mandag 1. august 2011

Dødt barn i magen...

Nå er jeg tilbake, klarte ikke holde kjeft mer enn ei uke... Har så masse tanker, og her kommer dagens klage og syteinnlegg. Bær over med meg, denne bloggen er tross alt en syteblogg..

Tenk at jeg gikk rundt i hele to dager med et dødt barn i magen, et dødt barn i magen?! Også offentlig! Jeg levde som normalt i to dager med et dødt barn i magen; handlet i byen, snakket med folk, tok bussen fram og tilbake, lagde middag, snakket med kjæresten og hadde det gøy, dusjet, stelte meg som normalt og la meg som normalt. Hvordan er det
mulig å ikke forstå at noe er galt før etter hele to dager?? Jeg kan ikke fatte det. Hvor mange mennesker gikk forbi meg og så gravidemagen min uten å ane at det var et dødt barn der inne? Snakket jeg med noen andre de dagene, jeg mener ansikt til ansikt? Det var et dødt barn der, inne i min magen, og jeg gikk rundt i gatene med et dødt barn i magen og ventet på å bli mamma. Det er helt absurd, helt surrealistisk! Jeg hadde døden i magen, uten å ane noe som helst. Jeg gikk rundt med døden i magen, offentlig, smilte til menneskene rundt meg, gledet meg til å bli mamma, kan dere tenke dere hvor absurd det føles??

Jeg spør sikkert for hundrede gang, men... HVORFOR måtte hun dø??? Tenk hvor normalt livet mitt kunne vært om hun hadde fått leve, typisk og kjedelig, men normalt. Helt A4. Jeg hadde foretrukket det framfor dette smertehelvetet jeg går gjennom. Umotivert, lei, trøtt, sliten, orker nesten ikke rydde, rydder kanskje ordentlig én gang i måneden, før var jeg så nøye på det. Å rydde, hele tiden, hver kveld, hver gang jeg hadde malt, hver gang vi hadde spist, hver gang skittentøyskurven var full var det å vaske klær, jeg kostet gjerne gulvet en gang daglig, bytte ut inventaret, ikke la det være for overfylt. Og nå? Rotet flyter, inventaret passer ikke sammen lenger, jeg spiser nesten ingenting, maten bare vokser i munnen på meg. Har ikke vært nøye i matveien for å si det sånn, har bare dyttet i meg hva som helst den siste tiden, orket ikke være nøye lenger. Nå har jeg fått eksemutbrudd, blemmer i hender og på føtter, føler meg herjet, har fått store ryggproblemer, antakelig pga. stresslidelser. Fikk til og med henvisning til fysioterapeut, men har ikke råd til å gå. Jeg har vært så stresset i det siste, at jeg har endt med å kjefte på kjæresten bare han snakke til meg. Jeg får nesten ikke med meg noe som skjer rundt meg, ting folk sier. Problemer som er store for andre, eller ting de klager over, som at de hater Cominor osv, blir bagateller for meg. Herregud da menneske, sett pris på det livet du har, tenker jeg. Men det er jo så teit, for jeg tåler jo ingenting lenger selv, jeg kan gå rundt i byen og bli sinna for den minste lille ting nå, humøret går i berg-og-dalbane. Jeg kan smile og føle meg ganske glad i det ene øyeblikket, og i det neste så kan jeg være furten som en trassig unge for en filleting, så egentlig burde jeg ikke tenke at andres problemer er bagateller. Forskjellen er veldig egentlig den at jeg er så nede pga. sorgen at jeg tåler ingenting nå, en liten nedtur kan sette himmel og jord i bevegelse for meg. Før var det ikke slik (bortsett fra da jeg var trassig unge så klart), før kunne jeg ta en liten nedtur med et smil. Av og til bli irritert, hvis det ble mange nok små nedturer på en dag, men ellers gikk det greit. Det skal sies at jeg kunne bli ekstra irritert for småting i hverdagen mens jeg var gravid, for da var jeg tross alt hormonell.

Jeg har forsåvidt også blitt kjempeukonsentrert, jeg har helt siden april (!!) glemt å gjøre noen en tjeneste; å laste inn et klipp fra UKM på PC-en for å legge ut på youtube, i dag har jeg endelig lånt kamera på Tvibit, og det blir ordnet i løpet av kvelden eller morgendagen... Og i dag holdt jeg på å glemme bursdagen til mamma! Jeg vet jo såå godt at hun har bursdag den 1. august. Visste hele dagen at det var noe med denne datoen, likevel klarte jeg ikke å forstå at det var mamma sin bursdag før i kveld! Gratulerer med dagen, besteste mamma som alltid stiller opp <3

Jeg savner forresten å gå gravid. Kjente litt på den lengselen i dag da jeg brettet noe av gravidetøyet mitt og la i skapet.  Sparkene fra innsiden av magen, åhh hvor jeg savner de. Jeg har hele tiden sånne såkalte "fantomspark" som folk prater om. Vet ikke helt hva det kommer av, magetrøbbel kanskje. Men det kjennes altså ut som om noe sparker svakt i magen min. Og da savner jeg svangerskapet ekstra mye. Jeg følte meg dessuten så fin med gravidemagen i gravidetøyet. Jeg skal innrømme at jeg også savner å ha en unnskyldning for å føle meg tjukk. Savner å gå med gravideklærne og bare ta på magen, vente på mirakelet. Jeg følte meg jo fin i tøyet og med magen. Kan egentlig ikke beskrive følelsen og lengselen.

Så altså, da jeg gikk der med gravidemagen min, følte jeg at voksenlivet var i ferd med å ta form, gledet meg masse masse til å bli mamma og å bli fullstendig uavhengig og selvstendig, kjente på livet i magen, gledet meg til å ha en å ta meg av, til å ikke være helt alene mens kjæresten var borte. Plutselig tok det brått og smertefullt slutt, og jeg ble bare sendt tilbake til den "opprørske ungdommen". Det føles i alle fall sånn når folk ser på meg, når ungdommen ser på meg, så er det som om de ser på meg som "en av dem". Jeg skulle ønske de kunne se på meg at jeg er en mamma. Det er en stor kontrast å gå fra å være vordende mamma til å bli en "opprørsk ungdom som bare er i veien" ("girls just wanna have fun"-like) - jeg er jo ikke sånn. Som sagt en stor kontrast, det er bakvendt rekkefølge, ikke sånn det skal være. Jeg skulle jo dø først, ikke barnet mitt.

Når jeg står ved siden av en mamma med en barnevogn i byen, så føler jeg meg så liten liksom. "Hei, du, jeg er også mamma, for en skjønn unge du har". Mammaen ved siden av meg vet ikke dette, skjønner ikke hvorfor jeg stirrer barnet i vognen i senk. Hun bare tar for gitt at jeg ikke har peiling på morsfølelsen, tenker jeg ofte. Jeg krymper der jeg står, føler meg tvunget til å være en ungdom. For jeg ser jo ut som én. Folk ser ikke på meg og tenker at jeg er voksen, jeg føler at jeg ser så barnslig ut. Jeg skulle så sterkt ønske at folk visste. At de kunne lese det i ansiktet mitt, i skrittene jeg tok; Connie er en mamma, en mamma med en grav å gå til.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde en liten en fra før, for jeg føler meg kastet tilbake til et liv jeg ikke vil ha. Et ungdomsliv med kjæresten, en naiv ungdom som tror jeg har funnet mitt livs kjærlighet, som prøver å finne seg selv, finne ut hva hun vil bli, finne ut av karrieren, en barnløs jentunge, umoden. Det føles iallefall som om det er slik folk ser på meg. Jeg er kastet tilbake til et liv uten noe barn, uten en barnevogn å trille. Eller jeg har jo en barnevogn, jeg kunne jo trille den, men det ville se utrolig dumt ut med en tom barnevogn. Jeg skulle ønske jeg kunne trille vogna med meg bare for å vise at jeg er en mamma. Tenk deg, jeg går der og triller en tom barnevogn, også kommer det bort en gammel kinnklyper av en dame og sier; åh, helledussan, får æ se? Jeg tør jo ikke å si noe, så da bøyer hun seg over vognen, løfter litt på teppet, men fryser i bevegelsen og sperrer opp øynene; det ligger ingen baby i vognen. Forhåpentligvis vil hun gå videre og tenke at pappaen sikkert bærer på ungen et sted, men hun vil lure på hvorfor jeg ikke sa noe. Kan være hun spør om det før hun går videre, men da er det jo bare å si ja. I verste fall vil hun spørre; har noen kidnappet barnet ditt? Hva sier man da? For et merkelig scenario... Hun vil jo tenke at jeg er helt morbid eller noe.

Morbid... Det er gjerne det folk tenker om en hvis man har framme bilde av sitt døde barn. Da snakker jeg bilde av barnet som er dødt, dødt på bildet. Men hva om de eneste bildene man har av sitt barn, er fra etter at barnet døde? Det blir jo ikke det samme å ha framme ultralydbildene, selv om dette er de eneste bildene som ikke vil oppfattes som morbide, da barnet levde på bildene. Dette er en grunn til at jeg ikke legger ut ordentlige bilder av det døde barnet mitt på nett, da jeg er redd folk skal oppfatte det som morbid, og finne på å komme med kritikk. Jeg trenger virkelig ikke den kritikken. Det er barnet mitt, og jeg har all rett til å ha bilder av henne framme, uansett hvor morbid og vondt og vanskelig folk synes det er. Og dessuten, hvilken rett har de til å komme med slikt? Det er jeg som har vært igjennom dette, det er jeg som har holdt mitt eget døde barn i armene mine, tatt på henne, sett henne med egne øyne, vært der med henne, fulgt henne til sitt siste hvilested. Hvordan kan andre komme her og si at det er for vanskelig, for vondt, for morbid? Det er jo faktisk jeg som har det vanskelig her, ingen andre skal komme her og klage på at det er for vondt og morbid å se bildene. Det er mitt barn, som har vokst på innsiden av min mage, og det er jeg som har presset fram et dødt barn i full viten om at hun var død, det er jeg som har sett og holdt henne kald og frossen etter obuksjonen, det er jeg som har fulgt mitt eget barn til graven. Derfor synes jeg ikke at noen skal komme her og påstå at det er for vanskelig. Nei, det synes jeg virkelig ikke. Heller synes jeg ikke at noen skal komme og ta seg nær av bildeseriene jeg maler i denne forbindelse, ja, det kan være provoserende eller sårt for noen, det jeg maler, men synes dere virkelig at det er rett å klage, når det er jeg som maler ut min smerte og forsøker å legge skylden på den eneste som kan legges skyld på, nemlig Gud? Det er jeg som går gjennom smertehelvetet, ikke kom og kall meg morbid. Det trenger jeg virkelig ikke.

Og tenk, jeg må bli kjent med utseende til babyen min gjennom fotografier, det er ikke alle som må det. Faktisk må de færreste det. Jeg ville aldri ha husket utseende hennes riktig om jeg ikke hadde hatt disse bildene. Å ha bildene framme, hjelper meg til å huske. Hun er tross alt mitt første barn. Mitt første barn, som dessverre bare døde. Uten videre, uten at vi fikk bli kjent med henne, uten noen forklaring. Det gjør så vondt å ikke vite. Det føles så meningsløst liksom, som om hun døde av en filleårsak. Hun var jo frisk, så vidt vi vet. Hun ble ikke reddet fra noen hard skjebne i livet. Så utrolig meningsløst, noe av det mest meningsløse i det meningsløse... Og hvem var hun? Hvordan ville hun ha blitt? Hvilke egenskaper ville hun ha arvet? Det eneste jeg vet, er at hun ligner på pappaen sin, jeg la nylig merke til at nesen hadde så tydelige groper på sidene, og det har pappaens nese også. Og dessuten lignet hun på den lille yngre tanten sin på farsiden. Tanten som ble født i februar i år. Det sier jo seg selv at Linnea lignet på pappaen sin. Nydelige lille Linnea, med en nydelig pappa.

Nei, nå skal jeg avslutte snart, men det kommer nok mer siden. Ting har samlet seg opp og må bare ut, for jeg har vært så utrolige depressiv og nede etter tragediene i Oslo og på Utøya. Det påvirket meg faktisk sterkt. Og da jeg påpekte til noen som skrev sårende ting i en sårbar situasjon, at kjæresten min, forloveden, barnefaren til mitt avdøde barn, skulle vært på Utøya, da fikk jeg beskjed om at jeg var egoistisk. Det synes jeg virkelig ikke noe om, for tenk, jeg er ikke egoistisk, jeg er kanskje blant de minst egoistiske som går i to sko. Jeg tar så lett innover meg andres tragedier, jeg har tusen ting i hodet samtidig. Jeg får riktignok ikke meg med hva som skjer rundt meg alltid, som jeg sa, men da mener jeg ting folk sier til meg, eller ting folk gjør. Det er klart at jeg lytter når folk kommer til meg med problemer, jeg tar det til meg og forstår og forsøker å hjelpe. Helt klart at jeg gjør. Jeg har for det meste i livet vært opptatt av å bli godt likt, kanskje fordi jeg var noe mobbet gjennom barndommen, og jeg synes det er viktig å være der for andre. Likeså synes jeg det er viktig å si fra når noen sitter og vitser om tragediene i Oslo og på Utøya, et meget sårbart tema for landet vårt. Det var til og med en som gikk forbi i byen og vekslet noen ord med kjæresten. Også sa hun: "Jeg er så slem at jeg bryr meg ikke om det som skjedde den tjueandre," med et flir om munnen! Jeg kjente jeg ble provosert, hvordan kunne hun vite at ingen rundt henne nettopp hadde mistet en de hadde kjær i tragediene? Hun ante ikke en gang at kjæresten skulle vært på Utøya! Jeg skulle slengt det tilbake til henne, men jeg ble så målløs. Dessuten vet jeg ikke om det hadde gjort noen forskjell...

Neimen huff da, nå avslutter jeg virkelig. God natt, alle.
Må dere ha det så bra som mulig i denne tragiske tiden.
Klem fra meg.

5 kommentarer:

  1. Pussig at jeg akkurat i dag husket på bloggen din og søkte den opp, og så er det akkurat i dag du fortsatte å skrive igjen. Takk for at du er tilbake :)

    Det er godt du får ut alle tankene dine. Det gjør godt for deg.
    At du har bilder av din døde datter er ikke rart i mine øyne. jeg ville gjort akkurat det samme i dine sko! Og jeg synes du er flott som gjør det. Hun er jo jenta di uansett, og du er jo stolt av henne uansett. Hun er din øyensten, uansett.

    Du må ikke svare, men jeg lurer jo litt på, planlegger dere noen ny graviditet? Har dere begynt å prøve?

    Jeg vet at noen ny graviditet aldri kan erstatte henne, og det skal den heller ikke, men den vil gi noe å glede seg til iallefall. Enda en å elske, og det tror jeg jo du trenger, selv om Linnea alltid skal være i hjertet ditt, i rammen sin, i stua di, tilstede, og aldri glemmes.
    Så vil jo hennes lillebror/søster skape glede for dere, og noe å se fram til :)

    Klem Silje

    SvarSlett
  2. Tusen takk, Silje :)
    Vi kunne jo snakkes på e-post, om du vil?
    Adressen min er i så fall connieib@hotmail.com

    Klem :)

    SvarSlett
  3. Har dere planer om å prøve å få barn igjen? Kan tenke meg at du blir en fantastisk mor, og du har mye kjærlighet å gi! Jeg har lest i et tidligere innlegg at du skrev at du ville bli gravid igjen (om jeg ikke husker feil), og jeg vil gjerne følge med i framgangen der!
    Jeg har vært innom flere blogger til englemammaer å lest at da de prøvde på nytt etter en stund ble det enklere å komme over den værste sorgen, fordi de fikk noe nytt å glede seg til i hverdagen.
    Som skrevet tidligere, du kommer til å bli en fantastisk mor, Connie, ikke gi opp håpet - du er sterk! :)

    SvarSlett
  4. Jeg vet egentlig ikke hvor sterk jeg er.
    Så nede som jeg er nå om dagen, orker jeg jo ingenting, har en slags angst for å jobbe, for å mangle den friheten jeg har i hjemmet. Derfor kunne jeg veldig gjerne tenke meg å være dagmamma, men problemet er at leiligheten er for liten og lite barnevennlig for unger som kan flytte på seg. Trenger hjelp for å ha råd til å bo større og klare å komme i gang med arbeid...

    Har veldig lyst på barn ja, men utover det vil jeg egentlig ikke uttale meg noe mer her nå. Det er litt for sårt for tiden til å begynne å skrive om offentlig, føler jeg.

    SvarSlett
  5. Sist jeg sjekket på ledige stillinger i tromsø så var det 3-4 stykk som søkte etter dagmamma! Ta en liten sjekk :)

    SvarSlett