare å bære den. Men slik er det altså ikke. Jeg har derimot øyeblikk som varer i bare noen sekunder, hvor det virkelig går opp for meg hva som har skjedd, der det knyter seg hardt i magen og tårene presser på bak øyelokkene. Det gjør så uendelig vondt disse øyeblikkene, noen ganger kjenner jeg at jeg får vondt i hjertet, rett og slett. Det er bokstavelig talt. Men i neste øyeblikk går det over, også er alt like fjernt igjen...
SvarSlettNår det gjelder nicknavnet "Teaterblod", så har jeg tenkt på det før, at det var litt rart, men har liksom glemt å si det. Også tenkte jeg at du sikkert ikke tenkte over det selv heller, at det ble litt rart :)
SvarSlettKlem.