Oppdatert 23.08.2011: Jeg BRYR meg ikke om at dere ikke kommenterer kunstbloggen min, jeg HAR troa på meg selv, jeg klarer meg alltids. Hadde bare en dårlig dag da jeg skrev det originale innlegget.
Oppdatert 09.08.2011: Jeg vurderte å slette dette innlegget, inntil jeg så kommentarene under. Jeg er ikke den som lar meg kue, så da lar det stå inntil videre. Grunnen til at jeg i utgangspunktet ville slette dette, var at jeg ikke følte at jeg fikk fram det jeg ville. Ofte bruker jeg å skrive enda et innlegg om samme tema dagen etter for å understreke poengene mine bedre, da jeg føler at noen kanskje tror at det jeg skriver om er 10 ganger verre enn det det egentlig er, og at jeg ikke eier selvinnsikt overhodet (det beviser vel gjerne kommentarene under her). Jeg trenger å resonnere og reflektere rundt noe ved å skrive, det er terapi for meg - ofte må jeg skrive om noe flere ganger før jeg greier å sette fullstendig ord på det jeg mener. Jeg har i ettertid tenkt over andre måter jeg kunne ordlegge meg bedre på i dette innlegget. Men gjort er gjort, og jeg orker ikke fikse, så les i vei, men vennligst ikke kom med personangrep og angrep på min psyke, eller analyse av min psyke. Det er det siste jeg trenger. Og såkalte "oppvekkere" - vel, det tar jeg kun imot fra mine nærmeste, for de vet hvor stor selvinnsikt jeg faktisk har (og om man har lest hele bloggen min, burde man også vite at jeg har stor selvinnsikt, ikke uttal dere om noe eller noen dere ikke vet noe om). Slike "oppvekkere" blir bare fornærmende når det kommer fra andre, det blir bare opprivende. Jeg kjenner meg selv bedre enn noen andre, og jeg er ikke den som gir opp. Jeg hadde bare en dårlig dag, men den skal jeg skrive om senere. Inntil mandagen hadde jeg faktisk en veldig bra og positiv uke.
Jeg kjenner jeg begynner å miste troa på meg selv, innenfor kunstens verden. Jeg la ut disse maleriene som jeg følte var mitt "gjennombrudd" ( i gåseøyne, et personlig gjennombrudd, jeg føler at jeg begynner å oppnå originalitet, det er det jeg mener) på en måte - dvs. starten på noe spesielt, en egen stil, noe som folk liker, eller blir provosert av, eller sjokkert over (kanskje ikke helt sjokkert, føler ikke selv at disse maleriene er såå ille, men det kommer jo an på øyet som ser). Disse maleriene er viktige for meg, basert på en personlig opplevelse, nemlig tapet av datteren min. De viser mine følelser og tanker, en vrede mot Gud. De er malt i sorg og desperasjon, og når resultatet selv da ikke blir godt nok til at folk vil kommentere (andre enn nærmeste venner og familie selvfølgelig, for det har lett for å bli falskt), da føler jeg meg mislykket.
Så som sagt merker jeg jo at jeg får meeeget lite kommentarer, blir like deprimert hver gang jeg klikker meg inn både her, og på kunstbloggen min og ser at det ikke er noen nye kommentarer. Angrer nesten på at jeg la ut dette maleriet, for har vært skeptisk til å legge det ut tidligere, og nå får jeg nesten ingen reaksjoner en gang, enda jeg oppmuntrer til kommentarer på blogginnlegget.
Jeg forsøker jo å etablere meg som kunstner, men det er nok en tung vei å gå. Jeg kjenner
det allerede nå. 2 watchers på DeviantArt - profilen min etter en måned liksom, og den ene av dem er min bestevenninne. Hva er det for noe da? Derfor føler jeg at jeg mister troa på meg selv her jeg sitter. Mister lysta til å male. Er sjelden noen melder seg inn i facebookgruppen min for Aurora Galleri også, eller i det hele tatt kommenterer. Da er det stort sett nærmeste familie.
Nå vil jeg ikke at dere skal kommentere bare fordi dere synes synd på meg, det er ikke det jeg sier. Jeg vil at kommentarene skal være ekte, både gode og dårlige kommentarer er velkommen (ikke useriøse kommentarer vel og merke, vær konstruktiv hvis du skal skrive langt), men jeg ville satt pris på å bli oppmuntret. For eksempel; du kunne gjort sånn og sånn, eller; jeg syns det mangler det og det. (Og jeg snakker kommentarer på min kunst, IKKE min psyke)
Jeg mister veldig lett troa på meg selv, det skal jeg ærlig innrømme, hvert fall etter at datteren min døde. Kunstbloggen og nettbutikken min er oppkalt etter henne, Aurora Galleri. Det var en blogg og en nettbutikk jeg opprettet for å komme i gang med noe nytt, noe som jeg liker, for å motivere meg selv, men føler meg ikke motivert i det hele tatt.
Jeg har vært glad i tegning og maling hele livet, og jeg kjenner med hele meg at det er noe jeg vil satse på. Så begynner jeg å lure på om det jeg gjør, egentlig er veldig dårlig. Jeg er klar over at de tidligere dekorasjonsbildene jeg har lagd, ikke er så spesielle. Det er jo tross alt dekorasjonsbilder. Og siden jeg merker at det ikke selger noe særlig, så har jeg satt fokuset over på noe annet; selve kunsten.
De maleriene jeg har laget i det siste, er derfor følelsesladede. De er kunst, og ikke et forsøk på å selge noe. Noen ærlige kommentarer hadde bare vært litt sånn oppmuntrende, så hvis dere har en mening om maleriet, hvis maleriet gir dere en reaksjon, enten i forhold til "fantastisk" eller provokasjon eller sorg eller kjærlighet, hva som helst; vær så snill del det med meg, fortell meg hvordan det treffer dere som mennesker, men vær konstruktiv (ikke skriv "æææsj" for eksempel). Hvis dere er likegyldige, så er jeg ikke interessert i deres mening, så klart, men hvis dere derimot har en mening, vil jeg vite det, for det kan forbedre min motivasjon og mitt potensiale som kunstner.
Nå føler jeg meg veldig selvsentrert å klagete, men jeg trenger noe å leve for midt oppi sorgen, og jeg føler ikke at kunsten gir meg like mye uten tilbakemeldinger. Alle har jo en selvfølelse, og selvfølelsen er viktig. Det er lov å føle seg mislykket, uten at noen skal komme og kalle deg egoist. Pga. sorgen har jeg ekstra lett for å føle meg mislykket hvis jeg ikke lykkes med en gang. Da jeg var liten var jeg en pessimist, men jeg har blitt mer positiv med årene, og jeg tror pessimismen kommer litt tilbake til meg nå når sorgen har satt sine spor. Jeg føler meg gammel, jeg kommer stort sett bedre overens med 30 og 40 åringer enn med folk på min egen alder...
Måtte bare få ut disse tankene. Ha en god natt.
Nå blir det kveldsmat her i gården, også senga. Kjempetrøtt.
Oppdatert 09.08.2011: Jeg vurderte å slette dette innlegget, inntil jeg så kommentarene under. Jeg er ikke den som lar meg kue, så da lar det stå inntil videre. Grunnen til at jeg i utgangspunktet ville slette dette, var at jeg ikke følte at jeg fikk fram det jeg ville. Ofte bruker jeg å skrive enda et innlegg om samme tema dagen etter for å understreke poengene mine bedre, da jeg føler at noen kanskje tror at det jeg skriver om er 10 ganger verre enn det det egentlig er, og at jeg ikke eier selvinnsikt overhodet (det beviser vel gjerne kommentarene under her). Jeg trenger å resonnere og reflektere rundt noe ved å skrive, det er terapi for meg - ofte må jeg skrive om noe flere ganger før jeg greier å sette fullstendig ord på det jeg mener. Jeg har i ettertid tenkt over andre måter jeg kunne ordlegge meg bedre på i dette innlegget. Men gjort er gjort, og jeg orker ikke fikse, så les i vei, men vennligst ikke kom med personangrep og angrep på min psyke, eller analyse av min psyke. Det er det siste jeg trenger. Og såkalte "oppvekkere" - vel, det tar jeg kun imot fra mine nærmeste, for de vet hvor stor selvinnsikt jeg faktisk har (og om man har lest hele bloggen min, burde man også vite at jeg har stor selvinnsikt, ikke uttal dere om noe eller noen dere ikke vet noe om). Slike "oppvekkere" blir bare fornærmende når det kommer fra andre, det blir bare opprivende. Jeg kjenner meg selv bedre enn noen andre, og jeg er ikke den som gir opp. Jeg hadde bare en dårlig dag, men den skal jeg skrive om senere. Inntil mandagen hadde jeg faktisk en veldig bra og positiv uke.
Jeg kjenner jeg begynner å miste troa på meg selv, innenfor kunstens verden. Jeg la ut disse maleriene som jeg følte var mitt "gjennombrudd" ( i gåseøyne, et personlig gjennombrudd, jeg føler at jeg begynner å oppnå originalitet, det er det jeg mener) på en måte - dvs. starten på noe spesielt, en egen stil, noe som folk liker, eller blir provosert av, eller sjokkert over (kanskje ikke helt sjokkert, føler ikke selv at disse maleriene er såå ille, men det kommer jo an på øyet som ser). Disse maleriene er viktige for meg, basert på en personlig opplevelse, nemlig tapet av datteren min. De viser mine følelser og tanker, en vrede mot Gud. De er malt i sorg og desperasjon, og når resultatet selv da ikke blir godt nok til at folk vil kommentere (andre enn nærmeste venner og familie selvfølgelig, for det har lett for å bli falskt), da føler jeg meg mislykket.
Så som sagt merker jeg jo at jeg får meeeget lite kommentarer, blir like deprimert hver gang jeg klikker meg inn både her, og på kunstbloggen min og ser at det ikke er noen nye kommentarer. Angrer nesten på at jeg la ut dette maleriet, for har vært skeptisk til å legge det ut tidligere, og nå får jeg nesten ingen reaksjoner en gang, enda jeg oppmuntrer til kommentarer på blogginnlegget.
Jeg forsøker jo å etablere meg som kunstner, men det er nok en tung vei å gå. Jeg kjenner
det allerede nå. 2 watchers på DeviantArt - profilen min etter en måned liksom, og den ene av dem er min bestevenninne. Hva er det for noe da? Derfor føler jeg at jeg mister troa på meg selv her jeg sitter. Mister lysta til å male. Er sjelden noen melder seg inn i facebookgruppen min for Aurora Galleri også, eller i det hele tatt kommenterer. Da er det stort sett nærmeste familie.
Nå vil jeg ikke at dere skal kommentere bare fordi dere synes synd på meg, det er ikke det jeg sier. Jeg vil at kommentarene skal være ekte, både gode og dårlige kommentarer er velkommen (ikke useriøse kommentarer vel og merke, vær konstruktiv hvis du skal skrive langt), men jeg ville satt pris på å bli oppmuntret. For eksempel; du kunne gjort sånn og sånn, eller; jeg syns det mangler det og det. (Og jeg snakker kommentarer på min kunst, IKKE min psyke)
Jeg mister veldig lett troa på meg selv, det skal jeg ærlig innrømme, hvert fall etter at datteren min døde. Kunstbloggen og nettbutikken min er oppkalt etter henne, Aurora Galleri. Det var en blogg og en nettbutikk jeg opprettet for å komme i gang med noe nytt, noe som jeg liker, for å motivere meg selv, men føler meg ikke motivert i det hele tatt.
Jeg har vært glad i tegning og maling hele livet, og jeg kjenner med hele meg at det er noe jeg vil satse på. Så begynner jeg å lure på om det jeg gjør, egentlig er veldig dårlig. Jeg er klar over at de tidligere dekorasjonsbildene jeg har lagd, ikke er så spesielle. Det er jo tross alt dekorasjonsbilder. Og siden jeg merker at det ikke selger noe særlig, så har jeg satt fokuset over på noe annet; selve kunsten.
De maleriene jeg har laget i det siste, er derfor følelsesladede. De er kunst, og ikke et forsøk på å selge noe. Noen ærlige kommentarer hadde bare vært litt sånn oppmuntrende, så hvis dere har en mening om maleriet, hvis maleriet gir dere en reaksjon, enten i forhold til "fantastisk" eller provokasjon eller sorg eller kjærlighet, hva som helst; vær så snill del det med meg, fortell meg hvordan det treffer dere som mennesker, men vær konstruktiv (ikke skriv "æææsj" for eksempel). Hvis dere er likegyldige, så er jeg ikke interessert i deres mening, så klart, men hvis dere derimot har en mening, vil jeg vite det, for det kan forbedre min motivasjon og mitt potensiale som kunstner.
Nå føler jeg meg veldig selvsentrert å klagete, men jeg trenger noe å leve for midt oppi sorgen, og jeg føler ikke at kunsten gir meg like mye uten tilbakemeldinger. Alle har jo en selvfølelse, og selvfølelsen er viktig. Det er lov å føle seg mislykket, uten at noen skal komme og kalle deg egoist. Pga. sorgen har jeg ekstra lett for å føle meg mislykket hvis jeg ikke lykkes med en gang. Da jeg var liten var jeg en pessimist, men jeg har blitt mer positiv med årene, og jeg tror pessimismen kommer litt tilbake til meg nå når sorgen har satt sine spor. Jeg føler meg gammel, jeg kommer stort sett bedre overens med 30 og 40 åringer enn med folk på min egen alder...
Måtte bare få ut disse tankene. Ha en god natt.
Nå blir det kveldsmat her i gården, også senga. Kjempetrøtt.
Kjære Connie. Jeg har vært leser av en del av innleggene dine, og jeg kan vel si at jeg har fulgt deg en stund. Det jeg skal si nå, er ikke enkelt, men jeg føler at det er nødvendig; er du ikke litt naiv nå? Hvor enkelt trodde du det skulle være å få oppmerksomhet som kunstner gjennom et nettgalleri? Av de millionene (og det er ikke noen overdrivelse engang) som legger ut kunst på nettet, hvor mange er det som blir plukket opp i den profesjonelle verden? Om du skal drive med kunst, og dette mener jeg fra hjertet, så må du gjøre det for din egen skyld, og ikke fordi du ønsker deg en reaksjon. Du må være fornøyd med å lage den for din egen del, ellers vil du alltid bli skuffet over resultatet. Det er ikke noe særlig til marked med mindre du enten begynner å tenke utenfor boksen, eller ved et mirakel blir oppdaget. Om du vil leve som kunstner, trenger du minst en jobb på siden for å si det slik. Kjenner en gutt som er skuespiller (som virkelig er flink) som jobber i kafe for å få endene til å møtes, selv om han jobber en del. Skjønner du tegninga? Det er ikke mulig å etablere seg som kunstner over natta, det tar mange (med trykk på mange) år å få en karriere utav det! Så om du ikke har selvtillit til såpass motgang som du har nå (i det minste er det ingen som forteller deg at du suger og sender masse hatmail) kan du like gjerne gi opp, for frøken, det blir ikke lettere herfra! Lykke til! Mvh- En som leser for mange blogger
SvarSlettJeg synes helt ærlig du herr/frøken anonym var litt hensynsløs i din kommmentar. Det du skriver er forsåvidt helt rett og jeg vet heller ikke om en annen måte du kunne forklart det mer hensynsfult, MEN jeg ble litt sint på Connies vegne faktisk.
SvarSlettDu er flink, Connie. Stå på for å nå drømmene dine! <3
SvarSlettVel, jeg kunne velge å være skånsom (det er frøken forresten) eller ærlig, så jeg valgte ærlig :P Lev med det!
SvarSlettOk, da har du misforstått innlegget mitt. Jeg publiserer linker en del steder, derfor syns jeg det er litt rart å ikke få kommentarer, og jeg får knapt fra de nærmeste vennene mine, noe jeg skulle ønske jeg fikk. Men hensikten var ikke å etablere meg som kunstner over natta, jeg har faktisk jææææævli mye å tenke på, og alt står ikke her på bloggen. Og jeg har heller ikke planlagt å bare leve på kunst, nei, for jeg er faktisk medie-person også. Jeg har ambisjoner, og jeg takler motgang, men kjære deg, har du PEILING på det å miste et barn, hvor mye det går utover egentlig? Jeg sliter daglig med dette, jeg kan få sorgutbrudd uten å ha kjent på sorgen en gang. Og når jeg har det så tungt inni meg, kan man ikke forvente annet enn at det blir et og annet syteinnlegg. Også syns jeg ikke noe om at folk skal skrive anonyme kommentarer. Jeg er ikke naiv, jeg har faktisk veldig stor selvinnsikt, og jeg er faktisk klar over alt det du skriver, hadde bare et dårlig øyeblikk, er det lov å ha det eller? Når jeg ber om motivasjon, og istedet får beskjed om å gi opp, da blir jeg faktisk ganske forbanna.
SvarSlettFor jeg er ikke en som gir opp.
SvarSlettPS! Var det ikke kommentarer på maleriene mine jeg ønsket, og ikke kommentarer på min egen psyke? Jeg har kontroll på meg selv, men etthvert menneske har behov for å slippe ut frustrasjon.
SvarSlettJa, jeg vet alt om hvordan det er å miste et barn, men jeg gjemmer meg ikke bak det som en unnskyldning. For å være ærlig, kan jeg ikke se hvordan denne bloggen hjelper deg å komme gjennom sorgen... Det virker egentlig mer som om du begraver deg dypere og dypere i din egen sorg. Du trenger ikke motivasjon like mye som du trenger en oppvekker. Du sier at du ikke vil ha falske komplimenter, og jeg har ikke tenkt å gi deg noe falskt heller. Du trenger å dra deg selv opp fra hullet du stadig graver dypere i, og ta et grepa tak i både kunsten og livet. Det som er så vanskelig med sorg, er at du må komme deg gjennom den, for det er ikke mulig å komme over den. Og nå er jeg redd for at du stadig synker i den...
SvarSlettJeg velger å være anonym, og det fortsetter jeg med inntil videre, men for enkelhetens skyld, kan du kalle meg Berit.
Og for å rette opp noe, jeg ber deg ikke gi opp. Men ikke rop ut etter kommentarer! Om noen ser noe de liker, kommer de til å fortelle deg det!
Det er heller ikke en unnskyldning, mennesker reagerer forskjellig i sorg, og jeg sliter med så mye mer enn bare det at jeg mistet barnet mitt. Og bloggen hjelper meg faktisk, ja. Dette var også mitt første barn, og det ødela så mange planer for både meg og kjæresten min. Ikke bare i henhold til det å faktisk ha barn, men arbeidsliv. Jeg hadde ingenting å gå tilbake til da hun døde, for jeg gikk faktisk sykemeldt fra et arbeid jeg ikke tåler. Det å ikke kunne få en jobb pga eksemen, det bryter meg også ned... En god del faktisk. Og som jeg sa så har jeg gode dager også. Jeg har vært veldig glad i nesten en uke nå.
SvarSlettForresten, så har jeg faktisk forsøkt å ordne lån og leilighet, og jeg har fått et jobbtilbud som jeg vurderer sterkt å ta, selv om jeg er usikker på om jeg takler en jobb.
SvarSlettBloggen hjelper meg forresten til å resonnere og reflektere rundt min egen sorg, og mine egne tanker, og å komme til en konklusjon. Og jeg merker at det er lettere å møte verden når jeg har denne bloggen :)
SvarSlettHvis du er på Englesiden, så kan du jo skrive til meg der, så kan jeg jo snakke pent med deg og forklare et og annet som jeg ikke kan skrive på en offentlig blogg. Kanskje vi forstår hverandre da? For jeg føler at jeg har noe viktig å si, som jeg absolutt ikke kan skrive her.
SvarSlettKaller meg i så fall Connieib der inne, og hvis ikke du er der, så er e-posten min connieib@hotmail.com
Er noe jeg bare føler er veldig viktig å få sagt.
Berit, her virker det som om du selv er i en slags sorg, og du prøver å lette den med dine kommentarer og meninger. Er du virkelig så direkte og skjødesløs? Eller er dette et rop om hjelp?
SvarSlettMvh.
El merita
Til Berit: Beklager at jeg lot til å ta lite hensyn til din sorg i mine svar, jeg bare ble så satt ut av den første kommentaren din. Starten på den var grei nok, men jeg syntes slutten ble litt vel overdreven. Folk som ikke kjenner meg på riktig måte, burde ikke uttale seg om min personlighet, er det jeg tenker. Det føltes som et angrep på min psyke, og meg som person. Jeg er dessuten svært sensitiv om dagen, da jeg er gravid, og håper du vil ta hensyn til dette videre. Du kunne jo ikke vite at jeg faktisk er gravid igjen da jeg ikke hadde gått offentlig ut med det enda, av samme årsak kunne jeg heller ikke nevne hormoner i dette innlegget. Nå har jeg altså gått ut offentlig, og jeg har egentlig fått livslysten mye mer tilbake. Mandag hadde jeg rett og slett en tung dag med mye press og utfordringer. Men inntil da hadde jeg følt meg som en superkvinne, jeg oppdaget fort at jeg fortsatt har en sorg, og at graviditeten nok vil bli tyngre enn jeg hadde sett for meg. Ingen fortjener å miste sine barn, og det mener jeg ikke at du fortjener heller. Som sagt , så ble jeg satt ut.
