Vanskelig livssituasjon

Sitter og leser på den vakre bloggen Amélie, og kjenner jeg blir svimmel. Alle følelsene som blir beskrevet... Mye av det hun opplever, kjenner jeg så utrolig godt igjen; følelsene fra uroen meldte seg, til dødsbudskapet, til dødfødselen og til begravelsen var overstått. De blusser opp igjen. Og jeg er så lei meg for at flere må gjennom det samme som vi gikk gjennom... Og går gjennom enda.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, sorgen bare preger meg så hardt om dagen. Nå er jeg helt ør, verden bare svirrer rundt meg, kjenner meg helt metallisk. Sikkert ingen av dere som skjønner hva jeg mener med det uttrykket; jeg er bare rett og slett tung i hodet, det kjennes tungt som bly. Føler meg som en gjenstand eller noe. Hvis gjenstander kan føle da. Huff, jeg er virkelig nødt til å spise noe.

Jeg er alene hjemme nå, min kjære har reist for å være vakt på Havnnesfestivalen og blir borte til søndag. Nei, nå blir jeg kvalm kjenner jeg. Kan være fordi jeg bare har spist nachos i dag... Jeg er så matlei. Sjelden maten smaker godt for tiden.

Vet ikke helt hvorfor, men jeg sitter med julefølelse nå. I begynnelsen av august, kanskje det rett og slett er fordi det begynner å skumre om kvelden her i nord, at det er litt kjølig her inne, og koselig med kakao og lys, og kanskje også fordi jeg hører på denne sangen, som minner meg om sorgen min, den er så fin (noen i familien er forsåvidt med i koret, Kor-90):

Hør gjerne på sangen mens du leser videre :)

Jeg er så opprørt på grunn av boligprisene her i Tromsø og omegn (må helt opp i rundt 10.000 kr i måneden for å finne en leilighet på rundt 80 kvm eller mer, 15.000 kr om vi er riktig uheldige, så hvis dere vet om noe, ROP UT!).

Vi har nemlig funnet ut at vi kanskje burde flytte, det sitter for mye vondt i veggene her,
for mye sorg. Jeg klarer heller ikke få meg til å fjerne tingene til Linnea, føler at det kanskje er på tide. Det blir bare så feil å fjerne dem så lenge vi bor her, det er Linnea sine ting, det var her hun skulle ha vært, hun skulle ha sovet i voggen sin, blitt stelt på stellebordet sitt. Egentlig skulle hun ha sovet i sprinkelseng nå, ville jo vært for stor for voggen. Vi skulle dessuten ha bodd et annet sted, på grunn av ungen. Jeg hadde ambisjoner om å plassere barnet i barnehage og fortsette med studier og motta studielån, kanskje få meg en liten ekstrajobb om det virkelig trengtes.

Men på grunn av alt som har skjedd, har jeg blitt for umotivert til å jobbe og tjene penger nok til å flytte uten riktig bistand. (Selv om vi har dårlig råd nå, skal vi nok på en eller annen måte klare å dekke en husleie, for det har jeg alltid fått til.) Har fått en slags angst for "det ukjente" etter at Linnea døde - ukjent arbeidsplass, ukjente ting. Jeg trenger min egen leilighet, mine egne ting, min egen vannkoker, kakao, min egen mat, mitt eget kjøkkenutstyr, frihet til å spise når jeg vil eller ta pause når jeg vil. Derfor føler jeg at jeg trenger et arbeid jeg kan gjøre hjemme, dagmamma for eksempel. Jeg vet at jeg kan egne meg til det. Jeg har tatt meg av mine egne to brødre da de var små babyer, skiftet på de og stelt dem, fått de i seng, særlig den yngste. Jeg har også sovet i samme rom som han da han sov i sprinkelseng, og de gangene han våknet på natten - han hadde en vane for å våkne kl. 5 på morgenen - brukte jeg å løfte han opp og legge han på magen min. Da ble han stille med en gang, og sovnet etter kort tid. Det var veldig koselig, og jeg følte at jeg kledde det. Så, altså, jeg vet hvordan jeg skal ta meg av et barn, og jeg har så mye kjærlighet å gi. Dessuten har jeg jo mitt ubrukte morsinstinkt.

Men det går ikke an å være dagmamma i denne lille leiligheten her. Den er 40kvm stor, og vi hadde jo bare tenkt å bo her til Linnea Aurora vår begynte å bli så stor at hun kunne åle seg rundt i rommet. Det er ikke barnevennlig i det hele tatt her, kan ikke ha lekende barn her som plukker på alt. Vi har tross alt også kjøkken i stua.

Først hadde jeg litt angst for dette med å være dagmamma for andre sine barn etter at mitt eget barn ble en sovende engel i magen min, men så tenkte jeg som så; at det går jo greit å ha å gjøre med små barn som jeg kjenner, lillebroren min for eksempel. Så dersom jeg får være dagmamma for et par stykker som jeg blir kjent med, så skulle jo det gå greit. De første dagene kan sikkert bli litt såre, i hvert fall hvis barna er på samme alder som min Linnea skulle ha vært, men en vender seg jo til alt, ikke sant? Joda, jeg skal klare det. Tror jeg trenger å vise litt kjærlighet til småbarn nå også.

Men problemet er jo i første omgang denne lille leiligheten. Har hørt at NAV lettere bistår med ting hvis en selv viser initiativ, men vet ikke om de kan hjelpe med husleie for at jeg skal greie å komme meg ut i arbeidslivet. Tanken er jo at jeg skal begynne med et par dagbarn, for så å gå over til litt flere. Jeg må jo ha noe å stå opp til, slik at jeg er tvunget til å stå opp. Slik at jeg kan kjenne på en endt arbeidsdag kl. 17 for eksempel, og at jeg kan slappe av for meg selv. Når jeg så får bygd opp angsten litt, kan jeg kanskje gå over til å jobbe i en privatbarnehage, eventuelt få meg fast jobb ved en base i en barnehage. For jeg klarer ikke være vikar og bytte mellom forskjellige barnehager og baser hver gang, det går ikke. Det gir meg bare angst, fordi det er dette med det ukjente igjen. Ukjent barnehage, ukjente unger, ukjente ansatte. Jeg takler som sagt ikke det ukjente. Klarer ikke være meg selv.

Jeg er også litt sånn at jeg tåler ikke at ting ikke går som jeg hadde planlagt, det kan til og med dreie seg om småting. Om planene mine blir forandret uten at jeg har noen kontroll over det, så blir jeg både irritert og deprimert. Kanskje mest deprimert. Så det må jeg si er min dårligste egenskap. Jeg trenger full kontroll, skulle ønske jeg kunne være mer fri, mer spontan. Jeg takler dårlig å bli ringt opp for å være vikar, i alle fall på ukjente steder, i ukjente barnehager, og særlig om jeg hadde en plan for dagen - og den planen kunne være å sove fordi jeg var deprimert... Jeg endte til slutt med å si at jeg var syk eller noe når de ringte fra barnehagene og ville ha meg som vikar, mye på grunn av angst for en ukjent plass, kanskje litt gravide-hormoner og litt fordi jeg kanskje hadde en annen plan for dagen. Så som sagt, en veldig dårlig egenskap, det der. Jeg må prøve å legge den av meg - og jeg prøver, tro meg, det gjør jeg.

På grunn av nettopp denne dårlige egenskapen, har jeg vel også blitt veldig umotivert etter at Linnea døde. Ting ble ikke som planlagt, alt ble forandret, livet ble - som sagt mange ganger før - snudd på hodet. Jeg mistet lysten til å finne meg en jobb eller begynne med studier, jeg skulle jo gjøre det for Linnea sin skyld, for at hun skulle ha en god oppvekst. Nå ville jeg kun ha gjort det for min egen del. Tanken på å jobbe eller gå skole, minner meg vel kanskje på at jeg kommer hjem til tomt hus, jeg skal ikke innom noen barnehage og plukke opp barnet mitt. Det vil bare minne meg om alle håp og drømmer som ble knust, planene som ble lagt i grus. Følelsen av å ha gjennomført noe for familien min på dagtid, for så å skulle ta meg av min lille skatt og pleie forholdet på kveldstid og i helgen, følelsen av å være en koselig liten familie - dette er følelser som ikke vil være der hvis jeg begynner å jobbe nå, følelser som jeg vil lengte etter. Jeg vil jobbe eller studere for noen, men ikke for meg selv, jeg vil gjøre det for barnet mitt.

Det at Linnea døde, har vel også bare forsterket det faktum at jeg ikke tåler når ting ikke går som planlagt. Det var ikke så ille før, som det er nå. Det kan være at noen avlyser noe, det kan være at folk ikke reagerer slik jeg hadde trodd de skulle reagere på noe. Det kan være at jeg ikke føler at jeg får kontakt nok med familien, og særlig med mamma, når jeg besøker dem i Storfjord (for det er jo derfor jeg kommer dit, for å ha kontakt med dem). Det kan være at jeg ikke har vært god nok til å opplyse kjæresten om hva jeg planla for kvelden, og at han plutselig legger andre planer. Det kan være at jeg ikke fikk lage den middagen jeg ville ha fordi kjæresten plutselig ville lage pizza (jeg tåler dessverre ikke pizza). Jeg skal ikke ramse opp mer nå, dere skjønner poenget.. Jeg tåler med andre ord veldig lite forandring i planene mine for tiden. Blir nedbrutt for ingenting. Føler meg nesten hormonell nå.

Vel, dette blir å gå litt i sirkel, dessverre, men sånn er det når man har mange tanker som surrer i hodet... Og dere tenker sikkert at jeg gjør ting mer komplisert enn de behøver å være, men nå er jeg veldig nedbrutt psykisk, og det er faktisk jeg som har mistet barnet mitt, og framtiden min, og som ikke er ferdig med den mest intense sorgen enda, så ikke kom her og fortell meg hva jeg skal føle eller ikke. Folk reagerer forskjellig i sorg, ingenting er normalt, men ingenting er unormalt heller.

Altså.. Nå har jeg uansett ramset opp mange grunner til at jeg trenger å være kjent med arbeidsplassen min. Det var for eksempel lettere å møte som vikar på Burger King på kort varsel, det hendte faktisk aldri at jeg løy om at jeg var syk eller noe, nettopp fordi jeg kunne jobben og visste hvem jeg kunne møte der. Og jeg trengte egentlig ikke kjenne de ansatte spesielt godt heller. Det var hele tiden noe å henge fingrene i. Sånn sett passer jeg godt til rutinejobber. Det er bare synd at de fleste rutinejobber, er jobber jeg ikke tåler på grunn av eksemen. Som regel på grunn av kjemikalier og slikt.

Nei, nå skal jeg avslutte, jeg gjentar sikkert bare mye jeg har skrevet før uansett. Men igjen; hvis noen vet om en høvelig og barnevennlig leilighet i Tromsø, så rop ut! Her vi leier nå, betaler vi 6400 i måneden (medregnet strøm). Så vet dere det. Selv om jeg egentlig ikke mottar sykepenger lenger. Vi har nesten ikke råd til noe, venter på innvilgelse av diverse stønad-søknader.

Ps, kjenner jeg blir skikkelig rar, nesten såra når man får et kjempekort svar på en sms til boligfolk, noe som er ganske så teit. Må  jo være kjempefølsom. Saken er at jeg skriver en hyggelig melding, og får til svar: "Nei" eller "den er utleid" - og det er jo helt vanlige svar å få. Jeg syns bare at noen kan skrive "lykke til" for eksempel. Huff så teit jeg er..

Nå har jeg tent lys for den lille englejenta vår, og for alle andre der ute som også måtte trenge det.

Til Kai Håvard min; jeg elsker deg, gleder meg til du kommer hjem igjen.
PS: Hvis du leser dette, kjære, hvorfor kommer jeg ikke gjennom når jeg ringer deg?

Hade bra. Klem fra sytete meg som ingen forstår seg på.