Jeg har egentlig vært i ganske godt humør hele lørdagen, men nå meldte plutselig vemodet seg... Hva var det egentlig som skjedde? Hvor ble av alle gratulasjonene vi hadde ventet så lenge på? Hvorfor måtte de bli erstattet med "kondolerer"?
Det gjør så vondt, lille venn. Du skulle jo vært hos mamma og pappa nå. Du skulle vært snart et år gammel om du ble født til termin. Smerten kan ikke beskrives. Du skulle kommet til verden, skrikende, levende og nydelig. Istedet var du helt stille og slapp, med hudfiller hengende rundtom kroppen din. Rød på brystet, rød på armene og bena. Du så ikke ut som en nyfødt baby skulle se ut.
Jeg lurer på hvordan det er å få en skrikende baby i armene etter fødsel? Hvordan det vil være når lillebanet leter etter puppen, og åpner øynene for første gang?
Du kom ut, stille og rolig, med kroppsvarmen ifra meg som sakte, men sikkert ebbet ut av deg. Også lå du bare der, stille og kald og urørlig. Ikke et livstegn var å spotte.
Hvordan jeg klarte å henge opp julelysene rundt begravelsen i fjor, er for meg en gåte. Jeg tror ikke jeg helt skjønte at jeg aldri skulle få se deg igjen. Kanskje jeg hang opp lysene for å ha noe å gjøre, for å skyve tankene unna. Jeg vet ikke. I fjor kjente jeg ikke på vemodet og tomheten ved å se babytøy i butikkene, alle julekjolene. For da var jeg så midt oppe i den ferske sorgen, den var så altoppslukende.
I år som i fjor har jeg ikke julestemning. Tror jeg har pyntet mer enn vanlig her hjemme for å få inn julestemningen, men det går ikke. Det er en som mangler. Som skulle ha vært her, omtrent et år gammel...
Jeg skal avslutte nå.. Måtte bare få ut følelsene..
Lille blomst, mamma elsker deg.
Det gjør så vondt, lille venn. Du skulle jo vært hos mamma og pappa nå. Du skulle vært snart et år gammel om du ble født til termin. Smerten kan ikke beskrives. Du skulle kommet til verden, skrikende, levende og nydelig. Istedet var du helt stille og slapp, med hudfiller hengende rundtom kroppen din. Rød på brystet, rød på armene og bena. Du så ikke ut som en nyfødt baby skulle se ut.
Jeg lurer på hvordan det er å få en skrikende baby i armene etter fødsel? Hvordan det vil være når lillebanet leter etter puppen, og åpner øynene for første gang?
Du kom ut, stille og rolig, med kroppsvarmen ifra meg som sakte, men sikkert ebbet ut av deg. Også lå du bare der, stille og kald og urørlig. Ikke et livstegn var å spotte.
Hvordan jeg klarte å henge opp julelysene rundt begravelsen i fjor, er for meg en gåte. Jeg tror ikke jeg helt skjønte at jeg aldri skulle få se deg igjen. Kanskje jeg hang opp lysene for å ha noe å gjøre, for å skyve tankene unna. Jeg vet ikke. I fjor kjente jeg ikke på vemodet og tomheten ved å se babytøy i butikkene, alle julekjolene. For da var jeg så midt oppe i den ferske sorgen, den var så altoppslukende.
I år som i fjor har jeg ikke julestemning. Tror jeg har pyntet mer enn vanlig her hjemme for å få inn julestemningen, men det går ikke. Det er en som mangler. Som skulle ha vært her, omtrent et år gammel...
Jeg skal avslutte nå.. Måtte bare få ut følelsene..
Lille blomst, mamma elsker deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar