En bandasjert lillebror..

I går kveld lå jeg i sengen og ammet lillebror, og vi sovnet begge to. Da hadde jeg litt ekkel drøm. Jeg drømte jeg at jeg våknet og så på han (en slags paralysedrøm), og det jeg så var en liten gutt med bandasjer rundtomkring hodet - du så liksom nesen, øynene og munnen + litt til. Og under bandasjen så han veldig ut som storesøsteren da vi fikk se henne etter obduksjonen, og han var litt forbrent i huden. Storesøster var innsunket i kinnene, mørk og stiv i huden, hadde tørre mørke lepper og sår på haka og kinnet.. så slik så lillebror ut i drømmen. Var så glad da jeg våknet og alt var normalt...

Jeg har lurt litt på om jeg er unormal, for jeg kjenner nesten ikke på vonde følelser når jeg ser på lillebror, jeg kjenner til tider vemod, ja, men for det meste har jeg bare gode tanker rundt Linnea nå. Hun er datteren min, og hun har en grav, hun er ikke hos oss. Men hun er likevel med meg i hjertet og minnet mitt. Og det er greit. 

Det høres grusomt ut å si at det er greit, men på mange måter så har opplevelsen gjort meg til et bedre menneske, et sterkere menneske. Det var kanskje ikke meningen at hun skulle være her på jorden. Hvem vet, kanskje hun reddet livet til pappaen sin, da han skulle vært på Utøya den 22. juli, men glemte å melde seg på AUF-konferansen fordi han var inne i en tung sørgeperiode... Det høres ganske sinnssykt ut, at min datters død skulle redde pappaens liv. Igrunn en vanskelig tanke, for jeg skulle jo så gjerne hatt dem her, begge to... Men hvis ikke vi hadde mistet Linnea, så hadde vi kanskje ikke hatt lillebror. Og på sett og vis, tror jeg hun bandt meg og pappaen tettere sammen, - for om ikke det var for den sorgen vi delte, er det ikke sikkert vi hadde holdt sammen.


Så som sagt, så har jeg lurt på om jeg er unormal som ikke kjenner på vonde følelser når jeg ser på lillebror. Jeg vet nemlig at det er andre som sliter en del med tapet av sitt første barn også når de får et levende barn. Hvorfor er ikke jeg en av dem? Ikke at jeg ønsker å slite, det er vel mer en dårlig samvittighet ovenfor Linnea som styrer disse tankene. Det er kanskje nettopp denne dårlige samvittigheten som gjorde at jeg drømte ovenstående drøm? Jeg tenker jo på Linnea, som noe fint, som en stor gave livet ga. Ingen andre har en Linnea Aurora. Det har vi, selv om vi ikke har henne hos oss.


Jeg vet ikke, jeg. Kanskje er det lettere for meg å se på mitt første levendefødte barn fordi han er en gutt, og vi mistet en jente. Påminnelsen blir ikke like sterk. Linnea skulle vi jo ha kledd opp i rosa kjoler og sløyfebånd rundt hodet, mens lillebror får ha på seg blått guttetøy. Sammenligningsgrunnlaget er ikke det samme. Når jeg ser for meg framtiden med lillebror, så inneholder den en liten herjete gutt som stiller faren hundre spørsmål. Når jeg ser for meg den framtiden som kunne ha vært med Linnea, så inneholder den pepperkakebaking og pikeforkle, og kreative mor-datter stunder med lim og glitter. Det er jo ikke sikkert det ville blitt sånn, men det er en fin tanke. Og en knust drøm. Jeg håper jeg kan få det sånn en gang.