Gått på en smell

For tiden sliter jeg litt psykisk, av forskjellige grunner. Det har mye med undertrykkete følelser å gjøre. Jeg har ikke fått anledning til å bearbeide sorgen min ordentlig, for alt har gått i ett kjør de siste ukene. Trenger en pust i bakken, kjenner jeg.


Kopierer litt fra den andre bloggen min, som er veldig relevant for Linnea-bloggen:

Når det gjelder søvnen, så er det netter da jeg ikke får sove ordentlig, tross i at huden ikke klør. De siste tre nettene, har jeg sovet urolig. Hatt masse herslige drømmer i halvsøvne, - ikke direkte mareritt, bare herslige drømmer. Jeg kan ligge en hel natt og drømme om julepynt samtidig som jeg tenker på Linnea og det nye svangerskapet. Jeg tror jeg er redd for barnet i magen, mye reddere enn jeg har innsett tidligere, og derfor sliter jeg psykisk både om dagen og natten.


Jeg tror jeg har skjøvet unna sorg og redsel, for å være glad for barnet sin skyld, for å prøve å gå videre med livet mitt. Saken er at det skjer så mye for tiden at jeg ikke får tid til å kjenne ordentlig på følelsene. På ett-årsdagene for dødfødselen og begravelsen skulle liksom alle disse følelsene og tankene få plass, jeg skulle få rom til å tenke på Linnea og sorgen, det skulle være Linnea sine dager. Ett-årsdagen for dødfødselen ble veldig fin, men følelsene kom først i dagene etterpå, og ett-årsdagen for begravelsen ble bare rot, for min del. Det oppstod andre problemer jeg måtte bruke tid og energi på, og derfor ble sorgen forskjøvet igjen.


Jeg vet snart ikke hvordan jeg skal bearbeide sorgen og tankene. Har blitt så vant til å skyve dem unna.


Også sliter jeg vel med at folk ikke forstår. De forstår ikke sorgen, tankene rundt ett-årsdagene, savnet etter en man ikke fikk ble kjent med.


Og tross i at jeg er gravid, er det vanskelig å forholde seg til andre sine babyer. Det er vel noe med at jeg ikke kan være sikker på at mitt svangerskap går bra denne gangen, jeg kan miste når som helst. Jeg vil ikke miste, jeg vil ha dette barnet hos meg. Kanskje redselen tar større plass nå som jeg kjenner så mye liv, - jeg har knyttet meg mer til barnet nå enn tidligere.


Dessuten er det vel vanskelig nå som vi nettopp har passert merkedagene for dødfødselen og begravelsen, og hvis Linnea hadde blitt født til termin den 11. desember, så skulle hun vært et år snart.

For øvrig er det så mange ett-årsdager for tiden, og folk rundt meg får babyer. Akkurat rundt Linnea sine merkedager. Det er ikke det at jeg ikke unner noen å få barn, jeg bare tenker på alt jeg ikke skulle få oppleve, alt Linnea ikke skulle få oppleve. Tenk at et så lite barn kan lære en så mye om livet, uten å få leve det selv.


Så er det jo det faktum at det går mot jul. Jeg ønsket å glede meg over denne julen, kose meg. For over en måned siden gledet jeg meg faktisk til jul. Men nå kjenner jeg at julestemningen har vanskelig for å ta plass. Det har vel med merkedagene å gjøre, og alle pakkene som vil mangle under juletreet. Jeg går i byen og på kjøpesentre og ser folk handle barneleker og barneklær. Jeg ser alle de nydelige små babykjolene som jeg gjerne skulle ha kjøpt til jenta mi. Den perfekte julekjolen for min lille baby. Også er hun ikke her...


Huff, jeg føler virkelig at jeg har gått på en smell. Alt gikk jo så bra for meg. Hvorfor ble det plutselig så vanskelig og tungt igjen?

Jeg lover dere; det blir bedre, det gjør det... Alle følelsene som bygger seg opp, har nok mye med hormoner å gjøre, og det faktum at jeg ikke har fått ordentlig utløp for sorgen i det siste. Min kjære og jeg øver inn noen julesanger med gitar til julaften, vi tenker å starte en ny tradisjon, på en måte. Håper jeg får de andre i familien med å synge, tror det kan bli koselig.