Du stenger deg inne
Du slutter å treffe folk
Du gråter
Du gråter
Du gråter
Det verker i brystet, det gjør fysisk vondt faktisk
Du gråter igjen
Du blir alene, selv om du kanskje har samboer
For samboer og du reagerer forskjellig i sorgen, på bakgrunn av det at dere er av forskjellige kjønn (sannsynligvis).
Du blir enda ensommere, du klarer kanskje ikke tanken på jobb.
Du trenger 2 år på å komme over den intense sorgen.
I løpet av disse 2 årene kan du slite med plutselig gråteutbrudd, på bakgrunn av ting som ikke handler om barn og barnedød en gang, og du kan begynne å rope på barnet du mistet selv om du ikke har slitt med sorgfølelser den siste tiden.
Selvtilliten synker fordi du er så alene i sorgen, for du kan egentlig ikke betro deg til noen som ikke har mistet barn selv, for de forstår ikke uansett.
Du kan bli lett fornærmet for ingenting, det er nesten litt som å være hormonell i en graviditet.
Selvtilliten synker enda mer, du vet ikke om folk liker deg.
Du prøver å gjøre ting for deg selv, selv om du ikke får respons.
Det går greit en periode.
Så skjer det noe helt irrelevant som gir deg nok et uforvart sorgutbrudd.
Plutselig er du fullstendig nede fordi du har hatt en dårlig dag.
Da kan den minste ting få det til å flyte over, plutselig kan selvtilliten være på bånn noen dager, og du får bare lyst til å dø. Enkelte kommentarer kan gi deg lyst til å dø.
Sorg er som en slags lang og ekstremt tung graviditet fullt av hormoner, en tåler ingen verdens ting.
Ikke før den intense sorgen er begynt å gå over, da kan det være selvtilliten begynner å stige igjen. Men så langt i sorgen er ikke jeg kommet enda, så det kan ikke jeg svare på. Per dato så sliter jeg med selvtilliten, av mange forskjellige grunner. Det er mange flere faktorer som spiller inn, men jeg velger å ikke legge ut om det her. Det er ikke alt som kan nevnes heller, av personlige grunner. Men ja, jeg sliter, og det er mange ting som bryter meg ned i hverdagen. Vær så snill, ta hensyn. Jeg trenger ingen analyse av psyken min, det er det siste jeg trenger nå, spesielt fra noen som ikke kjenner meg eller ikke er psykolog. Hvis dere lurer på hva jeg sliter med i tillegg til sorgen, så kan dere jo sende meg en e-post på connieib@hotmail.com, så har jeg svaret klart og kan rett og slett bare lime det inn. For jeg har ting på PC-en også som ikke går ut på bloggen. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk, jeg bare sliter, og sånn er det.
Jeg er ikke en person som gir opp.
Kanskje er det derfor jeg hele helgen har jobbet med å finne ut av lån.
Kanskje det er derfor jeg hele helgen har lett etter leilighet.
Kanskje det er derfor jeg hele mandagen var rundtom i banker og på NAV, og brukte flere timer på disse formålene.
Kanskje det er derfor jeg vurderer å forsøke å gå ut i ett arbeid jeg er blitt tilbudt, selv om jeg sliter psykisk?
Kanskje det er derfor jeg faktisk nå PRØVER å få orden på livet mitt?
Malingen er faktisk noe jeg driver med fordi jeg kan gjøre det hjemme, og derfor hadde jeg håpet på at noen som kanskje skjønner hvor vanskelig jeg har det, ville prøve å motivere meg.
En beskjed om å gi opp, er det siste jeg trenger, spesielt når jeg ønsket oppmuntring, og ikke en analyse av min psyke. Så dropp å kommentere om du har noe stygt å si, for jeg mister bare respekt da. Og hvis dere i så fall absolutt MÅ kommentere, så kan dere jo skrive hvem dere er? Fordi kun DET viser at dere står for det dere skriver.
Jeg skal fortsette å male.
Jeg skal gi faen i hva andre mener om min psyke, for det har jeg ingenting med
("hva andre mener om deg, har du ingenting med").
Jeg reiser meg alltids, jeg har bare noen dårlige dager, la meg få lov til å ha det.
Jeg gir ikke opp. Jeg skal fullføre mine prosjekter, selv om det kan ta lang tid.
Også kan jo jeg få lov til å le av de som ikke tror på meg den gangen jeg gjør gjennombrudd, og har det godt. For jeg får det bedre, jeg har bare det med å være deprimert over lengre tid av gangen, mennesker er forskjellige.
Takk for meg.
Du slutter å treffe folk
Du gråter
Du gråter
Du gråter
Det verker i brystet, det gjør fysisk vondt faktisk
Du gråter igjen
Du blir alene, selv om du kanskje har samboer
For samboer og du reagerer forskjellig i sorgen, på bakgrunn av det at dere er av forskjellige kjønn (sannsynligvis).
Du blir enda ensommere, du klarer kanskje ikke tanken på jobb.
Du trenger 2 år på å komme over den intense sorgen.
I løpet av disse 2 årene kan du slite med plutselig gråteutbrudd, på bakgrunn av ting som ikke handler om barn og barnedød en gang, og du kan begynne å rope på barnet du mistet selv om du ikke har slitt med sorgfølelser den siste tiden.
Selvtilliten synker fordi du er så alene i sorgen, for du kan egentlig ikke betro deg til noen som ikke har mistet barn selv, for de forstår ikke uansett.
Du kan bli lett fornærmet for ingenting, det er nesten litt som å være hormonell i en graviditet.
Selvtilliten synker enda mer, du vet ikke om folk liker deg.
Du prøver å gjøre ting for deg selv, selv om du ikke får respons.
Det går greit en periode.
Så skjer det noe helt irrelevant som gir deg nok et uforvart sorgutbrudd.
Plutselig er du fullstendig nede fordi du har hatt en dårlig dag.
Da kan den minste ting få det til å flyte over, plutselig kan selvtilliten være på bånn noen dager, og du får bare lyst til å dø. Enkelte kommentarer kan gi deg lyst til å dø.
Sorg er som en slags lang og ekstremt tung graviditet fullt av hormoner, en tåler ingen verdens ting.
Ikke før den intense sorgen er begynt å gå over, da kan det være selvtilliten begynner å stige igjen. Men så langt i sorgen er ikke jeg kommet enda, så det kan ikke jeg svare på. Per dato så sliter jeg med selvtilliten, av mange forskjellige grunner. Det er mange flere faktorer som spiller inn, men jeg velger å ikke legge ut om det her. Det er ikke alt som kan nevnes heller, av personlige grunner. Men ja, jeg sliter, og det er mange ting som bryter meg ned i hverdagen. Vær så snill, ta hensyn. Jeg trenger ingen analyse av psyken min, det er det siste jeg trenger nå, spesielt fra noen som ikke kjenner meg eller ikke er psykolog. Hvis dere lurer på hva jeg sliter med i tillegg til sorgen, så kan dere jo sende meg en e-post på connieib@hotmail.com, så har jeg svaret klart og kan rett og slett bare lime det inn. For jeg har ting på PC-en også som ikke går ut på bloggen. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk, jeg bare sliter, og sånn er det.
Jeg er ikke en person som gir opp.
Kanskje er det derfor jeg hele helgen har jobbet med å finne ut av lån.
Kanskje det er derfor jeg hele helgen har lett etter leilighet.
Kanskje det er derfor jeg hele mandagen var rundtom i banker og på NAV, og brukte flere timer på disse formålene.
Kanskje det er derfor jeg vurderer å forsøke å gå ut i ett arbeid jeg er blitt tilbudt, selv om jeg sliter psykisk?
Kanskje det er derfor jeg faktisk nå PRØVER å få orden på livet mitt?
Malingen er faktisk noe jeg driver med fordi jeg kan gjøre det hjemme, og derfor hadde jeg håpet på at noen som kanskje skjønner hvor vanskelig jeg har det, ville prøve å motivere meg.
En beskjed om å gi opp, er det siste jeg trenger, spesielt når jeg ønsket oppmuntring, og ikke en analyse av min psyke. Så dropp å kommentere om du har noe stygt å si, for jeg mister bare respekt da. Og hvis dere i så fall absolutt MÅ kommentere, så kan dere jo skrive hvem dere er? Fordi kun DET viser at dere står for det dere skriver.
Jeg skal fortsette å male.
Jeg skal gi faen i hva andre mener om min psyke, for det har jeg ingenting med
("hva andre mener om deg, har du ingenting med").
Jeg reiser meg alltids, jeg har bare noen dårlige dager, la meg få lov til å ha det.
Jeg gir ikke opp. Jeg skal fullføre mine prosjekter, selv om det kan ta lang tid.
Også kan jo jeg få lov til å le av de som ikke tror på meg den gangen jeg gjør gjennombrudd, og har det godt. For jeg får det bedre, jeg har bare det med å være deprimert over lengre tid av gangen, mennesker er forskjellige.
Takk for meg.
