Meningen med livet, er å se et barn smile

Jeg følte for å skrive et lite innlegg i dag. Ser jo at jeg ikke har skrevet siden februar.

Ting har forandret seg en del. De vonde følelsene er så og si borte. Nå er det bare vemod igjen. Linneas rom i hjertet mitt rommer nå vemod og lengsel, men de vonde taggene som befant seg der inne, er slipt ned. De stikker ikke lenger. Nå er de bare glatte flater som en kan speile seg i.

Og speilbildet jeg ser, imponerer meg. Jeg ser en lykkelig tobarnsmamma som står på sine to helt egne ben, klar til å spasere gjennom livet, enten bakkene går opp eller ned.

Jeg har ikke glemt, jeg har ikke fortrengt. Jeg har bare kommet meg videre. Livet gir fullstendig mening igjen. Å få en liten sønn, en liten lillebror,
har forandret mye. Jeg føler meg stabil igjen. Jeg føler meg... normal. Trodde aldri at det skulle gå an å føle seg normal igjen etter å ha mistet det kjæreste man har. Jeg kan gjøre helt hverdagslige ting nå, uten at det ligger skjult smerte i hver eneste bevegelse jeg gjør.

Etter at lillebror ble født, fikk jeg en tanke: Det må være dette som er meningen med livet. Å få barn, passe på dem, gi dem det de trenger, og å se dem vokse opp.

Når et lite barn smiler, gir det deg så utrolig mye. Min filosofi er at et barns smil, rommer all verdens lykke. For noe lykkeligere enn et smilende barn, finnes ikke. Et smilende barn, har det virkelig godt, ellers hadde det ikke smilt. Vi voksne kan være så "ødelagte", at smilene kan bli falske, men et lite barn eier ikke evnen til å smile falskt, for det vet ikke hva det å smile falskt betyr. Et lite barn vet ikke at mennesker bare ønsker å se hverandre lykkelige. Jeg tror det er derfor vi blir så sjarmert av små barn som smiler. For et lite barns smil, vitner om ekte lykke.

Lillebror har ikke erstattet Linnea, han har bare fylt et tomrom i hjertet mitt. Linnea har jo som dere har forstått, sitt eget lille rom. Jeg har et rom i hjertet mitt for hvert av barna mine, - det hender at de kan gå inn i hverandres rom av og til, men likevel har de sine helt egne rom. De trenger ikke å krangle om plassen.

- Jeg skal innrømme at jeg noen ganger får dårlig samvittighet ovenfor Linnea for å være så lykkelig som jeg er nå, men jeg prøver å tenke at hun unner meg det. Hun vil meg ingenting vondt, hun vil at lillebror skal ha det godt, og at mamma og pappa skal ha det godt. For da har hun det godt.

Jeg har virkelig funnet meningen med livet... ♥