På mange måter skulle jeg vel egentlig ønske at dette ikke hadde skjedd meg i så ung alder. Folk i min aldersgruppe har så vanskelig for å forstå, for de fleste av dem har ikke en slik eller lignende erfaring (folk på 30 og 40, skjønner mye mer, og trekker seg derfor ikke unna).
Ofte sier de unge at døden er en del av livet, folk dør hver dag, sånn er det bare. Og det er jo faktisk sant, men når det rammer små uskyldige babyer er det bare forferdelig. De har ikke en gang fått sjansen til å prøve livet. De hadde ikke en gang rukket å gjøre noe galt, det var ingenting å "straffes" for. Jeg tror vel ikke egentlig på at livet inneholder en slik straff (fra Gud), men livet er uansett en prøvelse. Jeg tror ikke egentlig direkte på en Gud, som jeg har sagt før, men jeg tror på noe som er større enn oss. - Vel, nok om det.
Når gamle mennesker dør, er det mer naturlig og ikke like uventet. Det er liksom lov. At babyer og små barn dør, det strider mot alt. Det er helt absurd, surrealistisk. Skal ikke skje. Jeg skulle jo dø først, ikke barnet mitt.
Det jeg egentlig ville fram til, er at folk i min aldergruppe har en tendens til å trekke seg unna, for de syns dette bare er dystert og trist, og ser ikke noe fint i det. De syns det er vanskelig å ha med meg å gjøre. Dette blir helt feil, for tror dere ikke at sorgen blir verre når folk trekker seg unna? Tror du ikke at du selv ville bli mer ensom og negativ hvis folk rundt deg trakk seg unna deg pga. en sorg du ikke hadde valgt selv?
Nei, jeg skal si dere det, jeg, at når folk rundt meg er positive og oppfører seg som før
rundt meg, så blir jeg i mye bedre humør. Dere skal ikke endre dere fordi jeg er forandret. Jeg liker ærlig talt ikke forandringen hos meg, jeg trives ikke med meg selv som person lenger. Jeg har fått så mange assosiasjoner i forhold til døden, jeg tåler mye mindre, blir lettere fornærmet, både på min og min datters vegne. Og jeg er redd for å bli oppfattet som en dårlig mamma.
Før trivdes jeg med meg selv, jeg kunne lett le ting bort, tok meg ikke nær av noe. Mennesker kunne gjøre eller si hva de ville, det kunne ikke påvirke meg som person i noen negativ retning. Mennesker kan være tyver, men de kan fakkes - du kan alltids erstatte det du mistet. Døden er også en tyv, den verste tyven som finnes. Den stjal barnet mitt, den stjal livsgleden min og ambisjonene mine, og ingen kan fakke denne tyven. Døden er en tyv som alltid vil gå løs. Det er kanskje derfor den er framstilt som en svart skyggemann med ljå og skjult identitet. Man kan ikke gjøre annet enn å prøve å bygge seg opp igjen, og la denne tyven gå fri.
Dere gjør egentlig ikke noe galt, selv om jeg kan reagere. For før var jeg kanskje akkurat som deg, før kunne jeg si ting som jeg i dag reagerer på. Det er ikke dere det er noe galt med, det er bare jeg som må lære meg å akseptere at verden er den samme som før, og at det er jeg som er forandret. Jeg har nylig lært meg å akseptere at Linnea sin begravelse ikke ble som jeg hadde håpet , det har tatt meg nesten 10 mnd å akseptere dette. Det er vel ikke annet å forvente at det vil ta tid å akseptere at verden fortsetter som før, og at det vil ta tid å akseptere at datteren min døde i magen min i 8nde svangerskapsmåned. Alt jeg trenger er tid.
Så det som kanskje plager meg mest i sorgen, er hvordan den har forandret meg, hvor mye tålmodighet jeg må ha før jeg kanskje en dag kan ligne meg selv igjen. Jeg vil aldri bli akkurat den samme, men jeg håper jeg kan bli en som ligner, i det minste. Og det er som sagt lettere å være glad når folk rundt meg er positive og ikke trekker seg unna.
Jeg må innrømme at jeg føler at ting bare blir vanskeligere jo lengre tid det går. I dag er det 10 mnd siden vi fikk dødsbudskapet. Det er nesten et år. Og folk prøver å hysje det ned, det kan ikke snakkes om lenger. Det er liksom ikke lov, føles det som. Nettopp derfor skriver jeg mye mindre om det på bloggen min nå. Nå prioriterer jeg å fortelle om det nye svangerskapet på den andre bloggen.
Nå er det sånn at jeg har et behov for å snakke om dette, men som sagt mange ganger betyr ikke dette at jeg vil snakke om det med vonde tanker. Jeg vil snakke naturlig om det, men folk rundt meg gjør det ikke så enkelt. Jeg vil bare vise at jeg er en mamma, at jeg har et barn som ikke er hos meg. Jeg vil jo alltid ha et barn for lite, men jeg vil snakke om henne som om hun er med meg. For hun er jo det, hun er med meg i hjertet mitt, og der skal hun alltid være. Jeg vil bare ikke at folk skal late som at det aldri var noe barn, bare fordi hun døde i magen min en måned før fødsel. For meg har hun en personlighet, selv om hun ikke helt rakk å forme den. Hun er min lille Linnea Aurora, gjemt dypt i mitt hjerte, mitt alltid elskede og etterlengtede barn. Og jeg vil snakke fint om henne. Når jeg da får beskjed om at folk trekker seg unna fordi jeg har blitt mer alvorlig, og har bilder av min avdøde datter framme, så sårer det. Som om folk mener at dette er morbid, dystert og trist. For meg er det ikke det, for meg er det fint. Linnea er nydelig, hun er død på bildene, det er sant, men hun ser jo bare ut som om hun sover.
Lillebroren min på snart 4 år, så på et bilde av henne her om dagen, og vet dere hva han spurte meg om? "Hvorfor ligger hun i senga? Hvorfor sover hun?" sa han. Jeg klarte ikke å finne ord. Men jeg tenkte med meg selv; Ååå, som jeg skulle ønske at hun bare sov. Kanskje han spurte om dette fordi han ikke har sett et eneste bilde av henne med åpne øyne.. Det er ikke godt å si. Jeg husker også at han sa til meg at han hadde sett henne i vogga. Han husker virkelig, det gjør han, men han har ikke helt forstått.
Det var jeg som så datteren min død, ikke kom her og si at du syns det er vanskelig at jeg har bilder av henne framme. For meg er bildene nesten usynlige, på en måte, - jeg forstår ikke helt at det er min avdøde datter på bildene hvis ikke jeg konsentrerer meg om å forstå det. Og jeg ønsker å ha disse bildene framme - resten av livet - hun er datteren min, min førstefødte, og jeg ville aldri gjemme henne bort og dysse det ned og glemme hvordan hun så ut. (Dere ville vel aldri ønske å gjemme bort barna deres, vel? Levende eller ikke? Jeg mener, et barn er et barn, og har vokst opp i sin mors mage.) Jeg vil kunne sammenligne Linnea med kommende barn og finne likhetstrekk, uten å måtte studere bildet mens jeg ser etter likehetstrekkene. Ved å ha bildet framme og se på det iblant, kan jeg ta det fram på netthinnen og se på det når jeg måtte ønske. Det er ikke alle foreldre som behøver å gjøre det på den måten.
Nei, nok tekst nå.
Men vær så snill, ikke trekk dere unna.
Vær positive, for min skyld.
Linnea Aurora, du er nydelig, mamma elsker og savner deg <3
Ofte sier de unge at døden er en del av livet, folk dør hver dag, sånn er det bare. Og det er jo faktisk sant, men når det rammer små uskyldige babyer er det bare forferdelig. De har ikke en gang fått sjansen til å prøve livet. De hadde ikke en gang rukket å gjøre noe galt, det var ingenting å "straffes" for. Jeg tror vel ikke egentlig på at livet inneholder en slik straff (fra Gud), men livet er uansett en prøvelse. Jeg tror ikke egentlig direkte på en Gud, som jeg har sagt før, men jeg tror på noe som er større enn oss. - Vel, nok om det.
Når gamle mennesker dør, er det mer naturlig og ikke like uventet. Det er liksom lov. At babyer og små barn dør, det strider mot alt. Det er helt absurd, surrealistisk. Skal ikke skje. Jeg skulle jo dø først, ikke barnet mitt.
Det jeg egentlig ville fram til, er at folk i min aldergruppe har en tendens til å trekke seg unna, for de syns dette bare er dystert og trist, og ser ikke noe fint i det. De syns det er vanskelig å ha med meg å gjøre. Dette blir helt feil, for tror dere ikke at sorgen blir verre når folk trekker seg unna? Tror du ikke at du selv ville bli mer ensom og negativ hvis folk rundt deg trakk seg unna deg pga. en sorg du ikke hadde valgt selv?
Nei, jeg skal si dere det, jeg, at når folk rundt meg er positive og oppfører seg som før
rundt meg, så blir jeg i mye bedre humør. Dere skal ikke endre dere fordi jeg er forandret. Jeg liker ærlig talt ikke forandringen hos meg, jeg trives ikke med meg selv som person lenger. Jeg har fått så mange assosiasjoner i forhold til døden, jeg tåler mye mindre, blir lettere fornærmet, både på min og min datters vegne. Og jeg er redd for å bli oppfattet som en dårlig mamma.
Før trivdes jeg med meg selv, jeg kunne lett le ting bort, tok meg ikke nær av noe. Mennesker kunne gjøre eller si hva de ville, det kunne ikke påvirke meg som person i noen negativ retning. Mennesker kan være tyver, men de kan fakkes - du kan alltids erstatte det du mistet. Døden er også en tyv, den verste tyven som finnes. Den stjal barnet mitt, den stjal livsgleden min og ambisjonene mine, og ingen kan fakke denne tyven. Døden er en tyv som alltid vil gå løs. Det er kanskje derfor den er framstilt som en svart skyggemann med ljå og skjult identitet. Man kan ikke gjøre annet enn å prøve å bygge seg opp igjen, og la denne tyven gå fri.
Dere gjør egentlig ikke noe galt, selv om jeg kan reagere. For før var jeg kanskje akkurat som deg, før kunne jeg si ting som jeg i dag reagerer på. Det er ikke dere det er noe galt med, det er bare jeg som må lære meg å akseptere at verden er den samme som før, og at det er jeg som er forandret. Jeg har nylig lært meg å akseptere at Linnea sin begravelse ikke ble som jeg hadde håpet , det har tatt meg nesten 10 mnd å akseptere dette. Det er vel ikke annet å forvente at det vil ta tid å akseptere at verden fortsetter som før, og at det vil ta tid å akseptere at datteren min døde i magen min i 8nde svangerskapsmåned. Alt jeg trenger er tid.
Så det som kanskje plager meg mest i sorgen, er hvordan den har forandret meg, hvor mye tålmodighet jeg må ha før jeg kanskje en dag kan ligne meg selv igjen. Jeg vil aldri bli akkurat den samme, men jeg håper jeg kan bli en som ligner, i det minste. Og det er som sagt lettere å være glad når folk rundt meg er positive og ikke trekker seg unna.
Jeg må innrømme at jeg føler at ting bare blir vanskeligere jo lengre tid det går. I dag er det 10 mnd siden vi fikk dødsbudskapet. Det er nesten et år. Og folk prøver å hysje det ned, det kan ikke snakkes om lenger. Det er liksom ikke lov, føles det som. Nettopp derfor skriver jeg mye mindre om det på bloggen min nå. Nå prioriterer jeg å fortelle om det nye svangerskapet på den andre bloggen.
Nå er det sånn at jeg har et behov for å snakke om dette, men som sagt mange ganger betyr ikke dette at jeg vil snakke om det med vonde tanker. Jeg vil snakke naturlig om det, men folk rundt meg gjør det ikke så enkelt. Jeg vil bare vise at jeg er en mamma, at jeg har et barn som ikke er hos meg. Jeg vil jo alltid ha et barn for lite, men jeg vil snakke om henne som om hun er med meg. For hun er jo det, hun er med meg i hjertet mitt, og der skal hun alltid være. Jeg vil bare ikke at folk skal late som at det aldri var noe barn, bare fordi hun døde i magen min en måned før fødsel. For meg har hun en personlighet, selv om hun ikke helt rakk å forme den. Hun er min lille Linnea Aurora, gjemt dypt i mitt hjerte, mitt alltid elskede og etterlengtede barn. Og jeg vil snakke fint om henne. Når jeg da får beskjed om at folk trekker seg unna fordi jeg har blitt mer alvorlig, og har bilder av min avdøde datter framme, så sårer det. Som om folk mener at dette er morbid, dystert og trist. For meg er det ikke det, for meg er det fint. Linnea er nydelig, hun er død på bildene, det er sant, men hun ser jo bare ut som om hun sover.
Lillebroren min på snart 4 år, så på et bilde av henne her om dagen, og vet dere hva han spurte meg om? "Hvorfor ligger hun i senga? Hvorfor sover hun?" sa han. Jeg klarte ikke å finne ord. Men jeg tenkte med meg selv; Ååå, som jeg skulle ønske at hun bare sov. Kanskje han spurte om dette fordi han ikke har sett et eneste bilde av henne med åpne øyne.. Det er ikke godt å si. Jeg husker også at han sa til meg at han hadde sett henne i vogga. Han husker virkelig, det gjør han, men han har ikke helt forstått.
Det var jeg som så datteren min død, ikke kom her og si at du syns det er vanskelig at jeg har bilder av henne framme. For meg er bildene nesten usynlige, på en måte, - jeg forstår ikke helt at det er min avdøde datter på bildene hvis ikke jeg konsentrerer meg om å forstå det. Og jeg ønsker å ha disse bildene framme - resten av livet - hun er datteren min, min førstefødte, og jeg ville aldri gjemme henne bort og dysse det ned og glemme hvordan hun så ut. (Dere ville vel aldri ønske å gjemme bort barna deres, vel? Levende eller ikke? Jeg mener, et barn er et barn, og har vokst opp i sin mors mage.) Jeg vil kunne sammenligne Linnea med kommende barn og finne likhetstrekk, uten å måtte studere bildet mens jeg ser etter likehetstrekkene. Ved å ha bildet framme og se på det iblant, kan jeg ta det fram på netthinnen og se på det når jeg måtte ønske. Det er ikke alle foreldre som behøver å gjøre det på den måten.
Nei, nok tekst nå.
Men vær så snill, ikke trekk dere unna.
Vær positive, for min skyld.
Linnea Aurora, du er nydelig, mamma elsker og savner deg <3
"For meg er bildene nesten usynlige, på en måte, - jeg forstår ikke helt at det er min avdøde datter på bildene hvis ikke jeg konsentrerer meg om å forstå det." Når jeg nå leser dette, så vil jeg egentlig bare si at når jeg selv ikke alltid - eller sjelden - klarer å se at hun er død på bildene, så skjønner jeg ikke helt at andre kan se hennes død tydeligere enn meg. Kanskje er det fordi det er jeg som har båret henne i magen og kjent livet hennes, og andre har ikke annet forhold til henne enn henne som død, - og de er ikke glad i henne på samme måte som jeg. Morskjærlighet er den største kjærligheten som finnes.
SvarSlettDette er vel den eneste logiske forklaringen jeg finner på at noen syns det er morbid. De ser henne bare som død, og ikke som noe annet. Ikke som min baby som sparket og lekte og vokste opp i min mage, og som har en personlighet.