I morgen er det et år siden siste gang jeg så min Linnea. I morgen, 23. november, er nemlig ett-årsdagen for begravelsen... Det er tøft å tenke på. Hadde en litt vanskelig morgen, tok til tårene. Merker at tankene er litt tunge i dag, men sitter på jobb nå, så da rekker jeg ikke tenke så altfor mye heldigvis.
Jeg forstod ikke dette i morges mens jeg enda lå i senga, men kanskje det var pga. ett-årsdagen for begravelsen at jeg fikk mareritt etter at kjæresten min hadde stått opp. Har generelt sett gått med en uggen følelse siden jeg stod opp.
Jeg hadde altså et mareritt (husker ikke så mye av det), som jeg våknet opp fra. Da hørte jeg noen komme inn i rommet, men klarte ikke snu meg, prøvde å spørre "Kai, er det deg?", men fikk liksom ikke helt til å snakke. Jeg følte nærværet hans komme nærmere, men jeg så han ikke, hørte han bare som hvisken som sa "så søt" flere ganger, - på en fryktinngytende måte. Og jeg kunne ikke røre meg, ikke snakke. Også våknet jeg igjen, ble rykket ut av
marerittet. Da hørte jeg Kai komme inn på rommet igjen, og forsøkte å spørre gjennom en trollbundet kropp: "Kai, er det deg på ordentlig?", men det kom bare ut som noen forvridde ord. Da innså jeg at jeg fortsatt måtte drømme. Fikk ikke svar hos Kai, prøvde å spørre en gang til, og det kom litt tydeligere ut denne gangen. Plutselig rykket Kai meg ut av søvnen ved å spørre om det gikk bra. Jeg ble så utrolig takknemlig. Etter noen sekunder klarte jeg å si at jeg hadde mareritt, og han sa han hadde hørt meg mumle noe i søvne...
Det hele var utrolig herslig der og da...
Det er tøft å tenke på at det i morgen er et helt år siden sist jeg så min lille Linnea, min engledatter, mitt lille nordlys, min vakre lille skatt... Og aldri skal jeg få se henne igjen.
Så hvorfor gjør det så vondt da? Jeg forstår ikke. Kanskje er det på grunn av stemningen ute, alle tradisjonene, julepyntingen, snøen, lyden fra snøfreserne. Alt som var i fjor da Linnea døde, som er tilbake i år. Alt som gjentar seg. Og det eneste som mangler, er at min Linnea ligger i likfryseren på sykehuset. At vi kan besøke henne og holde henne en siste gang før hun skal i jorden.
For nå ligger hun i jorden, og der skal hun for alltid ligge. Og vi vil kun sitte igjen med minnene og stemningen som gjentar seg hvert år i november.
Syns folk at jeg gjør for mye ut av hennes død, og ut av naturen? "Hun er død, og sånn er det..." Tenker de sånn?
Jeg er ikke sikker på selv hvorfor jeg gjør det, - hvorfor jeg skaper så mye symbolikk. Kanskje det er fordi det er så vondt å tenke at hun ikke er mer, at hun bare finnes et sted, - og det stedet, - det er under jorden på Elverhøy barnegravlund. Med unntak av hårlokkene hennes som vi klippet av, hånd og fotavtrykkene, blodflekkene på buksa hennes og bildene vi sitter igjen med.
Kanskje skaper jeg all denne symbolikken for å føle at jeg har henne rundt meg, i luften, i blomstene, himmelen og naturen. Det gir meg en slags...tilfredsstillelse? Glede? Klarer ikke finne ordet... Vet ikke om det finnes et ord som kan beskrive den følelsen. Dette ordet er i alle fall blandet med en dose vemod. Når lyden av "Tears In Heaven" spilles i hodetelefonene mine, kan jeg se opp på himmelen og sveve opp til min Linnea, lengte etter det som ikke ble, se alt det vakre og elske livet for alt det er verd. Det går egentlig ikke an å beskrive denne følelsen. Jeg har bare alltid vært så glad i naturen, og nå mer enn noen sinne. Den gir meg så uendelig mye lykke bare ved å være til.
Jeg er ikke egentlig noen turgåer, men jeg elsker naturen, og særlig elsker jeg vinteren. Den betyr så mye for meg på en måte jeg ikke kan forklare. Vinteren er bare... vakker... Og jeg elsker mørketiden. Er det rart jeg forsøker å gjøre min lille jente til en del av den? Føle henne rundt meg?
Som jeg har sagt før, så er tror jeg ikke direkte på noen Gud selv, men jeg tror på noe som er større enn oss. Og etter at Linnea døde, har troen på dette "større enn oss" bare blitt sterkere.
Nå skal jeg avslutte dette innlegget, og jobbe videre.
Linnea Aurora, mamma elsker deg.
Håper lysene jeg tente hos deg i går kveld, brenner enda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar