Jeg skriver jo ikke så ofte her lenger, og hovedgrunnen til det er at det føles som om folk tror jeg er helt opphengt i sorgen og Linnea og engstelsen i det nye svangerskapet. De tror at jeg ikke har øye for annet, men det har jeg faktisk.
Jeg har jo faktisk kommet en god del videre, jeg kommer meg ut av huset nå, med lyst og vilje. Ting er lysere, ting gir mer mening nå. For bare et år siden, var jeg som et lukket egg. Jeg kunne holde sengen hele dagen, og ikke orke noe som helst. Jeg ryddet ikke hjemmet mitt en gang. Det føltes ikke viktig. Nå rydder jeg hele tiden, jeg treffer venner, jeg er mye mer sosial. Og jeg trives med det.
Og likevel, når jeg en sjelden gang trekker fram sorgen min i en situasjon som det for meg er meget relevant, - i en situasjon som river opp følelser inne i meg, - på et annet sted enn englesiden.com eller andre englegrupper på nettet, så føler jeg meg beskyldt for å søke sympati, - for å BRUKE sorgen min som en unnskyldning. Hvorfor tror folk at jeg gjør det? Jeg gjør jo ikke det, jeg sier jo bare den nakne sannheten. Jeg er bunn ærlig. Men nei, jeg føler at det blir hentydet at jeg er manipulativ istedet. På den måten føles sorgen min bagatellisert, noe som gjør at jeg bare tenker enda mer på den. Det verste er nemlig å ikke bli forstått, det verste er når folk bagatelliserer min sorg og min datter som ikke fikk bli noen. Jeg vil jo bare at alle skal se hvor nydelig hun er, min øyensten.
Jeg har ikke valgt denne sorgen selv. For kunne jeg velge den bort, så hadde jeg jo gjort det. Jeg ønsker jo ikke å gå rundt her og lengte og savne og å ha det vondt. Jeg har lyst til å være like naiv som før, jeg har lyst til å kunne drite i hva folk mener på samme måte som før. Nå er jeg så mye mer empatisk at det går utover meg selv.
Men vet dere hva? Den siste måneden har jeg faktisk hatt det utrolig bra! Ja, det er ikke løgn en gang. Jeg har tenkt på Linnea min hver dag, men det har ikke gjort spesielt vondt. Det gjør bare vondt når det dukker opp triggere - og det gjør spesielt vondt ved bagatellisering av sorgen og hentydelser til at jeg bruker sorgen min. Jeg blir mer eller mindre fornærmet på min datters vegne, - kanskje nettopp fordi hun ikke rakk å bli til noen for omverdenen. Jeg føler at folk ikke ser på henne som en person, hun rakk ikke å få noen betydning.
Kom ikke her og si at jeg bruker sorgen min, for jeg er overhodet ikke en slik person. Folk som kjenner meg, vet det. Jeg snakker om sorgen en gang iblant, - den er jo en del av meg, - men når jeg en sjelden gang snakker om den, så er det visst ikke lov. Slik er det alltid.
Jeg har nesten sluttet å nevne Linnea Aurora på facebook-profilen min nettopp fordi folk tror at det er med vonde tanker jeg skriver om henne. Og nå når jeg nesten bare skriver om om svangerskapet mitt på facebook, så er det for egen loggføring. For å ha noe å se tilbake på. Jeg skrev nesten ingenting da jeg gikk med Linnea, og det er litt leit.
Så jeg skriver ofte om svangerskapet, men ikke fordi det er alt som betyr noe her i verden. - Det betyr masse, det gjør det, men det er også andre ting og personer i livet mitt som betyr noe, - jeg skriver bare ikke om alt dette. Jeg har jo et liv utenom svangerskapet og sorgen. Jeg syns bare ikke det er så relevant for andre å vite hva jeg spiste til middag i dag - selv om middagen var herlig - eller at jeg shoppet klær med ei venninne, eller at jeg hang opp kunsten på UKM i Storfjord i helgen. Facebook er jo på en måte en skryteside, for å føle seg vellykket, men jeg bruker den mest for egen loggføring i svangerskapet akkurat nå.
Jeg har selv vært overrasket over at sorgen ikke har gjort spesielt vondt den siste tiden, den har vært der, men på en annen måte. Mer vemodig, men også vakker. Jeg har Linnea i hjertet mitt, og der skal hun alltid bo, i et helt eget rom. Ingen skal få lov til å komme og trampe på hennes rom i hjertet mitt og skitne det til.
Jeg hadde vel hele dette innlegget i hodet før jeg satte meg på PC-en, men det kom ikke ut helt som jeg hadde tenkt. Det ble vel noe rotete. Håper at jeg likevel fikk fram poenget mitt...
Poenget er at jeg ikke ønsker at noen skal bagatellisere sorgen min og beskylde meg for å bruke den for å få sympati, for det er ikke det jeg gjør. Sorgen blir bare mer intens med en gang den blir bagatellisert, og når jeg blir beskyldt for å bruke den. Vet ikke om noen der ute skjønner dette?
Hvem vet, kanskje du som leser dette innlegget tror jeg skriver selv dette for å manipulere. Ja, for det kan du jo ikke vite, kanskje jeg er helt grusom, kanskje jeg ikke eier følelser, kanskje jeg bare skriver dette for egen vinning. Så hva skal jeg vinne på å skrive dette da? En billett til månen?
Nei, dette har jo helt og holdent med sorgen å gjøre, og ikke noe annet. Jeg tjener jo ikke noe annet på dette enn enten å bli forstått, eller å ikke bli forstått. Og hva ville det tjene til å gjøre noen forbannet? Så egentlig er jeg bare ute etter å bli forstått, og å slippe ut følelser mens de er der. (Når jeg har skrevet dette, så har jeg det sikkert mye bedre når jeg våkner i morgen, med mindre noen kommer og kritiserer dette innlegget eller bagatelliserer sorgen min på noen måte). Som sagt; dersom jeg kunne velge bort sorgen, hadde jeg gjort det. Men det er dessverre ikke så enkelt. Jeg kan bare vente på at den heler seg selv, og at livet normaliseres.
Sorgen blusser opp av og til, kanskje til og med gjennom et raserianfall forårsaket av noe helt annet enn sorg. Sosionomen min sa en gang at gjennom følelser, kan minner dukke opp. Vi kan assosiere en følelse med minner, og disse minnene kan gjøre følelsene enda mer intense. Sorgen kan vise seg i form av sinne, irritasjon, som en vemodig skygge over øynene, eller som en kraftig tåresprut og nesegørr. Sorgen har mange fasonger, og vi må gjennom dem alle sammen. Først da vi har vært igjennom dette, kan vi bli nesten hele igjen, og gå sterkere tilbake til livet. Ja, jeg sier nesten hele, for det vil alltid - alltid - være et hull i hjertet som ikke helt kan fylles.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar