I dag har vært en tung dag, selveste ett-årsdagen for begravelsesdagen. I dag er det et helt år siden jeg så datteren min for siste gang, det er et år siden at vi tente lys på graven hennes for første gang, det er et år siden kisten ble senket ned i jorden. Hun har ligget under jorden et helt år nå. Det har vært et tøft år, og jeg trodde aldri at merkedagene ville bli så tunge. Jeg mener, de er jo bare dager, akkurat som alle andre dager i året.
For meg var det viktig å gjøre dette til en "Linnea-dag", en engledag. Det kommer egentlig bare to slike engledager i året som er helt og holdent Linnea sine, og dette var det første året disse dagene kom. De første to engledagene kommer bare en gang. Og det er disse engledagene som bør benyttes til å gjøre plass til sorgfylte tanker, og gode tanker, vakre tanker, nordlystanker.
Når det da oppstår andre konflikter på engledagen, i henhold til relasjoner og unødvendige krangler, så ødelegger det ganske mye. Andre ting opptar plutselig tankene, og blir et irritasjonsmoment. Det var jo ikke dette jeg skulle tenke på i dag, for i dag er Linnea sin dag. Det var Linnea jeg skulle tenke på i dag, det var masse tanker å fordøye. Jeg trengte ikke å få vegger plassert i mellom meg og sorgen som utsatte sorgfølelsene og nordlystankene til i morgen. Det kommer bare én dag i livet hvor det var et år siden siste gang jeg så datteren min. Jeg kan ikke leve denne dagen om igjen i morgen.
Jeg har skreket ut og grått i dag, sagt og ropt mange ting, egoistiske ting, savntanker, trengt tid for meg selv.
Jeg ble så egoistisk at jeg sa til min kjære; "jeg driter vel i andres følelser i dag, i dag er Linnea sin dag... Ingenting annet betyr noe i dag... Får ikke jeg lov til å ha en ordentlig Linnea-dag? En dag som bare er vår?"
Til vanlig føler jeg liksom at jeg ikke får lov til å sørge, jeg må leve livet videre og la Linnea ligge til fortiden. Det føles ulovlig å vie litt tid til bare henne.
Men i dag var en engledag, en Linnea-dag, og i dag skulle jeg tenke på henne. La tankene rømme inn i sorgen og nordlyset. Få lov til å fordøye de tankene jeg bare har skjøvet foran meg mens jeg har hatt andre ting å henge fingrene i. Glemme verden rundt meg og bare tenke på datteren min, og familien min. Jeg vil at engledagene skal være familiedager.
Til slutt ble jeg så lei av å ikke få lov til å ha denne "tankeflukten", at jeg slo av mobiltelefonen min. Jeg blir vel lenge oppe i natt, bare for å kunne ta igjen denne tankeflukten jeg gikk glipp av. Gjøre de tingene jeg skulle ha gjort i dag. Tenke på min Linnea. Vie tid til henne.
To fakler brenner på graven hennes i kveld. Jeg er glad vi fikk tent dem, på tross av at dagen ble noe tullete.
Det var så mye vind ute i kveld at det nyttet ikke å tenne gravlysene som jeg tok med opp dit på ett-årsdagen - det blåste like ille da også, derfor sparte jeg lysene til i dag.
Jeg lurer på hvorfor det må blåse sånn akkurat på Linnea sine dager, på engledagene. Er det Linnea som raser fordi hun ikke fikk lov til å bli hos mammaen og pappaen sin? Bare overtro, jeg vet, men likevel litt godt å tenke sånn.
For meg var det viktig å gjøre dette til en "Linnea-dag", en engledag. Det kommer egentlig bare to slike engledager i året som er helt og holdent Linnea sine, og dette var det første året disse dagene kom. De første to engledagene kommer bare en gang. Og det er disse engledagene som bør benyttes til å gjøre plass til sorgfylte tanker, og gode tanker, vakre tanker, nordlystanker.
Når det da oppstår andre konflikter på engledagen, i henhold til relasjoner og unødvendige krangler, så ødelegger det ganske mye. Andre ting opptar plutselig tankene, og blir et irritasjonsmoment. Det var jo ikke dette jeg skulle tenke på i dag, for i dag er Linnea sin dag. Det var Linnea jeg skulle tenke på i dag, det var masse tanker å fordøye. Jeg trengte ikke å få vegger plassert i mellom meg og sorgen som utsatte sorgfølelsene og nordlystankene til i morgen. Det kommer bare én dag i livet hvor det var et år siden siste gang jeg så datteren min. Jeg kan ikke leve denne dagen om igjen i morgen.
Jeg har skreket ut og grått i dag, sagt og ropt mange ting, egoistiske ting, savntanker, trengt tid for meg selv.
Jeg ble så egoistisk at jeg sa til min kjære; "jeg driter vel i andres følelser i dag, i dag er Linnea sin dag... Ingenting annet betyr noe i dag... Får ikke jeg lov til å ha en ordentlig Linnea-dag? En dag som bare er vår?"
Til vanlig føler jeg liksom at jeg ikke får lov til å sørge, jeg må leve livet videre og la Linnea ligge til fortiden. Det føles ulovlig å vie litt tid til bare henne.
Men i dag var en engledag, en Linnea-dag, og i dag skulle jeg tenke på henne. La tankene rømme inn i sorgen og nordlyset. Få lov til å fordøye de tankene jeg bare har skjøvet foran meg mens jeg har hatt andre ting å henge fingrene i. Glemme verden rundt meg og bare tenke på datteren min, og familien min. Jeg vil at engledagene skal være familiedager.
Til slutt ble jeg så lei av å ikke få lov til å ha denne "tankeflukten", at jeg slo av mobiltelefonen min. Jeg blir vel lenge oppe i natt, bare for å kunne ta igjen denne tankeflukten jeg gikk glipp av. Gjøre de tingene jeg skulle ha gjort i dag. Tenke på min Linnea. Vie tid til henne.
To fakler brenner på graven hennes i kveld. Jeg er glad vi fikk tent dem, på tross av at dagen ble noe tullete.
Det var så mye vind ute i kveld at det nyttet ikke å tenne gravlysene som jeg tok med opp dit på ett-årsdagen - det blåste like ille da også, derfor sparte jeg lysene til i dag.
Jeg lurer på hvorfor det må blåse sånn akkurat på Linnea sine dager, på engledagene. Er det Linnea som raser fordi hun ikke fikk lov til å bli hos mammaen og pappaen sin? Bare overtro, jeg vet, men likevel litt godt å tenke sånn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar