tirsdag 7. februar 2012

Videoklipp fra ett-årsdagen 13. november 2011 ♥

Akkurat nå brenner det lys i minnekroken til Linnea Aurora vår Det gjør det forsåvidt hver dag. Bildet ble nylig tatt, så det er disse flammene som brenner nå :)

For de som tror det, så er det ingen "tvangshandling" å tenne lys i minnekroken hennes. Jeg tenner ikke lys fordi jeg får dårlig samvittighet for å la være, det har bare blitt en tradisjon. Det er min måte å ha jenta mi med meg på. Det betyr ikke at jeg sitter og sørger og tenker tunge tanker hver gang jeg tenner lys hos henne :)

Ærlig talt skal jeg si at jeg har det veldig bra nå, faktisk. Da vi mistet Linnea, trodde jeg aldri i verden at det skulle gå an å komme seg ovenpå igjen. Selvsagt har jeg noen tunge dager fortsatt, men de kommer sjeldnere og sjeldnere. Ofte når jeg snakker om
Linnea min for tiden, så er det ikke med vonde tanker. Jeg vil bare minnes henne, vil ikke la henne gå i glemmeboken. Hun er uansett datteren min, levende eller død.

Når det gjelder å besøke gravstedet hennes, så er jeg der lite for tiden. Delvis fordi det er vinter og vanskelig å pynte der, men også delvis fordi jeg ikke føler noe stort behov for å dra dit lenger. Tidligere dro jeg dit for å ikke få dårlig samvittighet for å holde meg unna. Nå har jeg lært meg å skyve unna denne dårlige samvittigheten. Linnea min er ikke på Elverhøy barnegravlund, det er bare kroppen hennes. Minnet hennes lever videre i hjertet mitt. Det er så mange måter jeg kan minnes jenta mi på uten å besøke graven hennes. Jeg mener, hvis hun er noe sted og våker over meg, så vet hun at jeg elsker henne, uansett om jeg besøker gravstedet hennes eller ikke.

Jeg kommer nok til å være litt oftere i englehagen hennes og pynte til sommeren, og jeg kommer til å dra dit på merkedager eller hvis jeg plutselig skulle få behov for det, men jeg vil ikke la meg ha dårlig samvittighet hvis jeg ikke klarer å dra dit.

Når sant skal sies, har det som oftest føltes rart å komme dit. Unaturlig. Noen ganger har det vært fint å være der, men det er sjeldent. Aller finest er det jo om sommeren, men det var også utrolig fint den gangen jeg var der med mine venninner på ett-årsdagen til Linnea. Da vi sang bursdagssangen og "Hvem kan seile" mens gudmor Karoline spilte gitar.

Jeg har enda ikke fått lagt ut videoen fra da vi sang, 
vil dele den med dere nå i kveld.



Senere vil det komme en video fra minnestunden på ett-årsdagen 13. november også. Har begynt å redigere den, men ble liksom ikke ferdig.


Ha en fin kveld videre!

Linnea Aurora, mamma elsker deg
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar