Kunngjøring: Nytt håp

Skrevet: Natt til tirsdag 09.08.2011



Hei, alle sammen. Nå skal jeg fortelle dere noe som har brent på tungen den siste uken. Hvis dere synes jeg har virket overfølsom den siste tiden, så er nok grunnen den at jeg er gravid igjen (!), og at hormonene allerede herjer i kroppen min. Jeg er fæl til å kjefte nå, og veldig sensitiv. Gråter for ingenting. Derfor vil jeg først og fremst be dere ta hensyn til min situasjon framover, for jeg vil ikke risikere å spontanabortere fordi jeg overreagerer for en filleting. Ting kan misoppfattes veldig over Internett, det har jeg erfart.


Å si at jeg kan spontanabortere fordi jeg hisser meg opp for noe over Internett, kan for dere kanskje virke noe overilt, men saken er at jeg er utrolig nervøs allerede i svangerskapet. Jeg har tross alt mistet en gang før, må dere huske på. Jeg er redd for å bli
så deprimert på grunn av sorg og dårlig selvtillit, at det skal gå ut over barnet. Det skjer faktisk, gravide kan gå ned i vekt pga. depresjon, og da gjør barnet det også. Det kan også gå utover barnets puls. Jeg er også redd for alle andre mulige måter svangerskapet kan gå galt på. I morgen (tirsdag kl. 14.00) skal jeg på min første svangerskapskontroll. Samboer skal være med. Jeg grugleder meg. Rapport vil bli gitt.


Grunnen til at jeg ikke har sagt noe tidligere om at jeg er gravid - selv om det viser seg å ha vært nødvendig å si det - er at jeg har ei venninne å ta hensyn til. Hun mistet barn ganske nylig og kjenner på den verste sorgen akkurat nå, derfor følte jeg at jeg måtte fortelle det til henne før jeg publiserte noe som helst offentlig. På denne måten ville hun slippe å få seg et sjokk når hun oppdaget det over facebook eller bloggen min. Av hensyn til andre englemødre, kommer jeg nok til å opprette en egen graviditetsblogg for gravid etter dødfødsel, men det får i så fall bli når dette innlegget er publisert. En slik blogg vil jeg i så fall berette om i et eget innlegg senere.

På sidene her ser du mine første ventebilder, har litt luft i magen, derfor er jeg litt oppblåst. Jeg velger å ikke retusjere bort eksemen min eller strekkmerkene, for jeg vil at bildene skal være ekte, dette er virkeligheten. Og strekkmerkene er bare herlige, for de er et levende minne etter min lille Linnea Aurora ♥

Det er ikke meningen å klage over svangerskapspsymptomer her nå, for jeg setter så uendelig stor pris på dem. Jeg ER jo faktisk gravid! Og det er helt fantastisk å vite det! Da jeg fant det ut, var jeg alene siden kjæresten var reist som vakt til Havnnesfestivalen. Det var i 13-tiden torsdag 4. august (sovnet sent kvelden før pga. eksemplager, som antakelig kommer av hormonforandringer i kroppen, siden jeg har vært flink å spise riktig den siste uken). Jeg stod og fulgte med på testen da to streker begynt å lyse helt tydelig imot meg. Jeg er jo ikke den som snakker med meg selv, så det at jeg ropte: "Seriøst?! Kødder du!?!" burde jo si litt. Det var jo dette vi hadde ventet på så lenge! (Vi har vært prøvere i lang tid, jeg har bare ikke følt for å skrive om prøvetiden på bloggen). Jeg ble helt i hundre! Trasket fram og tilbake i leiligheten og klarte ikke finne ut hva jeg skulle ha på meg, derfor slengte jeg på meg en morgenkåpe. Jeg var i lykkerus, ringte til de aller nærmeste for å fortelle den gode nyheten. Grunnen til at jeg var så snar med det, er nettopp fordi jeg kommer til å fortelle det uansett om det skulle gå galt, og da er det jo dumt å holde det for seg selv i utgangspunktet. Resten av dagen storgliste jeg, rett og slett. Følte meg nesten dum som gliste så mye! Livsgnisten kom liksom tilbake til meg, merket jeg. Og jeg følte meg som en superkvinne helt fram til søndagskvelden.


Det jeg skriver nå, skriver jeg for å forklare følgende innlegg mandag 08.08.11: Mister troa på meg selv


På mandag hadde jeg en veldig tung dag, jeg var trøtt, kvalm og sliten pga. graviditeten. Jeg hadde allerede brukt hele helgen på å finne informasjon om diverse banklån, lete etter leiligheter og sende ut en haug med e-poster og sms-er. Jeg tok i tillegg en del telefoner. Det var også mange ukjente ord jeg måtte lære meg, og jeg må si jeg har vært utrolig flink. Jeg er stolt over min egen innsats, for jeg jobbet ganske iherdig. Jeg hadde motivasjon! Fra torsdag til søndag var jeg faktisk utrolig glad fordi jeg hadde testet positivt, men enkelte ganger følte jeg trang til å gråte. Jeg ble virkelig sliten på søndagskvelden etter alt arbeidet med å lime sammen framtiden - både for barnets skyld, samboer sin skyld og min skyld.



Vi forsøker jo å ordne oss leilighet, og enkelte leiligheter har enorme depositumer. Mandag ringte samboer advokaten sin for å «mase» på en erstatning som tar kjempelang tid. Han vet at han får den, men de som skylder han denne erstatningen, prøver å hale det ut i det lengste. På grunn av alt som skulle skje denne dagen, toppet det seg da jeg skjønte at det var enda flere problemer med utbetalingen, som gjorde at den ble utsatt nok en gang. Jeg fikk et gråteanfall pga. press, og det jeg til slutt forstod at jeg egentlig gråt for, det var sorgen. Jeg brydde meg jo egentlig ikke om det med erstatningen eller alt det andre da jeg først begynte å gråte. Det bleknet liksom i forhold til at Linnea var død. Jeg ble selv sjokkert over mitt eget sorgutbrudd, da jeg ikke har kjent på sorgen siden før jeg forstod at jeg var gravid. Jeg ble så lykkelig over å være gravid igjen, kjente meg lett som en fjær og følte at jeg kunne klare alt. Antakelig fikk jeg et sånt plutselig sorgutbrudd pga. hormoner og fortrengning, jeg hadde forsøkt å holde på gladfølelsen og fortelle meg selv at svangerskapet måtte gå bra denne gangen. Etter utbruddet, forstod jeg at følelsene i svangerskapet vil komme til å gå mer opp og ned enn det jeg opprinnelig trodde.

Dette sorgutbruddet gjorde altså dagen som skulle komme, ekstra tung. Sorgen er altså der, selv om jeg er gravid igjen, det skal dere vite. Og når jeg først kjenner på den, så kan dagen bli enormt tung, fordi jeg er så sensitiv (jeg har blant annet forsøkt å skjerme meg fra info om tragediene i Oslo og på Utøya, fordi det gikk så ufattelig hardt innpå meg, det minte meg også på min egen sorg, men etter å ha skjermet meg selv litt, så kjenner jeg at det går bedre. Jeg burde egentlig ikke klage, for jeg var jo ikke innblandet i tragediene, men jeg tror det gikk så hardt innpå meg fordi jeg har vært så sensitiv den siste måneden).


Vel, til saken;

På mandagen tilbrakte vi da flere timer i byen for å snakke med NAV og diverse banker. I tillegg måtte jeg styre med å finne ut hvilke fargekoder jeg skulle ha på gravsteinen til Linnea Auroraen vår. Tidligere har jeg sendt inn både RGB og CMYK-koder til begravelsesbyrået, for jeg trodde fabrikken selv kunne oversette til det fargekodesystemet de bruker. Saken er at begravelsesbyrået og fabrikken har hatt problemer med å fortelle oss hva slags fargesystem de bruker når de skal sandblåse farger på en gravsten, men da kan jeg fortelle dere det; det heter NCS - som står for Natural Color System. Hadde de sagt dette for kanskje 3 måneder siden, kunne steinen hvert oppe allerede i juli, men de ante tydeligvis ikke mer enn at vi måtte innom en fargehandel, f.eks. Jotun, sa han. Først i dag greide han å fortelle meg at det var nettopp Jotun sitt fargekart de bruker, og da kunne ansatte hos Fargerike i Storgatbakken fortelle oss at fargesystemet heter NCS, og at det finnes et fargematchesystem på NCS sine nettsider. Så nå kommer steinen forhåpentlig opp i september! Jeg grugleder meg til dette også.


Det var altså en tung dag allerede da, jeg var kjempesliten og trøtt, jeg bruker jo energi for to nå. Da vi kom hjem fikk jeg sove på sofaen i litt under en time før vi måtte ta buss igjen. Da skulle vi altså på en visning på en flott leilighet. Jeg følte at det gikk veldig bra, men jeg tør ikke håpe for mye, de hadde jo flere som skulle komme på visning.


Da jeg kom hjem hadde jeg håpet på noen tilbakemeldinger på kunstverket som jeg endelig hadde dristet meg til å legge ut, men så var det fortsatt "bare" kommentarer fra min beste venninne, som allerede har sagt muntlig hva hun mener. Ellers har jeg fått en kommentar på facebook fra ei jeg personlig sendte link til, en veldig hyggelig kommentar forsåvidt. Og jeg overreagerte nok sikkert da jeg atter en gang "skjønte" at jeg nok ikke kommer til å få noen flere kommentarer i det hele tatt (jeg var sliten og ekstremt sensitiv den dagen). Saken er at jeg har kjent på disse følelsene innimellom de siste par ukene og bare måtte få det ut. Antakelig ble følelsene ekstra sterke her også pga. hormoner (ikke for å legge skylden på hormoner, for jeg har ikke tatt meg så nær av dette med kommentarer tidligere), men det kunne virke som om noen tok innlegget mitt 10 ganger mer alvorlig enn det det var ment.

Stort sett så er det viktigste at jeg liker det jeg gjør, jeg hadde bare en dårlig dag som gjorde at jeg måtte slippe ut noen følelser, da skriving er terapi for meg. Det er lettere å gi slipp på en tanke når jeg har skrevet den av meg, for da får jeg muligheten til å resonnere og reflektere. I tillegg kunne jeg ikke nevne noen ting om hormoner da jeg enda ikke hadde offentliggjort graviditeten, det frustrerte meg at jeg ikke kunne si noen ting da jeg fikk sårende kommentarer på bloggen.

Jeg vurderte faktisk å slette mandagens innlegg igjen straks jeg hadde skrevet det, for det virket så sytete og oppmerksomhetssykt, men før jeg rakk det, fikk jeg en kommentar som satte meg veldig ut. Jeg merket at fingrene rant over tastaturet da jeg skulle svare, og jeg kontrollerte ikke ordene så godt som jeg pleier. Antakeligvis kommer det også av hormoner, for jeg hisser meg veldig opp for ting nå, men blir samtidig veldig lei meg. Jeg var på randen til å gråte, men viste det ikke til min kjære, derfor stengte jeg det inne i meg. Nå kjenner jeg at jeg har roet meg veldig ned, for jeg fant ut at det var best å ikke ta det innover seg. Jeg tenkte; vedkommende vet vel ikke en gang at jeg er gravid, og at jeg ikke tåler noe som helst akkurat nå. Alt blir mye sterkere på en som er hormonell.


Hormonene er nemlig i full sving, det skal jeg love dere, men det er et godt tegn, for det viser bare at alt sannsynligvis er i orden med spiren i magen. Kvalmen er ikke så kraftig enda, men sultfølelsen er stor. Jeg kjenner at jeg kan spise dobbelt så mye som vanlig nå. Har hatt litt hodepine og svimmelhet også, holdt på å besvime et par ganger på søndag. I henhold til hormonene, skal jeg prøve å kontrollere hva jeg skriver på bloggen framover og ikke.


Vel, uansett fikk kommentarene på mandagens innlegg meg til å ombestemme meg angående å slette det. Jeg lar meg nemlig ikke kue, og jeg føler at dersom jeg sletter det nå, så er det nettopp det jeg gjør; lar meg kue, og det blir feil i mine øyne.


Når det gjelder å "gi meg en oppvekker", så tar jeg kun imot oppvekkere fra mine nærmeste. Jeg klarer ikke å ta seriøst slike oppvekkere fra folk som ikke kjenner meg eller situasjonen min på riktig måte (da snakker jeg ikke bare om å miste barn, men alt annet som pågår i livet mitt også). Mine nærmeste kjenner meg og vet hvordan jeg er, de vet at jeg har utrolig stor selvinnsikt selv om jeg kan skrive noe som virker naivt. For bak alt jeg skriver, så ligger faktisk en selvinnsikt. Venninnen min forstod hva jeg mente, selv om det kunne mistolkes av andre.


Jeg vet at det er mye jobb å bli anerkjent kunstner, jeg vet at det kan være tungt, jeg vet at man kan få kritikk. Jeg skal jobbe hardt for å komme dit jeg vil, jeg skal søke meg inn på kunstakademiet når anledningen til å begynne, er der. Siden jeg har eksem, er det ikke stort jeg kan jobbe med, derfor velger jeg å la kunsten være noe av det jeg satser på (dvs. jeg skal så klart ha annet arbeid fore, kunsten kommer så klart i andre rekke). Kritikk på min kunst kan jeg tåle - all PR er god PR, er det noe som heter. Jeg liker faktisk å få både negativ og positiv kritikk på mine kunstverk, så lenge det er konstruktivt. Jeg tar det til meg og bruker det til å opparbeide mitt potensiale som kunstner.


Det er verre når en totalt fremmed kritiserer min psyke og skriver på en krass måte at "jeg bare burde gi opp". For det var faktisk kritikk mot psyken min, det tok jeg som et direkte personangrep. Det handlet ikke om kunsten min overhodet, og det var det som fikk meg til å reagere. Så akkurat der synes jeg folk skal være litt forsiktige med hva de sier, spesielt hvis de forstår at selvtilliten min går opp og ned for tiden.


Nå er jeg i tillegg gravid og hormonell, så nok en gang ber jeg dere om å ta hensyn. Enda en slik negativ kommentar, og jeg blir fullstendig nødt til å stenge bloggen for kommentarer, for de kommentarene fikk meg til å bli helt fraværende, og å glemme klokka. Jeg glemte også samboer som jeg egentlig ville snakke med før vi la oss. Jeg ble sittende oppe til klokken 3 på natta før jeg begynte å rydde opp etter kveldsmaten og stelle meg. Kjæresten hadde allerede lagt seg. Da jeg selv forsøkte å legge meg, følte jeg at jeg ikke ville få sove før jeg hadde skrevet ned alle disse tankene som tumler i hodet, for å skrive er som sagt terapi for meg.


Jeg som var kjempetrøtt i kveld og gledet meg til å legge meg. Slike situasjoner som dette - krangler og ubehageligheter som oppstår på kveldstid - kan få meg til å sitte våken ganske lenge faktisk, fordi hodet mitt er fullt av rot når jeg har lagt meg i senga. Følte jeg var nødt til å skrive dette innlegget først, selv om jeg syns det er en veldig ubehagelig måte å fortelle at jeg er gravid på. Men må det til, så må det til. Vel, uansett; no hard feelings, jeg orker ikke tenke mer på det. Det er totalt unødvendig. Jeg kjenner at dette er noe som ikke kommer til å påvirke meg framover dersom jeg slipper å høre noe mer nærtagende om det.


Jeg som skal på kontroll kl. 14 og hadde tenkt å være i seng kl. 23 kvelden før, og stå opp klokka 9. Lykke på reisa, sier jeg bare... Hehe. Klokka er nå så mye som 05.19 på morgenen... Dette blir virkelig en sunn start på svangerskapet. Tror jeg må spise igjen nå...

Denne gangen blir det viktig for meg å ta masse bilder og ta vare på alle mulige minner, derfor legger jeg ut bilder av magen tidlig denne gangen, for jeg vet at på innsiden av den vokser det et lite vidunder ♥

Så helt til slutt; Det som går utover psyken, går også utover eksemen og søvnen. Og nå har jeg et embryo å ta hensyn til. Vær så snill å ta hensyn til dette dere også. Nå håper jeg svangerskapet går bra denne gangen, og tiden etterpå. Jeg vil ha et levende barn i armene mine, koste hva det koste vil.