SvarSlettEl Merita, sønnen min forlot oss for mange år siden, men jeg har siden den gang gått videre med livet (så langt det lar seg gjøre). Jeg er ikke skjødesløs, jeg er bare villig til å skru ned på filterne for å få fram poenget mitt.
SvarSlettConnie; Vel, angrep er kanskje et sterkt ord, men jeg er ute etter å riste deg litt. Gratulerer med graviditeten, du og Kai har nok mange gode år foran dere. For å sette et punktum på den første kommentaren, så lar jeg meg bare irritere av at du klager til leserne over at vi ikke kommenterer. Det kommer over som sutrete og ikke så rent lite egoistisk, at du ber om en respons (tro meg, når folk ser noe de liker, kommer du til å få høre om det). -Berit
Tusen takk for gratulasjon.
SvarSlettJeg får bare inntrykk av at folk tror jeg har det vondt 24/7, dette ER en syteblogg, hvis jeg skulle skrive hver gang jeg er glad, så ville det bli mange innlegg. Jeg hadde det så vondt med meg selv akkurat den dagen at jeg trengte en utblåsning, og jeg hadde tenkt å slette innlegget igjen før jeg så din kommentar. Det provoserte meg bare til å la innlegget ligge. Og jeg greier bare ikke ta til meg det du skriver, for du kjenner meg ikke, så å "riste meg" blir mot sin hensikt faktisk. Jeg blir bare enda mer nede av slike kommentarer - jeg er nærtagende. Jeg er ikke sutrete å egoistisk, og jeg må få lov til å FØLE det jeg føler. Jeg kan ikke styre følelsene mine, selv om jeg prøver aldri så hardt. Når jeg skriver, skriver jeg av meg alt på en gang. Sånn er det bare. Jeg aksepterer og forstår at ikke alle kommenterer, hadde en dårlig dag, that's it.
En siste tanke, også er jeg ferdig med saken: En ting kan gå utover en annen. Jeg skal innrømme at jeg den siste tiden har kjent på følelsen av meningsløshet, pga. mitt barns død, dårlig råd, dårlig helse (til tider ekstremt dårlig), og følelsen av å ikke oppnå noe, eller å ha noe å leve for. Det var nok disse følelsene som utløste innlegget over. Det føles litt bedre nå da jeg vet at jeg er gravid, og faktisk har en avtale om praksisplass (venter på NAV), og ser at jeg kan få en økt inntekt med omlag 10.000 i måneden, noe som kanskje gir oss mulighet til å få en større og bedre leilighet, som er bedre for det kommende barnet. Mer barnevennlig rett og slett. Og også bedre for min psyke. Jeg blir syk av å bo slik vi bor nå, og spesielt siden det sitter så mye smerte i veggene der, jeg føler ikke for å ha en baby der lenger. Jeg må bytte ut alt inventaret for å klare å trives, og bli kvitt noen møbler (som jeg trenger når jeg blir høygravid - bl.a. en godstol). Stedet er allikevel ikke spesielt barnevennlig om vi forandrer inventaret. (Hybelkjøkken i stua, sier jeg bare).
SvarSlettDu syns kanskje mye av dette virker urelevant i forhold til hverandre, men det er det ikke for meg. Alt henger sammen på et vis. Beklager mye tekst, når jeg først begynner, klarer jeg ikke stoppe.
Til alle dere og Berit som tror at min datter, Connie, graver seg ned i sorgen over å ha mistet sitt barn, så vil jeg si at dere tar fuglestendig feil. Jeg kjenner Connie aller best og kan med hånda på hjertet si at bloggen hennes handler om å få ut den frustrasjonen og hjelpeløsheten som oppstår når man er i sorg. Dette er bare sunt for henne og hjelper henne videre med livet, ellers er hun blid og glad til daglig, hun er hverken naiv eller blåøyd. Jeg beundrer hennes måte og takle sorgen sin på, hun er en tøff og modig ung dame. Sånn er det og kunsten hennes hjelper også til i sorgen. Sitat slutt...
SvarSlett